Norges største sports­kanaler har et journalistisk problem. Dette begynner å bli flaut

Undertegnede har tidligere vært svært kritisk til Jan Åge Fjørtofts ukritiske spørsmål, som er på grensen til rævslikking på direktesendt TV når han intervjuer Ole Gunnar Solskjær. 

For ikke lenge siden ble vi også vitne til at han unnlot å stille det spørsmålet alle lurte på - og skrudde samtidig av mikrofonen da han møtte Manchester United-eieren. Fjørtoft ville selvsagt ikke gjengi hva de sa «fordi det er kutyme i bransjen».

Ok.

Fjørtoft har åpenbart ikke lært – til tross for at Nent Group har uttalt at de vil ha fokus på nøytralitet framover. Da er det ikke en enkeltreporters feil. Det er noe galt med kulturen – og det er ledelsens problem.

Nå har de tette båndene og mangelen på presseetiske forståelse i fotballjournalistikken nådd et nytt bunnivå. Tidligere Rosenborg-trener Kåre Ingebrigtsen blir satt som Eurosport-ekspert til å intervjue den nye RBK-treneren på treningsfeltet.

Den samme Ingebrigtsen sto for kun noen uker siden i en rettslig konflikt med klubben etter han fikk sparken av nettopp Rosenborg for drøyt et halvt år siden.

Hallo? Hva holder på de på med? Siden det «bare er fotball», så er det greit?

Argumentet om at han «nettopp har vært i gamet og har innsikt som kommer seerne til gode» holder ikke her. Han har for tette bånd - punktum. Det er ikke han eller Discovery som avgjør om han har troverdighet.

Det er det seerne som bestemmer.

Flere av de største medienes sportsledelser utviser en stor mangel på respekt for de presseetiske reglene. Gang på gang. Det er provoserende å se at man later som at Vær varsom-plakaten ikke er gjeldende for seg. Bryr de seg ikke om hvordan dette ser ut for seerne/leserne? 

Normalen i sportsjournalistikken har blitt tette bånd. 

Nå ser vi for eksempel Petter Northug være sportskommentator – samtidig som han er under kontrakt med skiforbundet. Vi ser oddseksperter med kommersielle interesser være fotballkommentatorer og vi ser fotballtrenere og spillere hoppe inn og ut av rollen som eksperter og kommentatorer.

Dette får man kritikk for, men kritikken preller bare av. Utrolig nok.

Den politiske journalistikken får også kritikk i Norge for tette bånd – og det med rette. Men det er dessverre en bitte liten dråpe i et gigantisk hav av «rekk finger»-mentalitet til presseetikken fra sportsdelen av journalistikken.

Leif Welhaven i VG peker på at de tette båndene begynner å bli kleine. Det er bra. Er det én ting sportsledelsen i de store konsernene ikke har skjønt, så er det at de må endre kulturen. Derfor må vi ett nivå opp.

Nå må toppsjefene Tine Austvoll Jensen i Discovery, Olav T. Sandnes i TV 2 og Vegard Klubbenes Drogseth i Nent Group komme på banen. Det må også Gard Steiro i VG. 

Alle sitter i styret i Norsk Presseforbund, som blant annet skal jobbe for en høy presseetisk standard i mediene – og verne om redaksjonell frihet og uavhengighet.

Nå kan de ikke lenger sitte på hendene og se på at sportsjournalistikken pisser på det samme regelverket de skal være med og overholde. De må rydde opp. Evner man ikke på mellomledernivå å se at man ødelegger for seg selv og for journalistikken, så må det hardere lut til.

Kanskje er det på tide at generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund benytter seg av initiativretten sin i PFU, så vi får avklart saker av prinsipiell betydning.

Mangelen på profesjonalitet ødelegger for andre som kjemper for å verne om de etiske prinsippene i journalistikken. Til sjuende og sist er det leserne, seerne og lytterne som taper. 

Dette kan vi ikke tillate lenger.