Journaliststudenten Stine (28): – Å gjøre redaksjonene bevisste på mangfoldet er viktig

Nylig ble det kjent at Norsk Journalistlag (NJ) og Norsk Redaktørforening ønsker å gå sammen om et prosjekt for å styrke mangfoldet i norske redaksjoner.

I dette mangfoldsprosjektet er fokuset satt på mennesker med minoritetsbakgrunn, men også på å rekruttere flere journalister med funksjonsnedsettelser.

Frilansjournalist og masterstudent i undersøkende journalistikk ved Universitet i Bergen, Stine Slettås Machlar, sitter i rullestol. 

Hun er positiv til det nye prosjektet.

– Jeg synes det er kjempebra at vi nå blir inkludert og kommer i fokus. Når man i mediene søker etter mangfold, trekker man ofte frem kvinner eller mennesker med minoritetsbakgrunn. Det å gjøre redaksjonene bevisste på mangfoldet i å ansette folk med funksjonsnedsettelser er viktig, sier hun til Medier24.

Samtidig er Machlar også enig med Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen, om at det er den journalistiske kompetansen som må være avgjørende for hvorvidt man blir ansatt som journalist.

– Jeg ønsker ikke å bli ansatt bare fordi jeg er funksjonshemmet, men jeg vil bli ansatt som den journalisten jeg er, med utdannelsen og kompetansen jeg har, sier hun.

– Mange føler seg sett ned på

Machlar tror samtidig at det vil ha stor betydning for mange, dersom flere med funksjonsnedsettelser blir å se i mediene fremover.

– Å appellere til Norges største minoritetsgruppe vil bety noe. Mange føler seg sett ned på i mediene, på grunn av måten ting formuleres på. Jeg ville for eksempel aldri skrevet at noen var lenket til rullestolen, sier hun.

Hun forteller også at hun som journalist har opplevd at funksjonshemmingen hennes har hjulpet henne med å skape tillit til intervjuobjektet.

– I enkeltsaker opplever jeg ofte at kilder med store livsproblemer har en naturlig tillit til meg, og skjønner at jeg vet at ting kan være tøft i livet.

Machlar benytter seg til daglig av en assistent, som hjelper henne når det trengs. Det hun trenger av tilrettelegging fra arbeidsgiverens side, består i stor grad av at at assistenten får lov til å være i redaksjonslokalene.

– Jeg opplever at jeg kan gjøre det meste, og har ikke noe problem med å raskt kaste meg på et fly og dra til en annen by om det trengs, sier hun.

Hun understreker også at hun selv kun har opplevd å bli sett på som en ressurs av sine tidligere redaktører.

Samtidig kommer hun med en oppfordring til norske redaktører:

– Ikke bit deg fast i funksjonshemmingen, om søkeren har en god CV og søknad. Sats heller på personen. Det at NJ og redaktørforeningen oppfordrer til dette er gledelig. Det er synd at de synes dette er nødvendig, men gledelig at de satser på det sentralt. 

– Mange trenger ikke store tilpasninger

Selv kjenner masterstudenten to andre journalister med funksjonsnedsettelser. Hun tror det er flere grunner til hvorfor det er få av dem foreløpig.

– Jeg kjenner mange som har prøvd, men jeg tror ikke problemet her ligger i mediene som sådan, for når man kommer ut i jobb kan man fokusere på det man får til, mens i studietiden må man gjennom alt.

– Jeg kommer aldri til å bli journalist i Fjell og Vidde eller utenriksreporter i krig der kommer jeg til kort, men det meste annet fikser jeg fint. Vi funksjonshemmede må også ta ansvar selv i spesialisere oss i noe kroppene våre mestrer.

Machlar peker også på at det kan være vanskelig å se sin egen mulighet til å bli journalist, om man ikke vet om noen andre i samme situasjon som er det.

Hun minner også om at tilretteleggingen for mange med funksjonsnedsettelser ikke vil være veldig omfattende.

 – Mange trenger ikke de store tilpasningene. Jeg tror mange er redde for å ansette noen med funksjonsnedsettelser fordi de ikke har gjort det før, sier Machlar.