Hver gang Tore lager TV, er han på sporet av en million seere. Hemmeligheten? Å ta folk på alvor

(TRONDHEIM): – Det viser seg nok en gang at gode historier om vanlige folk selger. Men de må være godt fortalt - med et språk som folk forstår, sier Strømøy og setter det lune blikket i PCen.

Vi møter 57-åringen på hans kontor i andre etasje hos NRK Trøndelag på Tyholt i Trondheim. Papirer, rekvisitta og research flyter rundt frøyværingen.

Siden 1996 har «Tore på sporet» gått på NRK og i 2018 er det intet unntak. I beste sendetid gjenforener programlederen personer som har mistet kontakten.

Det blir latter, tårer og nærhet også denne gang, lover han.

– Vi kødder ikke med «Tore på sporet». Vi viser kildene våre respekt og folkeskikk - også driver vi ikke å stemmer ut folk. Det er ikke sånn vi lager TV.

«Pling, pling, pling».

Under hele intervjuet kommer det e-poster til Tore. Tips til gode historier, folk som vil fortelle sine innerste hemmeligheter - eller som vil fortelle at Tore er deres mann på TV.

– Jeg er en vanlig mann vet du. En landsens gut, om du vil. Da blir det ikke så farlig å ta kontakt. Koselig det, forteller han.

Tall fra NRKs analyseavdeling viser at TV-programmet hans har ligget tett opp mot en million - eller over - siden år 2000 (se grafikk).

– Hva er forventningene dine til denne sesongen?

– Jeg er blitt fortalt at man bør forvente færre seere på grunn av endringene i TV-markedet, men så gjør vi ikke det likevel da. 22 år og fortsatt har vi rundt de samme seertallene..... Det e tullat!, sier han på «flirfoill» trøndersk. 

– Hvordan skiller denne sesongen ser fra andre?

– Vi har med ganske unge folk, så snittalderen er vel nede på 20-tallet en plass, hadde det ikke vært for ei på 85. Dette er et familieprogram, så alle må få sitt; barn, foreldre, besteforeldre og tanter og onkler, smiler han.

Strømøy merker at ungdommer er mer «på» nå enn tidligere - gjennom at han får spørsmål, fans, tips og spørsmål om selfies fra dem.

– Det har blitt litt kult med Tore på sporet blant ungdommen, ler han.

Lager ikke TV for journalister

I 1985 startet Strømøy journalistkarrieren i Adresseavisen i Trondheim, men noen journalistutdanning har han ikke. Faget har han lært på egen hånd.

Og da han begynte med TV i NRK var han ganske kontroversiell blant egne kolleger, forteller han.

– Jeg oppdaget at mange av mine journalistkolleger lagde fjernsyn for sine egne kolleger. Det skulle ikke jeg, så jeg lagde fjernsyn for vanlige folk og brydde meg ikke om «cred» og applaus fra mine egne, sier han og fortsetter:

– Programmet må ikke være så fryktelig avansert med et utfordrende språk. Hele vitsen er jo at folk skal henge med. Det klarer vi med dokumentarene våre - pakket inn i en underholdningsramme, mener han.

Strømy forteller at han opp gjennom tiden har stort sett fått kritiske bemerkninger fra andre journalister. Og kjeft, fordi han ikke «fulgte boka».

– Boka? Hva skal jeg med det? Det er helt riktig at vi ikke følger boka. Den blir for avansert for folk.

– Hvordan da?

– Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg må beskrive at himmelen er blå når vi ser at himmelen er blå. Men for noen så må de få det inn en ekstra gang. Det er å ta folk på alvor - og ikke forvente at alle skjønner alt hele tiden.

– Er vi journalistene for arrogante?

– Ja. Vi er ikke i stand til å si at vi gjør feil. Også vet de ikke hvordan vanlige folk tenker, så sånn sett er jeg glad for at jeg ikke kom inn på journalistskolen eller noe. Jeg tråkka rundt blant vanlige folk og da blir man ikke «folkredd» og gjemmer seg på kontoret, sier han med et lurt blikk.

– Det er viktig å vite hvordan folk har det og tenker. Også må man ikke se på publikumet sitt som dumme. 

– Får du ofte kritikk for å være ukritisk i journalistikken din?

– Haha. Enkelte tror jeg er jævla teit, fordi jeg lager «enkle» saker, men du må ikke la deg lure. Fordi om jeg lager folkelige ting, så er jeg ikke teit. Man trenger ikke være så forbanna rampete, sjø. Folk liker positive ting som de kan glede seg over, forteller Tore Strømøy.

– Mye bra folk

Det fortsetter å plinge i PCen til Tore under intervjuet. Nå som den nye sesongen er igang, er det ekstra mye oppmerksomhet. Men hva skal til for at han tar tak i historien til akkurat den og den?

– Jeg får brev, e-poster, innspill på Facebook, SMS, telefoner og folk på døra. Det er alle mulige slags historier. Det som kanskje er fellesnevneren for hvilke saker vi tar, er at den må være mulig å løse. Det er ikke noe vits å begynne å lete i en sak der man har null, niks av informasjon. 

– Hvilke saker liker du da?

– Jeg liker saker som viser vanlige folk - i en stor sammenheng - og som gjerne har ett eller annet budskap i seg. Det viktigste er å ta dem og deres historie på alvor. Nå føler jeg at vi kan ta nesten ta hvilket som helst menneske og klare å lage en god historie. Alle har en slik historie, men det handler om å se det og løfte opp vanlige folk.

Strømøy går daglig gjennom tips og mulige spor og jobber langsiktig med det som ser ut til å kunne løses. Men det er ingen endelig oppskrift på hvordan han jobber journalistikk.

– Jeg må sette igang mange spor og håpe at ett av dem lykkes. Det er litt som å skyte med hagle på avstand og håpe at vi treffer. 

– Hvilken historie husker du best fra disse årene?

– Jeg husker alle, men kanskje chileneren som skulle til hjemlandet etter 16 år i eksil. Han hadde med seg akkurat med skjeer og gafler, for de skulle hjem. Det gjorde inntrykk. 

– Når kommer du til å gi deg med Tore på sporet, tror du?

– Noen sier alltid at dette er den siste, men nå er det bestilt en ny sesong allerede, så vi er ikke helt ferdige ennå. En gang må det ta slutt, men jeg tør ikke si når.

– Og du er like motivert som før?

– Å jada. Når jeg får fortelle folks historier, så er jeg happy.

– Folkets tjener?

– Ja, det kan du trygt si.

-