I idealismens ånd glemmes økonomiske aspekter

• LASSE OLSRUD EVENSEN, svarer på dette innlegget fra fotograf Skjalg Bøhmer Vold

Jeg sa bare at journalister må multitaske, det vil si fotografere stills og video samtidig som de skriver/rapporterer hvis de skal få seg jobb i pressen fremover.

Satt på spissen? Ja.

Dette har tydeligvis oppildnet, og muligens også fornærmet, fotografstanden på det groveste. Det påstås sågar i et motsvar at jeg pisser på kollegaer. I idealismens ånd glemmes de bedriftsøkonomiske realitetene.

Idealismen har alltid preget meg selv innenfor journalistikken. På godt og vondt. Det har gjenspeilet seg i yrkesvalg jeg har tatt gjennom flere år. For at unge, fremadstormende fotografer/journalister skal se mer realistisk på hverdagen, har jeg valgt å se på realitetene i bransjen og sett fremover på muligheter og valg.

Noen leser mitt debattinnlegg som fanden leser bibelen (klisjé). Det lever jeg godt med. Vi lever i en bransje hvor kun de beste med bredest mulig kompetanse (og de sosialt klokeste som ikke har andre meninger enn redaktørene), vil få jobb fremover.

Jeg står for det jeg sa: «Det er ikke så vanskelig å ta et bilde eller filme en snutt på et tilfredsstillende nivå – og fikser du ikke det fremover, er ikke en jobb i pressen noe for det. Så enkelt, så greit».

Jeg skal dog nedverdige meg selv til å formulere meg litt mer ydmykt samt innrømme at dette var spisset. Det vil fortsatt være plass for både rene journalister og fotografer. Heldigvis. Det er heller ikke det som har vært mitt poeng. Men leser man stillingsannonser, enten man skal jobbe som pr-rådgiver eller journalist, etterspør man fotokunnskaper. Jeg prøver kun å komme med gode råd til de som skal inn i et krevende fagfelt, nemlig pressefaget.

Når noen leser meg dit hen at jeg forsøker å være nedlatende mot fotografer, eller sågar pisse på dem, må jeg tilbake til bibellesningen. Med påstander i kommentarfeltene på Facebook at jeg ikke ser på fotografer som journalister på lik linje med skrivende, blir jeg matt av at ord og meninger legges i min munn. Joda: Bibelens ord kan tolkes på mange forskjellige måter, men ikke mine. Dette er synspunkter jeg verken har hevdet eller ment.

Når det derfor påstås av Skjalg Bøhmer Vold at jeg «pisser på mine kollegaer for å løfte andre frem», er det, for å bruke samme språkdrakt, pisspreik. I så tilfelle er den lett å returnere. Bøhmer Vold setter seg opp på en pidestall, blåser seg opp – og ser stygt ned på de som velger kombinasjonen. For meg blir det særdeles arrogant og er på grensen til sjikane mot de VJ og fotoreportere som jobber helsa av seg i norsk presse hver eneste dag. Og det er ikke fordi de må men fordi de har lyst og fordi de aller fleste elsker og er stolte av jobben sin.

Bøhmer Vold skriver:

« … jevnt over tror jeg det forringes kraftig hvis man kutter de rendyrkede fotografene, gir de skrivende et kamera og ber de fortelle om verden.» Deretter kommer det noen selvhøytidelige fraser om at dette ikke er noen «one man job».

Makan. Jeg synes IKKE at Bøhmer Vold skal snakke høyt om å pisse på kollegaer etter slike uttalelser.

Selvsagt dras dette til å holde kåseri om samfunnsoppdraget. Her er jeg ikke uenig med Bøhmer Vold. Men det er også et samfunnsoppdrag å ta et bilde av dama i den nye butikken på hjørnet og i enkel artikkel si noe om etableringen. Det er ikke alt som er gravende journalistikk og kunst men enkelt håndverk som faktisk er hovedtyngden av innholdet i dagens presse. Dette stoffet er til alt overmål veldig viktig for leserne.

– Norske medier trenger alle journalister og fotografer de kan beholde, skriver Andreas Ryen Eidem i et annet motsvar til min kommentar.

Jeg er ikke uenig med han i det, men bedriftsøkonomiske realiteter forteller en annerledes historie. Han peker på det selv når han bruker ordet «beholde».

Eidem forteller samtidig at antall medlemmer i NJ, både fast ansatte og frilansere, synker. Her kommer han jo med et faktum som underbygger mine påstander. Kostnader må kuttes og effektiviteten må bedres, derav færre folk som må gjøre akkurat den samme jobben i volum. TV bransjen mistet 200 millioner i reklamekroner sist år. Aviser og mediehus sliter også i det samme markedet med sviktende omsetning. 

Når Eidem til alt overmål, i iveren etter argumentasjon mot de realitetene jeg påpeker forsøker å legge skylda på meg hvis noen kloke redaktører/sjefer, på bakgrunn av min kommentar, skal si opp enda flere, går skuddet rett i sandgropa. Svært få bør være uenig om at det er et sviktende kommersielt marked, tøff konkurranse – og at flere distribusjonsformer er i kamp om den samme pengebingen som er årsaken til multitaskingskrav. Helt ærlig tror jeg at landets redaktørstand ikke har ønsket denne utviklingen. Snarere tvert imot. De fleste ønsker å lage et best mulig produkt, men må av økonomiske grunner, finne andre løsninger i bemanning og kompetanse.

Dog er bransjen preget av en vanskelig balansegang: faktum er at godt innhold selger. Spørsmålet er til hvem? Hvem er forbrukerne av tradisjonelle presseprodukter? Fasit: brukerne, dvs. leserne, lytterne og seere er tilårskomne. De unge leser ikke aviser, hører/ser ikke nyhetssendinger på radio og tv og er heller er inne på tradisjonelle nettsteder så mye som jeg og andre mediefolk ønsker. De er på sosiale medier som Snapchat, Instagram og YouTube samt blogger. De ser og leser på en annen måte enn det jeg, og mange med meg, gjør. Økningen i antall videovisninger er formidabel på disse plattformene. Og kravene til kvalitet er lav, ja lavere enn vi liker å tro.

Ingen har derfor noen eksakte svar på fremtiden innenfor vår bransje, hvor det er en kjensgjerning at kvaliteten har sunket på det journalistiske produktet. Jeg ser den. Samtidig må vi trøste oss med at kvalitet vil overleve på en eller annen måte. Men det blir tøft fremover. Veldig tøft.

Derfor må man inspirere, ikke rakke ned på journalister som vil fotografere – eller fotografer som vil skrive. De må få opplæring, de må trene – og de må få utvikle seg. Alle er tjent med det – også de fotografene vi har igjen eller som skal inn i det rene fotografyrket. Våre beste fagfolk må gi av det de kan – og samtidig streve etter å bli enda bedre.

Jeg sier som en av de fremste ekspertene på utholdenhetstrening i Norge, Espen Tønnessen, tidligere ansatt ved Olympiatoppen, nå høyskolen i Agder:

– Den som trener best, blir best.