Sindre Nordengen (29) fikk kreft som 23-åring. Nå lever han av å skrive om andres sykdom

Det var dagen før nyttårsaften. Sindre Nordengen (29) oppdaget en kul mens han stod i dusjen, som senere skulle vise seg å være kreft. Fem år senere er han kreftfri, og lever av å skrive om andres sykdomshistorier. 

- Man føler seg veldig alene når man opplever noe sånt. Så jeg tenkte: Den opplevelsen, den har jeg lyst til å bruke til noe. 

I dag leverer han hovedsakelig til Allers og VG +, men frilanser også for en rekke andre publikasjoner. Du har sikkert sett sakene hans: 

«Astrid fikk MS som 25-åring: - Jeg hadde mareritt i 14 dager», «Kristine slet med spiseforstyrrelser i ti år: – Var redd jeg aldri skulle bli frisk» og «Cathrine mistet mannen sin: - Å være åpen om hvordan han døde, har hjulpet meg videre»

Berøre, inspirere og gi håp

Han flytta fra Brumunddal til Oslo da han bare var 17 år, og begynte som journalist i ungdomsredaksjonen i Tønsbergs blad mens han fremdeles gikk på videregående. 

Han har etter det vært innom en rekke ulike redaksjoner, men det er likevel de sterke historiene som har fulgt han fra arbeidsplass til arbeidsplass - og nå inn i frilanslivet. 

- Det er tre ting som går igjen i historiene mine. Jeg vil at de skal berøre, inspirere og gi håp.

Han forteller at mange lurer på hvordan han orker å holde ut, dag ut og dag inn, med tunge sykdoms- og livshistorier. Nordengen forteller at han ikke blir sliten, men kjenner at historiene også gir han mye av det han selv ønsker å formidle: Håp. 

- I alle historiene mine er det mange vendepunkter. Det er håp og det er folk som dealer med alvorlige ting de har opplevd. 

De opplevelsene forsøker han å forvalte på en god og verdig måte. Tilliten på være på plass. 

- Jeg får et stort ansvar. Man skal forvalte et menneskes liv og livshistorie. Det krever mye.  

Sykdommen har lært meg hvor uforutsigbart livet er

Nordengen ønsker å bruke sine egne erfaringer til å fortelle om noen av de tristeste opplevelsene til andre mennesker. 

- Å bli syk i ung alder har lært meg hvor uforutsigbart livet er, og hvor viktig det er å leve nå. Her og nå er alt vi har, og jeg vil nyte og leve livet mens jeg har det.

Og selv om han ikke kan skrive om alle skjebnene han kommer over, mener han at alle mennesker har en historie å fortelle - og hvis de selv ikke ønsker å fortelle, vil han gi dem muligheten til å lese om andre, som kanskje har opplevd liknende ting. 

- Alle mennesker opplever noe alvorlig før eller senere, i større eller mindre grad. Det er det som er livet, og når livet røyner på kan det være inspirerende å lese om hva andre har opplevd og hvordan de har kommet seg gjennom det. Det er håp i gjenkjennelse. Mange av de jeg treffer sier de ønsker å hjelpe andre ved å være åpen om sine erfaringer.

Han tror hans egne erfaringer også bidrar til at han kan formidle historiene på en måte som berører. 

- Jeg må kjenne på sorg for å skrive om sorg, og kjenne på smerte for å skrive om smerte. Slik kan jeg formidle den typen historier på en måte som berører. 

Har mellom 50 og 100 sider med ideer 

Men hvor finner man egentlig alle disse historiene?

- Da jeg begynte som journalist tenkte jeg alltid: «Hvor er det folk finner sakene sine»? Men nå finner jeg saker hver dag. 

Og de finner han overalt. I sosiale medier, på nyhetene, gjennom tips, men også på fest og i andre sosiale lag.

På fest forteller den utadvendte journalisten at han ofte havner i en dyp samtale, med en person han ikke kjenner så godt, innerst i en krok. 

Ifølge han selv er det mer enn én gang det har ført til en rekke frustrerte venner. Uansett fører samtalene ofte til gode tips til nye saker. 

- Jeg har flere Word-dokumenter hvor jeg noterer mulige saker eller tips. Nå har jeg vel mellom 50 og 100 sider med tips. 

- Så du kan egentlig holde på med dette et helt liv? 

- Ja, det kan du si. Jeg ser for meg at jeg holder på med det samme om 20 år også, sier Nordengen og ler. 

Følelsen av å være lille meg, i store VG 

Sommeren 2015 var Nordengen vikar i VGs rampelys-avdeling.

Noen dager før første morgenmøte hadde han fått beskjed om at «hvis jeg vil ha en flying start, så måtte jeg ha noen ideer klare til det første morgenmøtet. Hvis jeg hadde noe klart kunne jeg jo sende en mail om det». 

Den beskjeden tok Nordengen mildt sagt på alvor.

Han skulle møte opp mandag morgen, og torsdagen før sendte han avgårde et dokument med mellom 30 og 50 ideer til avdelingslederen. 

- Jeg hadde jo forberedt ideer fra den dagen jeg visste at jeg skulle komme inn til til den dagen jeg begynte. 

Mandagen kom, og første morgenmøte var i gang. Ingen hadde svart på idé-eposten, og Nordengen var nervøs. 

- Det var følelsen av lille meg i store VG. Og så hadde jeg ikke hørt noe om ideene mine. 

Runden gikk sin gang, de andre fikk lufte og sette i gang med sine ideer. Da turen kom til Nordengen fikk han beskjeden: «Vi kan snakke med deg etterpå, Sindre». 

- Og jeg tenkte «var det så dårlig»? Har jeg bomma så totalt? 

Nordengen forteller at han på det tidspunktet var supernervøs. Avdelingslederen satt foran han, hadde printa ut lista med ideer. Og sa, slik Nordengen husker det: 

- Hvis du rekker en brøkdel av dette i sommer, så har du egentlig nok å gjøre. Hva vil du gå i gang med?  

ALS-historiene rører, selv om det er vanskelig å velge

- Blir du ikke litt mett, og tenker at «dette har jeg hørt før»? 

-Jeg blir ikke mett, men heller imponert og fascinert. Jeg føler meg nesten som en allmennlege til tider, for jeg kan litt om det meste, som symptomer og sykdomsforløp. Folk liker å oppleve at du har en forståelse for hva de har opplevd. 

Han forteller at mange spør han om å trekke fram det sterkeste møtet han har hatt. Det sliter Nordengen med. 

- Jeg kan ikke trekke fram det sterkeste møtet jeg har hatt, for alle er så rørende og sterke. 

- Hvis du måtte velge? En historie fra det siste året

Nordengen tar en tenkepause. Sliter med å velge. 

- Det er mye du kan rammes av, og alle historiene jeg hører gir sterke inntrykk. Men  ALS-saker gjør ofte sterkt inntrykk, sier han og legger til:  

- I januar møtte jeg en mann som fikk ALS-diagnosen sin seks dager etter bryllupet. For halvannen måned siden var han død. Det gjør inntrykk. 

Slipper å bevise at jeg er god nok hele tiden 

Han forteller at det har blitt enklere med årene å bli frilanser. 

- Den store forskjellen for fem-seks år siden og nå er at jeg nå ikke lenger føler at jeg trenger å bevise at jeg er god nok hele tiden, sier han.

Selv om han i dag trives godt med frilanstilværelsen, ser han ikke bort fra at han takker ja til en fast jobb, om det rette tilbudet skulle komme hans vei. 

- For meg hadde en fast stilling i VG pluss vært helt supert. Jeg føler jo at jeg har drømmejobben i dag, men VG pluss er stedet hvor jeg hadde blitt pensjonist. 

- De hadde aldri blitt kvitt deg? 

- Nei, det hadde de ikke, sier han og smiler lurt.