Hanne Skartveit (51) er lei av «gutta boys» på toppen. Hun mener det må kvotering og hardere lut til for flere kvinnelige medieledere

– Det er flere menn enn kvinner med et overdrevet selvbilde - og som dyrker hverandre, sier VGs politiske redaktør med en streng mine.

Den alltid så aktuelle Hanne Skartveit havnet i de fleste spalter forrige helg, da konsernsjef Gunnar Bjørkavåg i NHST utfordret henne til padletur og IQ-test. Eller var det te og scones?

Bjørkavåg la seg ganske raskt flat, og Skartveit vil ikke si så mye mer: 

– Jeg har sagt det jeg har å si om den saken. He made my point, sier hun og humrer litt lett oppgitt.

– Whats good for business

De som har fulgt Skartveit gjennom tiden, skjønner at tema som kjønn, likestilling, maktbalanse og «god business» går hånd i hånd - og vekker et enormt engasjement hos 51-åringen.

– Skal du ha de flinkeste folka i toppen, er det ingenting som tilsier at det bare er mannfolk. Hjernekraft, viljestyrke og gjennomføringskraft er jevnt fordelt mellom menn og kvinner. Har man bare menn i ledergruppa, er det en strukturell skjevhet som viser at du ikke bruker alt talentet.

– Hva tenker du om mannsdominansen i norsk næringsliv og mediebransje?

– Det sier seg selv: Debatten bør handle om «whats good for business» - og det er rett og slett dårlig business å ikke ha begge kjønn representert i alle ledd i organisasjonen. Jeg ønsker at debatten skal handle om god forretningsdrift og hva som lønner seg. VG har hatt mange kvinner i ledelsen over mange år - og er det mediehuset i Norge som har høyest margin og som tjener mest - by far.

– Hva kan man gjøre da?

– Når jeg hører unge kvinner si «jeg vil ikke kvoteres, jeg vil bare vurderes på lik linje med alle andre», så skjønner de lite. Noe de vil erfare når de kommer opp i åra. Det er strukturelle skeivheter som gjør at du må ta i bruk en del virkemidler.

– Hvilke?

– Jeg har alltid vært en tilhenger av kjønnskvotering, for at man skal få flere kvinner inn. Man kan jo egentlig si at det alltid har vært kjønnskvotering, for mennene har jo fått alle jobbene, sier hun og fortsetter:

– Så må du jobbe systematisk med å rekruttere begge kjønn. Og kvinner må ofte spørres på andre måter enn menn, så du må aktivt ut og overbevise dem.

Har ikke lyst til å bli sjefredaktør

– Dere har hatt kvinner i sentrale roller i mange år, men aldri på toppen. Hva tenker du om det?

– Først vil jeg si at Bernt Olufsen (tidligere sjefredaktør i VG) var en foregangsmann på dette. Jeg skal innrømme at da jeg traff ham, så tenkte jeg ikke akkurat «der en mannen som skal snu kjønnsrollemønsteret i norsk presse», men det gjorde han, sier hun og ler litt.

Da Olufsen sluttet i 2011, var det fire damer i redaktørkollegiet i VG - med en mann på toppen. Senere tok Torry Pedersen - og nå Gard Steiro over roret og begge har kvinnetunge ledergrupper.

– Så har det som alle vet, bare vært menn i toppstillingen - og det burde absolutt vært en kvinne her. Jeg håper det kan skje neste gang.

– Har du lyst til å bli det?

– Nei. Jeg synes jeg har en fantastisk jobb, men vi har noen svært dyktige kvinner i huset her som kan gå inn i en slik rolle neste gang det blir aktuelt.

Mange kvinner forventer mer fra Schibsted

– NHST er gutteklubb i toppen, men det er vel også deres eiere Schibsted? Hva tenker du om det?

– Det er bad for business, umoderne og lite fram i skoa.

– «Vi jobber kontinuerlig med å få flere damer inn i ledende posisjoner», sier de. Tror du på dem?

– De har fått en ny sjanse nå, så får vi se.

– Du forventer at de tar tak?

– Ja. Jeg tror mange damer i Schibsted forventer at det skjer noe nå. Når det er håndplukking og ikke åpne rekrutteringsprosesser med utlysninger, så er det ekskluderende - og det tror jeg mange kvinner opplever.

– Hvordan skal de adressere problemet internt?

– Jeg mener det er feil å samle kvinnene for å diskutere hvorfor kvinner ikke blir ledere. Dette er det mennene som må adressere og det må de behandle i konsernledelsene, hvor det er mennene som sitter. Det er de som eier problemet – ikke kvinnene.

– Ser du noen parallell mellom dette og #MeToo-bevegelsen?

– Ja. Det var ikke mitt hovedanliggende, men det er en sammenheng. I en kultur dominert av menn er kvinner mer utsatt. Det er et faktum. Før var det nok enda verre, men bransjen har rydda opp mye og det er bra. Jeg mener det skal være nulltoleranse for seksuell trakassering. Der er jeg veldig glad for at vi har fått på plass regelverk og at Gard (Steiro) er krystallklar på at det er uakseptabelt. 

– Har du hørt om ting i VG?

– Ja, selvfølgelig har jeg det gjennom 26 år her. Men jeg håper og tror at vi har klart å skape en kultur der det er jævla flaut å oppføre seg sånn - og at det er lett å si fra. Noen av historiene man hører fra bransjen... jeg bare skjønner ikke at det går an. Det var lettere å være grisete mannfolk for 20 år siden enn det er i dag. Hvis man holder på sånn, får man se til helvete å komme seg ut, tordner hun.

Ankom spareseminar i sjøfly

Skartveit er trebarnsmor, gift med TV 2-journalist Gerhard Helskog og har jobba i VG siden 1991. Før hun kom til Akersgata 55, var hun noen korte måneder i Arbeiderbladet.

Og det var en enorm forskjell mellom avisene, mimrer hun.

– Jeg ble rekruttert av Torry Pedersen, som leda politisk avdeling på den tiden og jeg husker en av mine første oppgaver var å lage sak på en ny ekteskapslov. Det var to statsråder som gikk sammen om loven. Torry ba meg kjøpe en brudebukett som de kunne kaste fra rådhustrappa, for å illustrere saken. Mitt første spørsmål var: Hva kan den koste? Jeg husker Torry bare... hæ?, ler hun og fortsetter:

– Jeg kom fra et sted du virkelig måtte telle kronene, men her var det et helt korny spørsmål. Det var ett fett om det kosta 100 eller 1000 kroner.

– Men sånn er det ikke lenger nå. Vi har mye mer fokus på kostnader, kjapper hun seg å skyte inn.

– Er det så farlig når dere nærmest trykker penger for tiden - med en driftsmargin på 20 prosent?

– Jeg har alltid vært opptatt av at VG må tjene penger, for det gir en redaksjonell frihet og uavhenghet. Gamle redaktør Sigmunn Lode sa at «Den trillebåra med penger vi sender over til Schibsted hvert år – det er vår frihet». Det er jeg opptatt av.

– Har du ingen historier fra «back in the days» med crazy pengebruk?

– Joda, ler hun og tenker seg godt om, før hun avslører:

– Fra før min tid fortelles det om et spareseminar i VG der man satt og diskuterte sparetiltak - der diskusjonen gikk på forbruk av kulepenner og sånt. Men så ankom sjefredaktøren i sjøfly... Da kan man trygt si at lufta gikk ut av ballongen. Det var ingen på det seminaret som ikke ga blaffen i sparinga da, sier hun og bryter ut i latter.

– Det hjelper ikke å bare støtte små nisjeredaksjoner

Apropos økonomi i mediebransjen, så er Skartveit bekymret for den frie og uavhengige journalistikken.

Det er bare noen få medier i Norge som har råd til å virkelig grave og dypdykke i saker. Det er flere ting som utfordrer journalistikken - som produksjon av falske nyheter, svekka forretningsmodeller, et økende påvirkningskorps i næringslivet og det offentlig - og så videre.

Men den største utfordringen, ifølge Skartveit, ligger ikke her, men:

– På vestkysten av USA. Google og Facebook tar store biter av annonseinntektene. Ingen klarer å skattelegge dem ordentlig engang. De utarmer medienes forretningsmodeller. Alle redaksjonene nedbemanner, bortsett fra NRK som øker og øker. Vi må ha flere frie og uavhengige medier som er sterke. Det hjelper ikke å støtte blogger og små nisjeredaksjoner– du må ha massemedier også i fremtiden.

– Tror du journalistikken overlever?

– Jeg tror journalistikken overlever, men det er klart det er tøffe tider. Så ser man i USA at journalistikken er på sitt beste når samfunnet trenger det mest, sier hun og ramser opp Vietnam-krigen, Watergate-skandalen og nå Donald Trump:

– Da blir det tydeligere både for journalistene selv - og samfunnet rundt - hvor innmari viktig det er at man har god journalistikk.

– Frykter du det er lettere å påvirke journalistikken nå?

– Det krever ressurser å sjekke saker. At mediene blir utarmet gjør at det blir vanskeligere å holde makta i sjakk – rett og slett. Det er en utfordring og krever enda skarpere blikk fra den enkelte journalist – enda mer kildekritikk, undersøke agendaer - ikke kjøre på pressemeldinger og gud vet hva.

–Mediene bør gå mer i flokk

– Synes du det er mye «ræl» der ute?

– Ja, men først og fremst er det mye innhold. Før var det å hente 3-4 aviser på dørmatta om morgenen, lese dem, høre på Dagsnytt - også var det NTB-telexen en gang i timen, før det hele ble runda av med Dagsrevyen klokka 19, men nå er tempoet helt annet.

– Det er mye lettere at viktige saker drukner. Paradoksalt nok trenger vi nå at mediene oftere går i flokk, for nyhetsbildet er så fragmentert. Et godt eksempel på det er Dagbladets saker om Nigeria-båtene, som var en veldig bra sak, men som ingen laget noe eget på. Det var dumt, sier hun oppgitt.

– Det er vanskelig å sette agendaen med de store samfunnskritiske riggene, så vi bør løpe mer i flokk og ikke være så opptatt av hvem som hadde den opprinnelige saken, mener hun.

Fengselsbetjenten som ble journalist

Det var ikke opplagt at Skartveit, som er utdannet jurist med master i internasjonal politikk fra Washington DC, skulle bli journalist.

Under studiene jobbet hun som fengselsbetjent ved Oslo kretsfengsel, men én sommer ville hun gjøre noe annet og søkte derfor alt som fantes av medier i Oslo.

Og det har nesten bare vært VG i hele karrieren:

– Jeg har vært her siden 1991 og jeg elsker jobben min. Det er en gave å få sitte på dette stedet, etterfølge folk som Olav Versto og Per Norvik og forvalte VGs meninger. Jeg sitter i ledergruppe, samtidig som jeg skriver selv - og har ansvaret for avislederne våre. Så jeg vet både hvordan skriveverktøyene fungerer - og det strategiske, smiler hun.

– Er det ikke uvanlig å være så lenge i samme jobb?

– Jo, men jeg liker VG så godt. Vi er vaktbikkja som gneldrer. Vi er ikke rufsete i pelsen, men er heller ikke en del av fiffen. Vi er folkets avis og det trives vi med.

– Klarer man å være folkets avis når man menger seg med ring 3-eliten i Oslo hver dag?

– Vi kan bli flinkere og bør reise mer ut, men jeg tror ikke makta opplever at vi er maktas avis, for å si det sånn. Jeg er opptatt av at vi skal være skeptiske, men ikke kyniske. Jeg mener Norge har mange gode politikere som jobber hardt, som er idealister, vi har lite korrupsjon, for eksempel. De skal ha kritikk når det er verdt å kritisere, men også ros når det er på sin plass.

– Vi skal med andre ord ikke ha forakt, men sunn skepsis, sier Skartveit.

Makt er mennesker, mennesker er makt

Hanne Skartveit gjør suksess med podkasten sin, som bærer hennes etternavn. Der går hun i dybden på samfunnets viktigste spørsmål med landets mektigste folk.

Hver episode starter med «Makt er mennesker og mennesker er makt». Skartveit innrømmer at podkasten, som var hennes egen ide, har blitt viktig for henne:

– Ja, jeg gleder meg til den hver gang. Også er det noen som du intervjuer som du gleder deg til - sånn skikkelig.

– Hvilket intervjuobjekt er du mest fornøyd med? 

– Silvija Seres. Hun er usedvanlig smart. Det er et privilegium å få lov til å sitte ovenfor et slikt menneske og få pumpe hjernen hennes i en time...

– Og du avslutter alltid podkasten din med det faste spørsmålet der du spør om hva historien om intervjuobjektene skal være. Historien om deg, Hanne Skartveit - det var hun som?

– Hmm, hva skal det være da? spør hun seg og tenker høyt - i kombinasjon med å prøve å si noe lurt. Etter mye om og men, sier hun:

– Jeg mente mye og ville godt. Og jeg gjorde mitt beste, smiler hun.