16. juli skrev Berliner Zeitungs Istanbul-korrespondent FrankNordhausen på Twitter om kuppforsøket i Tyrkia:
This was a weird coup. I was on Taksim square 3 hours. my impression was: that's not real. I saw military in Cairo - no comparison.
FREDRIK DREVON, journalist på ferie i Bursa, Tyrkia. Fastboende journalist i Istanbul 2012-15.
Leser man dette helt bokstavelig kan meldingen tolkes som en konspirasjonsteori om at noen iscenesatte kuppforsøket. Lignende påstander er også utbredt blant vanlige tyrkere.
Alternativt kan meldingen forstås som et forsøk på å beskrive teatrale aspekter ved de brutale og symboltunge kampene som foregikk på gateplan i Istanbul og Ankara natt til 16. juli.
Klisjeer fra krigssonen
Korrespondenter bruker ofte teatermetaforer som: «Her er det dramatiske scener som spilles ut.»
Slike utsagn har vi hørt så ofte at de forlengst er tømt for mening.
Men Nordhausen går mye lenger enn denne teatermetaforen:
Han sier at kuppforsøket i Tyrkia ikke så virkelig ut, sammenlignet med militæraksjoner han har vært vitne til i Kairo, der han tidligere jobbet som korrespondent.
Meldingen til Nordhausen har fått 706 retweets, 349 likerklikk, og 36 kommentarer.
Nordhausen har ikke besvart noen av kommentarene.
I mai 2015 sto jeg skulder til skulder med Nordhausen da vi begge dekket gatekamper i Istanbul-bydelen Besiktas.
Da tåregassen hadde lagt seg ble vi stående og prate en halvtimes tid. Jeg fikk inntrykk av Nordhausen som en stødig og seriøs journalist.
Konspirasjonsteorier er ikke uvanlig å høre når man diskuterer politikk med tyrkere. Alle som har lest osmansk eller bysantinsk historie vil her se noen historiske linjer frem til tyrkere i dag.
Men det blir noe helt annet hvis profesjonelle journalister tvitrer spektakulære og udokumenterte påstander om skjulte maktspill.
Tabu blant journalister
Jeg har spurt Nordhausen på Twitter: På tross av endel tilsynelatende teatrale aspekter, er det ikke litt drøyt å hevde at kuppforsøket var iscenesatt, hvis det var det han mente?
Nordhausen har ikke svart på dette.
Jeg spurte også i min Twitter-feed andre erfarne Istanbul-baserte journalister, som Humeyra Pamuk i Reuters, Selin Girit i BBC og frilansjournalisten Laura Wells (med oppdrag hos Reuters, BBC og Foreign Policy bak seg) om deres mening om Nordhausens påstand, men ingen av dem har svart.
Laura Wells har retweetet Nordhausens tweet til sine 15.034 følgere, men uten å ta stilling til hans påstand.
Er det bredt akseptert blant journalister å videreformidle konspirasjonsteorier uten å ta stilling til dem?
Dette spørsmålet er vanskelig å gi et klart svar på uten å først å spørre mange journalister, men stillheten fra journalistene nevnt over tyder på dette er et tabubelagt område.
At andre journalister vegrer seg for å avvise Nordhausens påstand er også en indikasjon på hvor uoversiktlig det tyrkiske mediebildet er.
Hva er oppriktig nyhetsformidling og hva er kynisk desinformasjon?
Jeg mener at det per i dag ikke finnes noe grunnlag for å hevde at kuppforsøket var iscenesatt av Erdogan.
Inntil det eventuelt kommer helt nye avsløringer, virker vurderingen fra BBCmest plausibel: Kuppforsøket ble trolig igangsatt av grupper innenfor tyrkisk gendarmeri og luftforsvar.
BBC skriver blant annet:
Én teori antyder at det [kuppforsøket] var en "falsk flagg"-aksjon arrangert av president Erdogan for a skaffe seg mer makt, men sunn fornuft dikterer at aksjonen gikk altfor langt til å være et falskt flagg.
Kuppnattens teatrale innslag
Uansett mener jeg det finnes belegg for å hevde at kuppforsøket i Tyrkia ble innpakket i en rekke teatrale innslag som det er grunn til å møte med kritisk blikk.
La oss se på noen av de mest oppsiktsvekkende bildene. I Tyrkia 15.-16. juli var det president Erdogan, og ikke kuppmakerne eller opposisjonspolitikere, som sto for det største mediekuppet.
Ifølge Reuters har Erdogans advokater siden 2014 gått til 1800 søksmål mot journalister, akademikere, en tidligere Miss Tyrkia, og andre som skal ha fornærmet presidenten.
Kuppnattens dramaturgiske elementer var overveldende, spesielt tatt i betraktning de eksepsjonelle åpningsscenene.
Jeg fulgte utviklingen fra stua til min tyrkiske familie i Bursa, Tyrkias fjerde største by.
I 03:00-tiden var jeg også ute på gateplan og så på en pro-Erdogan demonstrasjon.
For de omkomne og sårede var det selvsagt en tragedie som utspilte seg. Dette må vi ta hensyn til og respektere når vi snakker om kuppforsøket.
Samtidig er det relevant å diskutere hvordan hendelsene ble formidlet.
Først fikk vi sjokkerende tv-bilder som viste to Bosporos-bruer okkupert av tanks, og noe som angivelig var flyangrep mot parlamentsbygget i Ankara.
Snart kom to bisarre FaceTime-intervjuer med Erdogan på både CNN Türk og NTV.
Erdogan sa at kuppmakerne ville bli straffet og oppfordret folk til å kjempe for ham i gatene. I løpet av disse intervjuene ble det aldri opplyst om hvor Erdogan befant seg.
Den mektige mannen som har styrt Tyrkia i 13 år var plutselig avhengig av iPhone for å kommunisere med det tyrkiske folk.
Gitt hypotesen om at folk husker merkevaren og ikke konteksten, vil Apple trolig juble over gratisreklamen. Microsoft lurer sannsynligvis på hvorfor Erdogan ikke valgte å gjøre disse intervjuene via Skype. Kanskje var det for mye stress å opprette Skype-profil mens kuppforsøket pågikk, eller han hadde glemt passordet?
De improviserte FaceTime-intervjuene står i sterk kontrast til bildene vi senere fikk av kuppsoldater som ble marsjert med hendene i været forbi stridsvogner på Bosporos-brua.
Denne scenen har absolutt noe John Wayne-aktig over seg.
Hvis disse soldatene er arrestert for å ha forsøkt å styrte den tyrkiske republikken, hvorfor går de med hendene i været og ikke bak ryggen med håndjern eller strips?
Selv om det er all grunn til å tro at soldatene var reelle deltakere i kuppforsøket, virker selve opptoget av fanger ganske Hollywood-inspirert.
I lys av denne scenen kan man kanskje bedre forstå hva korrespondent Frank Nordhausen mente da han oppsummerte kuppnatten med ord som weird og that's not real.
Mesterlig scenografi på flyplassen
Foreign Policy peker på ironien i at islamisten Erdogan tidlig på morgenen 16. juli, snakker til pressen foran et stort bilde av Tyrkias sekulære landsfader Atatürk.
Erdogan har politisk og kulturelt gått i motsatt vei av Atatürk, men står gjerne på skuldrene til Atatürk ved behov.
Foreign Policy skriver:
Erdogans overordnende mål siden han kom inn i politikken har vært å erstatte Atatürks sekulære stat med en islamsk republikk gjennom etablering av islamske skoler, økende restriksjoner på alkohol, og hektisk moskébygging.
Et tilsynelatende arrangert metabilde som ble spredd i en rekke medier viser en mann som ligger på magen foran en tanks. Viser dette bildet «folket» som stanser et militært kuppforsøk, eller et iscenesatt bilde?
Hvis poenget er å stanse tanksen fremfor å arrangere et følelsesladet bilde, er det virkelig nødvendig at mannen legger seg ned?
Ville den historiske referansen blitt for tydelig hvis han hadde protestert stående?
Utsatte den tyrkiske tanksmannen seg i det hele tatt for reell fare ved å legge seg ned, eller la han seg der på oppfordring fra en fotograf?
Jeg utelukker ikke at bildet kan være genuint, men man kan likevel ikke lukke øynene for den historiske konteksten.
Mer fritt og demokratisk over natten
Dagen før kuppforsøket omtalte tyrkiske medier at lederen for Tyrkias største opposisjonsparti CHP, Kemal Kilicdaroglu, er dømt til å betale 50.000 tyrkiske lire (150.000 kroner) fordi han i januar skal ha fornærmet Erdogan ved å kalle ham diktator.
Men når folket kan ta Instagram-selfies med forlatte tanks for skattebetalernes regning, er alle feider med Erdogan glemt. Inntil videre. For som Turkish Airlines erklærer på sine nettsider:
With the unflinching will of the people, Turkey has waken [sic] to a new day with a much stronger sense of democracy and freedom.
Erdogan blir stående som sirkusdirektør, mens Kilicdaroglu blir liggende som klovn. Tanks-mannen sitter nok på Instagram og teller likes.
Hvis påstanden fra Turkish Airlines stemmer, at Tyrkia kan bli mer fritt og demokratisk vips over natten, så dreier det seg om en ganske lang natt som nok strekker seg over flere år.
