Artistenes fotoforbud er en unik mulighet for Oslo kommune til å bli best på pressefrihet

• FREDRIK NAUMANN, fotograf

15. august kunne Aftenposten melde at enda en musikkfestival skal få disponere et friluftsområde i Oslo.

Musikkfestivalen Tons of Rock flytter fra Halden til Oslo og Ekebergsletta, og føyer seg inn i rekken av flotte, grønne by-areaner for besøkende artister:

Frognerparken, Tøyenparken, Voldsløkka osv. Flotte steder, bra musikk og gode opplevelser. Og stadige fotoforbud for pressen.

Samtidig lar artistene fansen ta bilder med mobiltelefon, og gjennom sosiale medier jobber fansen gratis som markedsførere.

Fotoforbud er ikke noe nytt.

I tiår har pressens konsertdekning blitt møtt med ulike begrensinger. Noen ganger har man svart med boikott, enkelte artister har gitt seg, men like ofte har pressens samhold slått sprekker og praksisen fortsetter.

At pressen selv ikke har klart å samle seg og finne en strategi som funker er synd. For dette handler om mer enn å gå glipp av- eller få - en konsertanmeldelse med gode bilder.

Når artister lokker titusenvis av mennesker er det mye mer enn musikk som kan ha allmenn interesse og absolutt bør dokumenteres av profesjonelle fotografer. Ikke minst når det foregår i hovedstadens friluftsområder.

Som Eminem-konserten illustrerte, så kan det være sikkerhetsutfordringer (NRK 01.07: «Det oppsto kaotiske tilstander da 55.000 konsertgjengere skulle forlate Voldsløkka»), det kan være alt fra fyll til terror, og fra støy til miljøproblemer.

Og selvsagt kan alt gå strålende, og da er det det som er saken. Uansett hva som er det journalistiske poenget, når man samler tusenvis av mennesker så er ikke dette en privatsak mellom artisten og den enkelte publikummer.

Arrangøren må kunne stilles til ansvar, naboer og byens befolkning forøvrig må få se hvordan friluftsområdene deres behandles og kulturmidlene forvaltes.

Mediene er det naturlige stedet for folk å søke informasjon. Å rapportere med journalistisk frihet er en forutsetning for å gi riktig informasjon, og burde være en selvfølge i et demokrati.

Like selvfølgelig er det at det ikke er mulig når man ikke får tilgang, eller fotfølges av en vekter på festivalområdet.

«Minders» er en kjent sak for journalister på besøk i regimer som Syria og Nord-Korea. Og altså for journalister på konserter i Oslo (Dagbladet 30.06).

Generalsekretær Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, konkluderte i juli med at journalistikken kommer til kort mot jussen: den som arrangerer en konsert kan bestemme hvem som får tilgang, og kan bestemme om det skal være lov å ta bilder.

Så da koker det ned til en forhandling mellom pressen og arrangøren/managementet. Eller gjør det det?

I diskusjonen ser det ut til at man glemmer en viktig premissleverandør: Oslo Kommune.

Store arrangement og betydelige beløp hviler på Oslo kommunes velvilje til å stille byens fellesareal til disposisjon. Oslo kommune stiller med attraktive tomter og ofte stor økonomisk støtte til kulturarrangement.

Som gjenytelse bør byens innbyggere som et minimum kunne forvente referater i medier fri fra sensur.

Kommunen fortjener honnør for at byens befolkning får et rikt kulturtilbud, og at det skjer i vakre rammer og skikkelige former.

Jeg er ganske sikker på at kommunens kontrakter med arrangørene er veldig omfattende og dekker veldig mange aspekter omkring helse, miljø og sikkerhet, og mye mer.

Men hvorfor har de ikke med et punkt om journalistisk frihet? Åpenhet, kulturformidling, og koblingen mellom en fri presse og demokrati er såpass vesentlig at det bør med som et eget punkt i alle kontrakter Oslo kommune skriver.

Ingen får oppføre et bygg i Oslo som ikke oppfyller strenge miljøkrav. Hvorfor er det ikke like naturlig at kulturarrangementer har demokratiske krav?

På samme måte som man sier «skal du arrangere konsert her, så må du rydde etter deg» så så bør man ha et punkt om pressefrihet, fri nyhetsformidling og full tilgang for fotografer.

Etter min mening ville et slikt punkt i kontraktene bortimot kvalifisere til en ytringsfrihetspris, og pressen vil selvsagt nyte godt av det. Enda viktigere: byens innbyggere er sikret en fri og profesjonell nyhets- og kulturformidling fra byen sin, fri fra artistenes klamme, sensurerende og kommersielle hånd.

Det hadde vært fint om Kulturbyråden plukket opp denne hansken.

Mitt innspill er at presseorganisasjonene jobber sammen med Oslo kommune for å utforme retningslinjer. Man bør snart ha lært at konsertarrangørene ikke spiller på pressens lag, og beste fall kan tilby midlertidige, dårlige kompromisser.

Oslo kommune vil være best på miljø, hvorfor ikke også være best på demokrati? Og så kan vi se om ikke staten følger opp etterhvert!

Det kan se ut til at Rina Mariann Hansen kanskje har tenkt i samme baner, håper Norsk Presseforbund og PK (Pressefotografenes Klubb) følger opp med sine innspill.