Fredrik Virtanen: – Norske medier later som at de er bedre enn de er

Den tidligere Aftonbladet-journalisten Fredrik Virtanen mistet jobben etter at han ble anklaget for voldtekt og trakassering av kvinner i svenske medier under #metoo-kampanjen høsten 2017. 

Nå, et og et halvt år senere, tar han et knallhardt oppgjør med svenske medier, og hvordan de dekket historien, blant annet gjennom sin nye bok. 

Først sprakk historien i sosiale medier, og Instagram-kjendis Cissi Wallin, som hittil er den eneste som har stått fram offentlig med anklager mot Virtanen, identifiserte han på sin Instagram-profil.

Bildet med anklagene fikk over 30.000 likes. 

– Det var jobbigt som faen, sier Virtanen til Medier24. 

Rømte landet

Etter at navnet hans var ute i sosiale medier, fulgte de etablerte mediene opp. Mens han og familien er i ferd med å rømme landet, publiserer Expressen som første sak om anklagene mot han. 

Han gjør så et intervju med Aftonbladet, avisen han selv jobber i og skriver lederartikler for. 

– Det var et sjokk. Jeg fikk ikke angst engang. Alt var så uvirkelig. Jeg tenkte: «Dette hender ikke meg, det hender noen andre», sier han. 

Familien ble i utlandet under det verste mediepresset, før de reiste hjem.

– Da var det helt stille. Jeg var helt uinteressant og utkvittert. Det var noen andre som var interessante, sier han. 

Der kunne historien hans sluttet, hadde det ikke vært for at Uppdrag Granskning laget en dokumentar om hvordan svenske medier hadde oppført seg under dekningen av Virtanen-saken – hvor mediene fikk kraftig kritikk for at presseetikken sviktet gjennom hele dekningen. 

Virtanen forteller at han opplevde at den dokumentaren snudde om på noe av maktforholdet, og at det ble åpnet et rom for å diskutere om mediene hadde opptrådt helt korrekt i sin dekning av saken. 

– Det programmet var en livredder for meg, sier han. 

– Journalister ble aktivister

En rekke svenske medier er felt i presseorganene tilsvarende PFU i Sverige for sin dekning av saken. 

På spørsmål om hva han selv mener er de største presseetiske overtrampene som ble begått, svarer han at han mener det handler om at journalister ikke lenger var journalister, men aktivister, som kjempet for en god sak. 

– Journalistikk som vi kjenner den, ble satt i spill. Journalistene og mediehusene gikk med som aktivister i kampen for den gode saken. Og understrek gjerne at det jo var en god sak, sier han og fortsetter: 

– Kildekritikk forsvant. Anonyme kilder ble overbrukt og misbrukt. Mediene gjorde dette for å tjene penger på kjente navn, sier han. 

Han mener at selv om norsk presse ikke er spesielt omfattende felt i PFU for sin #metoo-dekning, mener han at man kan se en tendens i Norge til at norske medier forsøker å «gjemme seg bak» at man ikke identifiserte alle som ble omtalt i forbindelse med #metoo med navn og bilde. 

– Mediene i Norge later som at dere er bedre enn det dere er, fordi dere gjemmer dere bak at man ikke publiserer navn og bilde, men journalistikken må likevel være korrekt. Men i dag er det bare å google, så finner man jo det. For 20 år siden var det nesten ingen som visste hvem «TV-profilen», som var omtalt i avisene var. Nå kan alle finne det ut. 

Feministene og høyrepopulistene

Virtanen mener dekningen av #metoo-anklagene mot han er et eksempel på hvordan to grupper som tradisjonelt spiller mot hverandre i sosiale medier – finner sammen i en felles sak: I dette tilfellet kom kritikken mot Virtanen fra både feministene på venstresiden og fra høyrepopulistene. 

– Hvorfor meldte høyrepopulistene seg på? 

– Fordi jeg er PK-sosse (politisk korrekt sosialdemokrat red.anm.). 

På spørsmål om hva han håper mediene lærer av denne saken, svarer Virtanen at han ikke er sikker på at noen lærer noe som helst, men understreker at han håper mediene tar med seg en lekse når det kommer til kildekritikk. 

– Man må kunne rapportere uten fordommer og uten agenda, sier han. 

– Trenger man større politisk bredde blant journalister? 

– Jeg synes ikke politisk tilhørighet skal spille noen rolle. Jeg har stemt til venstre i politikken hele livet, enten sosialdemokratene eller Vänsterpartiet, men før jeg begynte å skrive ledere tror jeg ingen visste det, utover at det er antakelsen når man skriver om kultur, sier han. 

– Demonisering

Det har ikke vært store offentlige beklagelser til Virtanen etter rundene i svenske PFU. Han tror likevel det sitter mediefolk der ute som kjenner på anger i forbindelse med dekningen. 

– Før Uppdrag Granskning var demoniseringen av meg fullstendig. Nå tror jeg mange angrer seg som faen. Det har skjedd ting i Sverige. Vi har ikke hatt en offentlig ransakelse, men jeg tror flere medier vet at de har gjort feil i denne saken, sier han. 

Stemningen forandrer seg. I forbindelse med boklansering blir det mye oppmerksomhet, men hva bringer egentlig framtiden for Virtanen? 

– Om en uke eller to er det stille igjen – og det er jo ingen som kommer til å ringe meg å tilby meg en jobb, sier han. 

Han er fortsatt arbeidsledig og omtaler seg selv som nærmest umulig å ansette i en svensk avis, på grunn av mulige reaksjoner og potensielle boikott-oppfordringer i sosiale medier. 

– Jeg får sikkert skrive en og annen kulturartikkel eller gjøre noen intervjuer. Jeg må prøve å klare meg som forfatter, som en dårlig kopi av Camilla Läckberg. Om det ikke går, så får jeg vel jobbe som vaktmester, sier han. 

Kaller seg fortsatt feminist

Han forteller at det siste halvannet året har tæret på familien, og selv om de to yngste barna er for små til å ha fått med seg hva som skjer, har han en bonusdatter på 16, som skammer seg. 

– Hun er 16 år – ung og radikal og før tror jeg hun var stolt av sin feministiske bonuspappa, men nå skammer hun seg, sier han. 

– Du kaller deg fortsatt feminist? 

– Ja, det gjør jeg. De kan ikke ta det fra meg. 

– Det er jo folk som begynner å tvile etter en sånn storm? 

– Ja, helt klart. Og i Sverige ser vi at færre og færre menn vil kalle seg feminister, sier han. 

– Tror du på forandring? At man kan snu det? 

– Jeg tror #metoo har innebåret forandring. Man ser at det finnes gode initiativer rundt omkring, i fagbevegelsen, i kommunene, mange steder, sier han. 

Han stopper for en tenkepause. 

– Jeg hadde allerede forstått hvordan jeg var for 10 år siden. Det har skjedd mye bra etter #metoo, men jeg tror det hadde skjedd mer bra om ikke mediene hadde tatt helt av, sier han. 

Vil beklage

Det hele koker ned til anonyme anklager, med ett unntak, om trakassering, upassende oppførsel og voldtekt, mange år tilbake i tid. 

– Har du gjort noe du angrer på og som du ønsker å beklage? 

– De som anklager meg er anonyme, jeg vet ikke hvem de er. Det er ingen som har tatt kontakt med meg, sier han og fortsetter: 

– Det er bare én som har stått fram med navn og det er Cissi Wallin. Og hun kommer jeg aldri til å be om unnskyldning. 

Han synes det er vanskelig å forholde seg til anonyme anklager, og selv om han har noen teorier om hvem kvinnene kan være og hvilke hendelser de sikter til, så forteller han at ettersom episodene ligger langt tilbake i tid – på en tid hvor det var mye alkohol og narkotika i livet hans – er det vanskelig å vite hva som egentlig skjedde. 

– Det er anonyme personer som snakker om fyllesaker for 12–15 år siden. Jeg knulla så mye på den tiden og knarket, så det er klart at ting er «lite luddigt». 

Om de tar kontakt personlig, forteller han at han ønsker å be om unnskyldning til de kvinnene han potensielt har såret eller skadet. 

– Jeg vil gjerne be personlig om unnskyldning til de damene, men jeg vet ikke hvem de er, og jeg tenker ikke be hele Sverige om unnskyldning, sier han. 

Wallin og Virtanen er i en pågående rettsprosess, hvor hun har anmeldt han for voldtekt og han har motanmeldt henne for grove ærekrenkelser, ifølge Expressen og Medievärden. Wallin anmeldte Virtanen for voldtekt allerede i 2011, men da ble etterforskningen henlagt.