- PEDER EBBESEN, skribent og musikkanmelder. Kommentaren ble først publisert i GAFFA.
P3 Gull gikk av stabelen i helgen.
Folkekjære og synlige norske artister var samlet for å hylle det beste innen norsk musikk. Prisutdelingen var et festmåltid med lys, konfetti og klapp på skuldre.
Men festen etterlot en ekkel smak i munnen.
Det var fire priser å dele ut i løpet av kvelden. «Årets Liveartist», «Årets Nykommer», «Årets Låt» og «P3 Prisen». Ti norske artister konkurrerte om å vinne i de forskjellige kategoriene. «Vi er her for å feire musikkåret 2017», ble det sagt innledningsvis.
Inntrykket som gis er at dette er Norges beste artister. At dette er representativt for talentet som finnes der ute.
Nei, det er det ikke. Og det gjør en både bedrøvet og frustrert.
P3 Gull og P3 som kanal har de siste årene mutert til en smålig beklemmende mafia av artister og bransje med enorm påvirkningskraft.
De setter ikke bare trender. De skaper dem, og som onkelen til Spiderman lenge har visst: Stor makt fører med seg et stort ansvar.
Som P3s egen gjengleder Christine Dancke så usminket rapper på en coverlåt til en av de innvidde artistene i P3-kartellet:
Dette er jo på mange måter sant.
Maktpersoner i P3 er bransjesuperhelter som kan gjøre mye godt for norsk musikk, men som nå har blitt en nepotistisk gruppe individer som er blitt litt for glade i å klappe hverandre på skuldrene.
«Hør denne P3-artisten covre denne andre P3-artisten.» «Hvor mye kan P3-artist om seg selv på internett.»
Jeg er gudmor, jeg kan sørge for at du blir no', bror
P3 har blitt blant de beste på sosiale medier. Innholdet de vil man skal se, blir tvangsforet ned gjennom et intenst nærvær på alle plattformer du måtte befinne deg på.
Den håndplukkede eksklusive klubben man blir presentert er det som skal forbindes med norsk musikk. P3 har nordmenn i alderen 15 til 29 år som målgruppe, og P3 skylder denne målgruppen mer.
De skylder det fantastiske norske musikkmiljøet mer.
De skylder tilhengere av norsk musikk å presentere et bredere spekter. Med den plattformen de har skapt bør musikken vi blir eksponert for representere det utrolige mangfoldet og talentet der ute.
Fra sine spede begynnelser i 1993 har P3 utviklet seg til en snever plattform som lukter et hint av galle.
Hvor var alle de andre kategoriene på P3 Gull? Hvordan kunne juryen stå inne for et så snevert utvalg av nominerte artister?
P3 Gull var ikke annet enn en ekstravagant feiring av P3 hvor deres eksklusive gruppe av venner var invitert.
Alle andre stod ute i kulden og tittet gjennom vinduet og tenkte: «Men er ikke vi også Musikk-Norge?»
«Det er altså så sinnssykt mange bra norske artister og musikere for tiden».
Slik lyder det fra gudmoren under lørdagens fest. Personlig tror og håper jeg gudmoren kommer hjem fra jobb etter sending og setter på noe annet enn «P3-artist covrer annen P3-artist, som akkurat har kommet på Spotify».
Derfor blir dette sitatet enda mer sørgmodig.
Det blir uttrykt at artistene denne kvelden representerer norsk musikk. P3 sin snevre målestokk bør få både lyttere og artister til å surmule.
NRK P3 har glemt riksdelen av forkortelsen sin. De fremstår som et promoteringsbyrå, et selskap andre spesielt utvalgte musikkselskaper spiller ball med.
Lytteren bør føle seg snytt for all musikken der ute som ikke blir representert, all den musikken de ikke har funnet.
Framstillingen av norsk musikk blir forvrengt i P3 sitt konstruerte verdensbilde. Artister bør føle seg oversett og ignorert av en kanal som har mulighet til å gi dem plattform og en synlighet. Det er mange norske artister der ute som kan føle seg oversett, men jeg skal nevne smått i fleng.
Musikkåret 2017 har vært preget av sterke norske artister som pusher grensene når det kommer til sjangre.
Det har blitt levert både av og på scenen. Charlotte Dos Santos, Fieh, Amanda Tenfjord og Silja Sol er noen av soloartistene som har levert noen av de beste liveopptredener på konsertscener dette året, noe mang en festivalgjenger kan skrive under på.
Grupper som Broen, No. 4, Sløtface, Hajk, Svømmebasseng og Tøyen Holding har revitalisert ulike områder av norsk musikkscene. FredFades og Ivan Ave har utfordret status quo innen hiphop med et jazza uttrykk som raskt har økt i popularitet.
Problemet ligger absolutt ikke i talentet, for det er der.
Kan det på dette tidspunktet begynne å pekes fingre? Er ballspillet og presset fra enkelte plateselskap så sterkt at det går utover mangfoldet? Er det Christine Dancke?
Nei, hun er bare irriterende dyktig i jobben sin.
Hun er servitøren i restauranten som får kjeft av kunden fordi prisene er så høye. Er det P3-redaktør Camilla Bjørn som skal klandres for hvordan dette kartellet ledes?
Kanskje musikksjef Mats Borch Bugge?
Som journalist Helge Skog poengterer i sin kommentar «NRK trenger friskt blod» publisert tidligere denne måneden har Bugge vært i samme stilling som musikksjef i ni år.
Skog poengterer at ny ledelse hadde vært sunt. Det kan godt hende, men P3 lykkes jo nå bedre enn noensinne med å appellere til målgruppen. Målgruppen fortjener dog et større bilde.
Under P3 Gull blir prisene for «Årets Live» og «Årets Låt» stemt fram av publikum. «Årets Nykommer» og «P3 Prisen» blir kåret av en jury. En jury ledet av Mats Borch Bugge.
Kartellet P3 skylder Musikk-Norge flere stoler, flere plasser rundt middagsbordet. Med maktposisjonen de har skylder de artister og fans en større representasjon.
P3 er nå en tidvis ugrei gren av NRK som er for opptatt av å skåle for hverandre til å tenke på hva de kan bruke makten sin til. De kan umulig være enig i fremstillingen som vi blir vist.
Dette er smarte folk, folk som har vært en del av musikkbransjen lenge. Man ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør.
P3 Gull var strået som brakk denne kamelens rygg, noen må gå og de norske lytterne fortjener et helhetlig bilde.
Bare vær så snill P3, ikke legg et avkuttet hestehode i sengen min.
