Er det pressefrihet i Rinkeby? Ja, sier svenske journalister. Men bare på dagtid
Hvordan er egentlig situasjonen og pressefriheten i Stockholms forsteder? Jeg dro til Rinkeby for å gjøre research - og intervjue dem som er der til daglig.
Sveriges største mediebedrift har altså erkjent at statens voldsmonopol ikke dekker hele Sverige.
At det foregår mye hærverk og vold mot blålyspersonale i Stockholm-forsteder som Rinkeby, Tensta og Husby, og en rekke andre steder i Sverige, er gammelt nytt.
Men i det siste året har også journalister blitt angrepet.
Sto på deres område
Fredrik Drevon
I oktober 2015 ble den svenske journalisten Valentina Xhaferi og hennes kameramann angrepet av steinkastere i Tensta.
I mai var SVT i Rinkeby og intervjuet politiassistent og verneombud Hanif Azizi. Intervjuet måtte avbrytes da en maskert mann på moped kom kjørende i høy hastighet rett mot dem på fortauet.
Jeg besøkte Rinkeby søndag 5. juni, uten beskyttelse fra politi eller lokale helter.
Hensikten med turen var ikke å lage en reportasje om Rinkeby, men å gjøre research til et intervju med Nadja Yllner, redaktør i SVT Uppdrag granskning.
Temaet for intervjuet - pressefrihet i Sverige - har både fysiske og ideologiske dimensjoner.
Kan journalister jobbe fritt i utsatte områder?
Kan journalister ta opp tabubelagte temaer uten å bli utsatt for karakterdrap?
I dokumentaren Imamernas råd (2012), avdekket Yllner og hennes team ved hjelp av skjult kamera et forkastelig kvinnesyn blant sentrale skikkelser ved noen av Sveriges største moskeer.
I seks av moskeene sier forstanderne foran skjult kamera at kvinnen har plikt til å ha sex, selv mot sin vilje. I bare to av ti moskeer får kvinnene råd om å ringe politiet hvis de blir slått.
- Hvordan har dokumentaren påvirket din rolle som journalist i Sverige. Blir du sett på som rasist eller er posisjonen din styrket?
- Den styrket min posisjon veldig mye. Jeg var redd at jeg skulle havne i armkroken til Sverigedemokraterna, men slik ble det ikke, sier Yllner til Medier24, via Skype.
Yllner understreker at dokumentaren ikke er en kritikk av islam som religion, men avdekker hvordan islam er blitt formidlet av noen imamer.
Disse kampene mener hun er nødvendige å ta.
Har påvirket imamenes rolle
Yllner sier at hun ikke er blitt kalt rasist.
Likevel bruker hun en metafor fra boksing for å beskrive debatten om kvinnesyn blant imamer.
- I den ene hjørnet sitter folk og peker finger og sier at du er islamofob. I det andre sitter folk og sier at du er rasist. Disse samtalene er like kjedelige og de forsterker hverandre. Man må prøve å bevege seg i midten, sier Yllner.
I årene som har gått etter dokumentaren ble vist, har Yllner ikke fått trusler fra muslimske miljøer.
Hun fikk noen eposter der hun ble kalt "jævla fitte", men ingen trusler.
- Kan du i dag ta en kaffe med imamene som sa at det er ok å ha fire koner?
- Jeg gjorde jo det. Jeg gjorde først en reportasje med avsløringene og senere dro jeg tilbake til moskeene og lot dem forklare seg ordentlig, med spørsmål som "hva mener du egentlig?" Da synes jeg saken ble avdramatisert. Mange imamer som ble nødt til å slutte i jobbene sine, sier Yllner.
Imidlertid avdekket Expressen i mai 2012 at en av fortstanderne som i dokumentaren sier at det er ok å ha fire koner, Mahmoud Adam ved Stockholms moské, også var ansatt i kriminalomsorgen som åndelig veileder for fanger ved 5-6 fengsler i Sverige.
Yllner mener uansett dokumentaren har lykkes i å påvirke imamenes rolle i Sverige. Nå er det en svensk imamutdannelse på gang, noe Yllner er glad for.
- I dag er det slik at de som leder moskeene i Sverige har sin verdimessige bagasje fra helt andre kulturer, sier Yllner.
- Dokumentaren fokuserte på kvinnens posisjon og rettigheter. Har kvinnene fått en bedre posisjon i moskeene, eller er det å gi dokumentaren for stor betydning?
- Jeg vet ikke, men nylig skrev flere muslimske kvinner en debattartikkel om dette. Flere og flere muslimer kritiserer fundamentalistiske og patriarkalske holdninger. Det var svært vanskelig å finne slike kritiske røster da vi gjorde disse programmene, for de vil være lojale mot sine muslimske venner, sier Yllner.
Stillhet fra feminister
Fredrik Drevon
Sverige regnes som et foregangsland innen likestilling og tillit.
Men endel av innvandrerne som kommer fra patriarkalske samfunn har andre oppfatninger om hvem som skal ta plass i det offentlige rom.
I rapporten står det at utsatte områder ofte er preget av frykt og utrygghet, lav tillit og en usikker økonomisk situasjon.
- Hvorfor har ikke svenske medier i større grad forsvart svenske verdier de siste 10-15 årene?
- Som vi tok opp i dokumentaren er det mange som er uenige i kvinnesynet til imamene vi intervjuet. At spesielt Feministisk initiativ og Vänsterpartiet har vært stille, tror jeg i stor grad handler om at de vil være tolerante og ikke på noen måte kunne mistenkes for å være islamofobe, sier Yllner, og betegner denne tankegangen som flat.
- Jeg tror det er i bråket at vi lærer å kjenne hverandre. Å klappe noen på hodet og si: "Jeg synes du har helt forkastelige synspunkter, men jeg skal ikke bråke med deg om det." Det er å ikke ta den personen på alvor, sier Yllner.
Yllner tror Aftonbladet har gode intensjoner, men tror problemet er at de ikke ønsker å vifte pekefinger mot en utsatt gruppe som er avhengig av toleranse for andre religioner, utseende og levemåter.
- Jeg mener man kan stå opp for alt dette, samtidig som man kritiserer uakseptable holdninger, sier Yllner.
- Aftonbladet har vært ekstremt uvillige til å kritisere kvinnesynet som kommer fra moskeer. Dette vil de ikke prate om, sier Yllner.
Frihet under press
Lederskribent i Aftonbladet, Anders Lindberg, avviser kritikken fra Yllner.
- Vi har et feministisk grunnsyn og har deltatt i en rekke debatter om islam og islamisme. Dessuten engasjerte vi oss sterkt i debatten om hedersvold etter drapet på Fadime Sahindal i 2002, sier Lindberg i et Skype-intervju.
Lindberg ble kjent i Norge i 2014 da han kalte Frp for er et fascistparti.
Lindberg skrev i Aftonbladet 6. juni i år at mediene fremstiller Husby som Sierra Leone:
- Journalister åker dit för att möta ”det farliga” och ge oss något kittlande till morgonkvällskaffet.
Men Lindberg vil ikke navngi journalistene som angivelig lager disse krigsreportasjene.
Han vil heller snakke om det han kaller medienes manglende evne til å skildre hele bildet.
- Tror du journalister reiser til Sveriges utsatte områder for å lage action-reportasjer? Hvilke journalister sikter du til helt konkret?
- Som journalist vil man først og fremst fortelle om det man opplever, og gi et korrekt bilde. Problemet er at man skraper i overflaten.
- En "knepig" reportasje var NRK-intervjuet med Tino Sanandaji der man ikke tar opp de seneste årenes utvikling i Husby, men bare tar de kjappe poengene. Stemmene i Husby blir ikke hørt, sier Lindberg.
Fredrik Drevon
Lindberg mener det i dag er pressefrihet utsatte i områder som Rinkeby og Husby, men at dette ikke kan tas for gitt i fremtiden.
- I takt med en økt polarisering i samfunnet vil vi også se en økning i trusler mot journalister. Presset kommer også fra den ekstreme høyresiden. Bildet av Sverige som et trygt land med stort samhold slår sprekker, sier Lindberg.
Lindberg vil ikke besvare spørsmål om det er trygt å filme på Rinkeby torg.
- Jeg er ikke tv-journalist, men går rundt med blokk og prater med folk. Jeg opplever ikke det som problematisk, men kan ikke svare for tv-team. Vold mot journalister er uansett uakseptabelt, sier Lindberg.
Lederskribent i Expressen, Anna Dahlberg, har ikke besvart vår forespørsel om kommentar.
Ikke aktuelt med stort kamera
Jeg forteller Nadja Yllner om mine opplevelser i Rinkeby søndag 5. juni, dit jeg i motsetning til andre norske journalister reiste alene.
Stemningen på det mannsdominerte Rinkeby torg var ikke direkte truende, men langt fra trivelig. Det var ikke aktuelt å ta frem speilreflekskamera.
Både på og rundt Rinkeby torg pågikk eksplisitt territorial markering av individer og grupper.
På alle de fire serveringsstedene jeg var innom satt det kun menn.
Selv Karaköy, en av Istanbuls mest konservative bydeler, har etter mine observasjoner en større andel kvinner i det offentlige rom.
Flere steder både langs hovedgaten Rinkebystråket og blindveien Skårbygren satt menn med alvorlige blikk i parkerte biler med vinduer og dører lukket.
Når det ellers var lite biltrafikk, skal det godt gjøres å tolke dette som noe annet enn revirmarkering eller en form for lokalt organisert, fiendtlig overvåkning.
Jeg er ikke den første som trekker frem dette aspektet. På side 8 i politi-rapporten om de utsatta områdene understrekes det at "Politiets følelse av å være bevoktet er påtagelig."
Da jeg tok bilde av en skulptur ved Rinkeby grill var responsen brå rusing fra en bil parkert rett ved siden av.
- Sier mer om deg selv enn stedet
Jeg møtte også hyggelige folk i Rinkeby, blant andre den sympatiske Galatasaray-supporteren Kamil som jobber i Rinkebygrill.
Selv om han er født og oppvokst i Stockholm, var det mest naturlig å gjøre intervjuet på tyrkisk. Av alle samtalene jeg overhørte på Rinkeby torg var ingen på svensk.
- Er det rasisme og etnopanik å fortelle om mine opplevelser i Rinkeby?
- Hvis det bare er en opplevelse eller en følelse, sier det kanskje mer om deg enn stedet du har besøkt. Det gjelder å være ekstremt korrekt når man snakker om denne type tema.
- Jeg synes at NRK-reportasjen i Husby og Rinkeby ramlet ned når de snakket om krigssone og skyhøy kriminalitet. Det er høy kriminalitet, men jeg vil ha tall, jeg vil være eksakt. Så fort det kommer vurderinger så sier man saker om seg selv, mer enn det man ser på.
- Vi har dekning for alle påstandene i reportasjen, svarer Anders Magnus.
Les hans svar nederst i saken.
SVT opprettet eget kontor i Rinkeby
Yllner sier at SVT-kontoret i Rinkeby ble opprettet i januar, og at ingen har kastet stein på dem eller angrepet dem.
Ifølge Yllner har det svenske samfunnet gitt opp Rinkeby, som er blitt "en øy som har fått seile avsted".
- Men det er høy standard på gatene, det ryddig og ordentlig i Rinkeby. Infrastrukturen bærer ikke preg av å være glemt. Det er fine idrettsfasiliteter, og mange grøntområder. Eller hva?
- Jo, men akkurat møtet mellom svenske ... jeg lurer på hvilke ord jeg skal bruke for at folk ikke skal bli sinte.
Grønt og åpent: Rinkeby har mange trær, parkaktige områder, fine fotballbaner og variert bebyggelse. Folk som sammenligner Rinkeby arkitektonisk med de massive betongørknene man for eksempel finner i storbyer som Paris, har enten aldri sett stedene de snakker om, eller driver bevisst feilinformasjon. (Foto: Fredrik Drevon)
- Penger er en sak, men man har tapt alle stedene der svensker og innvandrere møttes. Gatene er fine, men det blir ikke flere møter av det, sier Yllner.
Man ser i SVTs reportasje fra Öxhagen og i NRKs reportasje fra Rinkeby og Husby at kriminelle driver police fishing:
Kriminelle ringer til politiet og kaster sten fra hustak.
- Hvilke konsekvenser har police fishing for journalister? Vil du anbefale journalister å dra til disse stedene?
- Vi er jo der. Vi er i Fittja nå og gjør opptak. Vi har også startet en redaksjon i Angered, Göteborg. Man må være bedre utrustet og tenke mer på sikkerhet, men vi er ikke redde, sier Yllner.
Ikke etter klokken 20
- Vil du anbefale norske journalister å dra til steder svensk politi kaller utsatte områder, og filme og intervjue akkurat som man gjør i midten av Stockholm?
- Ja. Det som skjedde med NRK-journalistene skyldtes at de dro ut med politiet. Det er ikke veldig kult.
- Tenk om det hadde vært Bandidos som man skulle filmet med politibeskyttelse, det hadde heller ikke vært så kult. På kafeen der NRK intervjuet Tino Sanandaji var det mye narkotikahandel på toalettene. Kanskje man på forhånd bør ta kontakt med noen som føler seg hjemme i området, så man ikke føler seg som en ubuden person.
- Det var ingen narkohandel på toalettene, svarer Anders Magnus. Les hans svar nederst i saken.
- Man må altså ha beskyttelse, sier du da?
- Jeg kan dra inn til de områdene med en fotograf og filme. Også til Rinkeby torg. Men ikke etter kl. 20.00. Det er jo høyere kriminalitet der enn på andre steder, og journalister kan jo provosere, sier Yllner, uten at hun kan belegge påstanden med tall.
Hun legger til at man må være spesielt forsiktig hvis man kommer i nærheten av narkolangere.
Samtidig minner hun om at det i Rinkeby, Tensta og Husby også bor tusenvis av barnefamilier som har sin hverdag oppi alt dette.
- Risikerer man som journalist å bli angrepet når man støter på narkohandlere som markerer territorium?
- Går du på Medborgarplatsen i Stockholm, sent på kvelden, eller tidlig på morgenen så er det heller ikke så kult. Det er mye narkotika i omløp, og det er på Medborgarplatsen det er mest lovbrudd overhodet. Det er ikke på Rinkeby torg, sier Yllner.
- Det er så lett å gjøre som NRK og prate om at det er en krigssone, eller innta den andre stillingen og si at det ikke er så farlig. Jeg vil ikke være der heller. Det er et kjempeproblem at det har blitt som det er blitt i Rinkeby, men la oss prate om eksakt hvordan statistikken ser ut, sier Yllner.
Yllner innrømmer at hun ikke kan dokumentere noen av disse påstandene med tall, men baserer seg på "opplysninger som pleier å dukke opp i media". Som disse sakene på DN.se og Stockholmsfria.se.
Thomas Hvitfeldt, utreder i Enheten för statistiska undersökningar (ESU) i Brottsförebyggande rådet, skriver i en epost at det er rimelig å anta at det begås flere voldslovbrudd rundt Medborgarplatsen enn rundt Rinkebytorg.
Hvitfeldt tar imidlertid store forbehold:
- Det er svært vanskelig å avgjøre hvor det begås flest lovbrudd, spesielt hvis man ikke spesifiserer hvilken type lovbrudd, men snakker om lovbrudd generelt. Videre er det stor variasjon i anmeldelseshyppighet mellom ulike grupper og for ulike typer lovbrudd, skriver Hvitfeldt.
Befinner seg i limbo
Et par hundre meter unna Medborgarplatsen ligger Stockholms moské.
På et platå rett utenfor moskéen, på siden som vender mot Björns trädgård, var det samlet 8-10 unge menn som så ut til å eie plassen de hang på.
Jeg krysset periferien av plassen med speilreflekskamera i hånden. Da reiste en mann seg og kom mot meg, men stoppet da der det ble tydelig at jeg var på vei bort fra plassen.
En faktor her er bevegelsesfrihet.
- Styremedlem i Stockholms moské Jalal Darir fortalte i et intervju at han er klar over problemet med narkotikasalg og kriminelle utenfor moskeen, men at han ikke kan gjøre noe med det. I Norge ville trolig narkotikasalg utenfor moskéer ført til sterke reaksjoner. Er Stockholms moské på noe vis ansvarlige for narkolangerne som står rett utenfor?
- Hvis de er under 18 kan man ikke sende dem tilbake til hjemlandet, så de er i et slags limbo. Jeg vet at de har fått komme inn i moskeen og dusje. Det betyr ikke at de beskytter narkohandel. Men de er jo mennesker også. Det er farlig å dra slike slutninger som du gjør. Du tolker torget og trusselbildet, sier Yllner.
- Skal man bare basere seg på statistikk og ikke på sin egen tolkning?
- Eller beskrive deres bevegelser eksakt hvilke bevegelser de gjør. Hvis alle disse hadde vært hvite, ville du opplevd det på samme måte da? spør Yllner.
- Ja. Dette har ikke noe med hudfarge å gjøre. Hvis en gruppe etniske svensker hadde okkupert plassen foran Storkyrkan i Gamla Stan og solgt narkotika der tror jeg mange ville reagert.
Egne opplevelser er relevante
06:20 minutter ut i Uppdrag Granskning-dokumentaren Imamernas råd ser vi reporter Nadja Yllner sitte alene ved en kafé på Rinkeby torg. Hun er filmet med en distanse som forsterker bildet av å være fremmedgjort.
Her etableres en følelsesmessig avstand mellom Yllner og miljøet hun skildrer.
- Jeg har også drukket kaffe akkurat der, og opplevde i likhet med deg stedet som ekstremt mannsdominert. Men dette kunne man vist på tilstrekkelig måte med et mer "nøytralt" etableringsbilde. Er ikke denne komposisjonen et emosjonelt, dramaturgisk grep, som sier mest om hvordan du opplever Rinkeby, og ikke så mye om kvinnens rolle i muslimske miljøer?
- Jo, du har sikkert rett i det. Jeg ble selv overrasket over hvor utsatt jeg kjente meg når jeg var omgitt av 100 prosent menn, og syntes dette var relevant informasjon.
- Så nei, jeg er ikke konsekvent. Iblant kan egne opplevelser være relevante, sier Yllner.
Det er lov å tolke stemningen i et lokalmiljø: Reporter Nadja Yllner i SVT Uppdrag granskning, sier først til at journalister ikke skal drive med subjektive tolkninger og vurderinger av gater og torg i Rinkeby. Når vi minner Yllner på at hun selv bruker følelsesladede fortellergrep i dokumentaren Imamernas råd, innrømmer Yllner at hun ikke er konsekvent og at egne opplevelser kan være relevante. Skermdump fra Imamernas råd, SVT.
Det er trengsel og høy temperatur. Politikerne får krasse spørsmål fra salen om hva de vil gjøre for å bekjempe rasisme. Når Bildt med sin høytflyvende retorikk om "motsatsernas dynamik i detta tidligare så enhetliga svenska samhället" ikke klarer å stagge den hissige forsamlingen, foreslår Friggebo å løse konflikten med allsang:
"Nu tycker jag vi gemensamt i denna sal sjunger We shall overcome ..."
I siste scene gjør Bildt og Friggebo under høylytt buing duknakket retrett til sin ventende limousine.
Konfrontasjonen fremstår ikke bare som en PR-katastrofe for politikerne, men også som et symbol på den svenske elitens konfliktvegring.
- Er dette et avgjørende øyeblikk i moderne svensk historie? Er det her svenske politikere blir besatt av frykten for å bli kalt rasister?
- Nei. Men jeg har jo det i meg selv. Jeg synes vi har et veldig stort problem. Samtidig er det slik at når noen demoniserer vil man gjerne forminske deres overdrivelser. Det er en balansegang, svarer Yllner.
Australske 60 minutes laget en kritisk reportasje om integrasjon i Sverige med Rinkeby som case. Teamet ble utsatt for steinkasting og trakssering.
- Hvordan skal utenlandske journalister forholde seg til Sverige etter å ha sett den australske dokumentaren?
- De som er rammet er ikke vi men de som bor der: Som også er muslimer, som også kommer fra andre land. Det er de som skal få kritisere de kriminelle. Det er der motsetningen finnes.
- Det er fremfor alt deres røster jeg vil ha. Jeg vil ikke ha noen som kommer og peker finger, sier Yllner.
- Jeg har hørt dette argumentet før, at taperne er de som bor i Rinkeby, og ikke de som bor i Östermalm. Men Östermalms store sønn, Olof Palme, sa jo i sitt legendariske intervju med David Frost: "To make life as decent as possible we need certain common values, of equality and community." Det er vel også det svenske samfunnets verdier som står på spill her?
- Det finnes mange kvinner der ute som sloss mot de patriarkalske holdningene. Det er deres røster vi skal løfte frem, sier Yllner.
- Det er jättebra. Sånt vil vi har mer av, sier Nadja Yllner.
Pressefrihetens vilkår
Gunnar Bodahl-Johansen har i mange år undervist ved Institutt for journalistikk (IJ), og er tidligere leder av Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg.
Bodahl-Johansen sier at pressefriheten forutsetter visse materielle vilkår, blant annet at det er mulig å gjennomføre reportasjer og intervjuer under trygge forhold.
- Vi ser nå en utvikling i enkelte områder i Sverige der dette vilkåret ikke lenger er til stede. Men hvis journalister trekker seg unna på, eller unnlater å ta opp bestemte forhold, på grunn av trusler, vil det naturligvis gå ut over pressefriheten.
- Vi har naturligvis kjent til dette problemet vi forbindelse med dekningen av krigshandlinger, men da tar reportere en kalkulert risiko de langt på vei kan forberede seg på og sikre seg mot, sier Bodahl-Johansen.
Samtidig minner han om at å rapportere fra krigshandlinger alltid har vært farlig. Mange reportere og fotografer har mistet livet under oppdrag.
- Men uten rapporter fra krigshandlingene får samfunnet ingen dokumentasjon på hva som har skjedd, og kan heller ikke underlegge krigshandlingene en reell debatt, altså blir ytringsfriheten skadet.
Bodahl-Johansen mener at i mange av tilfellene som inntreffer i det sivile samfunnet, er situasjonen trolig langt vanskeligere å forutse, og dermed kan reporterne bli mer passive slik at vi får en underrapportering fra de mest problematiske områdene i samfunnet, sier Bodahl-Johansen.
- Det vil svekke ytringsfriheten, fordi ytringsfriheten må basere seg på en troverdig informasjon. Hvis frykten får oss til å tie, har man også strupet demokratiet, som selvfølgelig er et skremmende perspektiv, sier Bodahl-Johansen.
Norske menn i tospann
I kjølvannet av NRKs reportasje fra Stockholms forsteder, dro flere norske medier til Sverige for å dekke utenforskap: Filter (feature om Rinkeby), Dagbladet (feature om Rinkeby), og Aftenposten (portrettintervju med AliEsbati i Rinkeby).
Morgenbladet laget en tøysereportasje om utenforskap i Strømstad, tilsynelatende for å latterliggjøre Anders Magnus.
Siden alle disse reportasjene, NRK inkludert, har to menn på byline, er vi oppe i ti menn og ingen kvinner.
- Ingen av disse journalistene dro alene til Sverige og det var bare menn som dro. Er kvinnelige norske journalister feige, eller er det tilfeldig at det er menn som gjør disse reportasjene?
- Dagens kvinnelige journalister står ikke noe tilbake for sine mannelige kolleger, heller ikke når det gjelder å påta seg farlige og tøffe oppdrag. Derfor vil jeg tro at det er tilfeldigheter som spiller inn her.
- Men det er selvfølgelig en mulighet for at et tradisjonelt kjønnsrollemønster spiller inn ved tildelingen av jobbene, og at man tenker at mannlige reportere klarer slike jobber best.
- Nei, jeg tror ikke kvinnelige journalister er feige, men heller at de tenker annerledes om slike oppdrag, og at de derfor blir forsiktige, sier Gunnar Bodahl-Johansen.
Dette svarer Anders Magnus på Yllners kritikk
Anders Magnus' og Muhammed Alayoubis NRK-reportasje fra Stockholm-forstedene Rinkeby, Husby og Tensta skapte rabalder i Sverige.
Reportasjen ble også vist i SVT Aktuelt under tittelen "Har myndighetarna tappat kontrollen?"
Hanif Bali, riksdagspolitiker for Moderaterna, skrev på Twitter: "Surrealistiskt sändning av Aktuellt, man rapporterar om en ort 15 min ifrån studion med material från Norge."
En av SVTs mest profilerte gravejournalister, Nadja Yllner, sier at NRKs reportasje falt sammen, blant annet fordi den angivelig baserte seg på subjektive vurderinger og ikke på tall.
I en e-post svarer Anders Magnus på kritikken fra Yllner.
- Hva mener du om Yllners påstand om at journalister som dekker Sveriges utsatte områder ikke skal "komme med vurderinger", men kun viderebringe tall?
- NRK laget en reportasje til Søndagsrevyen. Som også Yllner vet, er det vanskelig å bringe for mange tall i en TV-reportasje.
- Vi hadde likevel en del tall, som at det i følge politiet er over 50 utsatte områder blant Sveriges 186 utenforskapsområder, sier Magnus.
Ifølge Magnus har man kun gjengitt fakta og intervjuobjekters vurderinger, og ikke kommet med egne vurderinger.
- At det er skyhøy kriminalitet i de utsatte områdene er vurderinger fra dem vi snakket med som bor der - og som er redde - og fra politiet. De forteller om store mengder våpen i området, blant annet automatgevær, samt omfattende narkotikasalg og -forbruk.
- De forteller om store problemer for politiet å holde kontroll - og ifølge Dagens Nyheter har det hittil i år har vært 30 tilfeller av steinkasting mot politiet bare i bydelen Rinkeby, sier Magnus.
Magnus trekker også inn intervjuet med Tino Sanandaji, som fortalte om svært mange drap i de utsatte områdene.
- Mye av denne kriminaliteten finnes det ikke statistikk på fordi folk som bor i områdene ikke tør å anmelde den. For eksempel forteller beboere til oss at de blir truet, noen ganger med våpen, for å hindre dem i å gå til politiet og fortelle om kriminalitet som de selv eller naboene bli utsatt for, sier Magnus.
Legitimt å snakke om krigssone
Ifølge Magnus ble ordet "krigssone" ikke brukt som noen vurdering, men kom i et spørsmål til politibetjent Biljana Flyberg etter at hun fortalte at politiet ikke dro inn i disse områdene uten skuddsikker vest.
- Jeg har dekket et stort antall kriger og opptøyer i Afrika og Asia, og jeg har mange ganger sett soldater og politi bruke skuddsikre vester. Og det har alltid vært i situasjoner og områder hvor jeg vil kunne bruke ordet "krigssone", sier Magnus.
- Det er mulig at Yllner mener det er dagligdags at politiet må bruke skuddsikre vester på jobb i forstedene, og at hun er så vant med at den anmeldte og uanmeldte kriminaliteten generelt sett er svært høy i disse bydelene. Men for en norsk observatør er en slik situasjon så oppsiktsvekkende at det er naturlig å spørre om politiet opplever at de jobber i en krigssone, og også å gjengi deres og innbyggeres utsagn om at kriminaliteten her er skyhøy, sier Magnus.
Ingen narkolangere på toalettet
- I reportasjen ser vi at NRK ble jaget ut av en kafé midt under et intervju. Yllner ser ut til å mene at NRK fremprovoserte kafékonfrontasjonen fordi det var narkolangere der. Er du enig i hennes tolkning?
- Vi intervjuet Tino Sanandaji på en helt vanlig og populær persisk kafé i Husby. Vi snakket både med ledelsen og alle gjestene. Alle var vennlige og imøtekommende og hadde ingenting imot at vi gjorde intervjuet der.
- Vi følte oss overhodet ikke som ubudne personer, tvert imot. Vi var også på toalettet, og verken der eller ellers i kaféen var det noe som tydet på at det foregikk narkotikahandel. De maskerte menn som jaget oss ut av kaféen kom utenfra, de var ikke gjester som var inne i lokalet, sier Magnus.
Magnus mener at siden lokalet var billedlagt i reportasjen, og hvem som helst kan finne ut hvilken kafé det var, må Yllner som en ansvarlig journalist og offentlig person enten dokumentere at det foregår ulovligheter (narkotikaomsetning) på toalettene i kaféen, og anmelde dette forholdet til politiet, eller beklage offentlig overfor kaféens innehavere at hun har framsatt en uriktig og skadelig påstand, og trekke denne tilbake.
- La oss for argumentets skyld si at Yllner har rett i at det foregår narkotikaomsetning inne på kaféens toaletter. Mener Yllner da at journalister og vanlige borgere selv har skylden dersom de utsettes for overgrep fordi de beveger seg i samme områder som de kriminelle?
- Mener Yllner at kriminelle gjenger har rett til å jage vekk journalister fra områder der de vanker? Hvordan mener Yllner at ytringsfriheten for folk som bor i slike områder da kan ivaretas? spør Magnus.
- Yllner kritiserer NRK for at vi har dratt ut sammen med politiet, og at det som skjedde oss skyldtes at vi var sammen med politiet. Det er feil. På kaféen i Husby var vi ikke sammen med politiet. Her ble vi jaget bort av maskerte menn.
- På torget i Rinkeby var vi ikke sammen med politiet, men med en representant for moskéen. Likevel kom vi - sammen med ham - i skuddlinjen for ungdommer som kastet stein. Vi ble også ropt til at vi skulle komme oss vekk derfra, sier Magnus.
Magnus sier også at NRK tilbragte én kveld sammen med politiet fordi formålet med reportasjen var å undersøke trygghetssituasjonen til folk i området og til politiet som jobber der.
- Vi ville gjerne se politiets arbeidssituasjon med egne øyne - og kamera - ikke bare gjøre intervjuer med dem om hva de opplever.
- Yllner sier at hun vil anbefale norske journalister å dra til samme områder som NRK og filme, uten at politiet er med. Jeg vil ikke oppfordre mine norske TV-kolleger å gjøre det, uten å ta gode sikkerhetsforanstaltninger. Men jeg vil gjerne oppfordre Yllner og SVT til å dra ut i forstedene og undersøke trygghetssituasjonen for befolkningen, og særlig for kvinner. Hvorfor har ikke SVT satt større fokus på dette problemet?, spør Magnus.
Ifølge Magnus møtte NRK under sin reportasjetur til Rinkeby, Tensta og Husby flere kvinner som bodde der, og som fortalte at det ikke var trygt å bevege seg alene til fots om kvelden. Kvinnene fortalte at de var redde for de kriminelle gjengene, redde for å bli antastet seksuelt - men også redde for å bli antastet av islamister.
- Yllner har selv laget en svært prisverdig dokumentar om muslimske ledere som oppfordrer kvinner til underkastelse.
- Vi intervjuet Nalin Pekgul som selv har bodd i disse forstedene over 30 år, og som er en av de få modige kvinnene som tør å stå opp og fortelle offentlig hva som skjer. Jeg synes det var underlig at Yllner ikke også nevnte at vi hadde tatt med dette aspektet i vår reportasje, sier Magnus.
Magnus legger til at hudfarge var ikke tema i NRK-reportasjen.
- Hadde Rinkeby vært bebodd av hvite mennesker, men situasjonen var den samme, ville det vært like interessant å fortelle om den manglende trygghet for folk og ordensmakt, og de kriminelles makt over lokalsamfunnet i svenske bydeler så nær grensen til Norge. Kanskje burde svenske journalister undersøke hvorfor det er slik at noen deler av befolkningen i Sverige har mindre trygghet enn andre. Eller er dette et tema som våre svenske kolleger ikke synes er interessant?, spør Anders Magnus.
Rapport om trygghet Sverige
Ifølge Nationella trygghetsundersökningen 2015 oppgir "en stor majortet av den svenske befolkningen mellom 16 og 79 at de kjenner seg ganske eller veldig trygge når de går ut alene sent en kveld i sitt eget boligområde."
Men det er stor forskjell på hva kvinner og menn svarer. I undersøkelsen, som omfattet 12 000 personer, oppgir 25 prosent av kvinnene, og syv prosent av mennene, at de føler seg utrygge.
9. juni ble det kjent at politiet har vunnet en tre år lang kamp om kameraovervåkning av Rinkeby sentrum, samt Tenstaplan og Tenstagården døgnet rundt. Tillatelsen gjelder for en prøveperiode på to år.
- De stoler ikke på media. Politiet kan ikke beskytte deg.
Styremedlem i Sveriges største moské advarer journalister mot å filme på Rinkeby torg.
SÖDERMALM, STOCKHOLM: Medier24 besøker Sveriges største moské, som ligger i nærheten av Medborgarplatsen. Moskeen ble grunnlagt i 2000.
Vi møter Jalal Darir, styremedlem i moskeen. Darir forteller at han har mange venner i Rinkeby og har vært der mange ganger.
- Det er problematisk å ta frem kamera på Rinkeby torg. Synes du at norske journalister bør lage reportasjer der, eller bør man holde seg unna?
- Man burde ikke filme på selve torget. De stoler ikke på media. Politiet kan ikke beskytte deg. Det er veldig farlig. Men man kan gå til lokale foreninger og treffe kunnskapsrike personer som kan forklare samfunnsproblemene. Men på selve torget er det veldig farlig. Det vet jeg. Det er ikke enkelt. Derfor må man være forsiktig, sier Darir til Medier24.
- I Rinkeby finnes en liten kriminell gruppe som driver med narkotika og de er veldig farlige. De finnes over hele Stockholm. Rett utenfor her finnes de også. Politiet kan ikke gjøre noe med det, sier Darir.
«Mediene lager skitne greier»
Darir sier at gjenger prøver å stoppe media. Ifølge Darir er det mange som ikke finner jobb og blir diskriminert på arbeidsmarkedet.
- Hva vil du skrive? Hva vil du si? Det er store spørsmålstegn. De pleier alltid å si at journalistene ikke forteller sannheten. Journalistene lager bare skitne greier og viser det frem, sier Darir.
Darir sier at det også er mange positive ting som skjer i Rinkeby, og han mener media overdriver og svartmaler i sin dekning av området. Han vil imidlertid ikke besvare spørsmål om hvilke journalister eller medier han mener svartmaler Rinkeby.
Ikke farlig å filme i Rinkeby
Reporter Shohreh Zare jobber ved SVT-kontoret et par hundre meter fra Rinkeby torg. Kontoret bli opprettet i januar i år og har fire reportere.
I tillegg leverer lokalaviser som for eksempel stockholmdirekt.se lokalt produserte saker med fokus på kultur og sport i tre ulike utgivelser: Vi i Kista, Vi i Rinkeby og Vi i Tensta. Alt innholdet er gratis både på nett og papir. De tre avisene har et totalt opplag på 28.000.
Platsjournalen, en gratis ukeavis fra Arbetsformidlingen, har mange gladsaker om innvandrere som lykkes på arbeidsmarkedet. Toppsaken i nr. 22 er den 22 år gamle Mohamad Rajab fra Syria som etter bare 2,5 år i Sverige fikk fast jobb som tolk. I nr. 25 kan man lese om Milischia Rezais, som har gjort "en lang reise fra oppvekst preget av arbeidsløshet og fattigdom" i en Norrköping-forstad, til politisk sakkyndig i Regjeringskanselliet.
Men i likhet med Jalal Darir mener SVT-reporter Shohreh Zare at medienes fremstilling av Rinkeby er ensidig og overdrevet. Zare skriver i en e-post til at hun ikke én eneste gang har følt seg utrygg i Rinkeby.
- Ved ett tilfelle er en kollega blitt truet fordi noen ikke ønsket å bli filmet. Ellers er folk veldig vennlige og hjelpsomme. De fleste vil prate med oss. Det finnes selvsagt en liten klikk som ikke vil ha oss der. De er unge og småkriminelle personer, sier Zare.
- Kan du bevege deg fritt hele døgnet med kamera og mikrofon i Rinkeby og de andre områdene som svensk politi i en rapport har kalt utsatte områder?
- Nei, jeg kan ikke gå hvor som helst hele døgnet. Men det gjelder jo også for andre steder i Stockholm. Vi har som policy at vi jobber to og to på offentlig sted, svarer Zare.
Handler om fingerspissfølelse
I mai intervjuet SVT politiassistent og verneombud Hanif Azizi i Rinkeby. Intervjuet måtte avbrytes da en maskert mann på moped kom kjørende i høy hastighet rett mot dem på fortauet. Azizi stilte opp i uniform under forutsetning av at han fikk ha med to sivilpoliti som vakter.
- Hvis norske journalister skal reise til utsatte områder i Sverige og gjøre reportasjer, skal man ta spesielle sikkerhetshensyn, eller kan man jobbe på samme måte som i Gamla Stan eller Östermalm?
- Det handler mye om fingerspissfølelse. Det er forskjell på å jobbe i Rinkeby og Östermalm. Man bør tenke litt ekstra på sikkerhet om man skal være på et torg. Videre må man forklare folk hvorfor man er der, og at man ikke filmer de som ikke vil være med, sier Zare.
Zare legger til at hun generelt synes sikkerhetsdiskusjonen er veldig overdrevet, også internt i SVT
Ikke like trygt som andre steder
Det er lett å forestille seg at en journalist som jobber i Rinkeby daglig over tid kan bygge opp et solid tillitsforhold til lokalbefolkningen.
Men når den erfarne NRK-reporteren Anders Magnus og fotograf Mohammed Alayoubi blir truet og jaget fra en kafé i Husby under et intervju, sier det likevel ganske mye om de såkalte svenske tilstander.
- Forstår du hvis journalister fra andre land ikke ønsker å reise til utsatte områder i Sverige?
- Jeg har full forståelse for at man som journalist ikke ønsker å komme til områder som dette. Det er ikke like trygt her som andre steder, spesielt om man kommer utenfra. Noen blir provosert av journalisters nærvær. Eller først og fremst om man kommer med kamera. Mange ganger kan det være kriminelle som ikke ønsker å bli fotografert, sier Zare.
- Hvis politiet identifiserer ungdommene som jaget NRK i Rinkeby, mener du de bør straffes? Eller er det ok å jage bort uinviterte gjester
- Jeg synes absolutt man bør straffe ungdommene. Det er aldri ok å true og jage bort mennesker. Det må samfunnet også tydelig vise, sier Zare til Medier24.
Journalist motarbeidet og utfryst
Påstander om at mediene svartmaler synes å komme automatisk når man snakker om utsatte områder i Sverige.
Da daværende journalist i Sveriges Radios Stockholm-redaksjon Amun Abdullahi i 2009 avslørte at en leder i en fritidsklubb drev rekruttering for den somaliske islamistmilitsen al-Shabaab, skal hun på usaklig grunnlag ha blitt anklaget for svartmaling og sabotert av sine egne journalistkolleger i Sveriges Radio.
Ifølge SVT Uppdrag granskning, ble Amin Abdullahis reportasje motarbeidet av redaksjonen i Sveriges "tyngste samfunnsprogram"Konflikt. Hun skal også ha blitt utsatt for trusler og utfryst av det somaliske miljøet.
