Klokken 4.03 kolliderer et 250 meter langt tankskip med fregatten KNM Helge Ingstad, som er på vei sørover etter å ha deltatt i NATO-øvelsen Trident Juncture i Trøndelag.

Hommedal, Marit

Kommentar

La oss gi forsvarsledelsen en liten ABC-drill i krisekommunikasjon

Den norske marinen har ikke så mye å være stolt av for tiden, men havarier både til sjøs og i kommunikasjon behersker de, skriver Svein Roger Selle i Geelmuyden Kiese.

Publisert 11.12.2018 - 07:38

Denne artikkelen er over to år gammel.

SVEIN ROGER SELLE, viseadm. dir og partner i Geelmuyden Kiese

Det høres ut som en vits svensker ynder å fortelle om nordmenn:

I smult farvann seiler en av verdens mest avanserte krigsskip, til en gjenanskaffelsesverdi på nær 10 milliarder kroner rett inn i en oljetanker. Over radioen kan vi høre en lystig østlandsstemme fortelle at man dessverre ikke kan svinge utenom, og når skuta står på grunn kan man konstatere at man alt i alt har hatt flaks:

For båtens vanntette skott var visstnok ikke vanntette likevel. Og det gjelder også de andre fire fregattene.

Svein Roger Selle er viseadm.dir og partner i Geelmuyden Kiese.

Det kan knapt bli verre.

Men det kan det. For frem fra tumultene springer forsvarsminister Frank Bakke Jensen. Han har akkurat kommet tilbake fra NATOs største øvelse i Norge gjennom tidene, hvor han inviterte mediene åpent inn for å vise frem styrker og operasjoner. Bakke Jensen forteller at han synes pressen ikke skal undersøke hva årsaken til ulykken skal være, det skal man overlate til de havarikommisjonen.

Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes er på linje med sjefen. Han er mest opptatt av å fortelle hvor flink marinen er til å evakuere. Han vil ikke spekulere i årsaken til ulykken.

Need to know, har alltid vært prinsippet i Forsvaret. En organisasjon som øver på krig eller befinner seg i krig, kan ikke tåle at alle skal vite og tenke på alt. Adlyd er instinktet.

Men når denne instinktive reaksjonen gjør at hverken forsvarsministeren eller admiralen tør mene noe som helst om årsakssammenhengen før kommisjonen har sagt sitt, så virker det som Afraid to know. Feighet verken kler eller tjener Forsvaret.

La oss gi forsvarsledelsen en liten ABC-drill i krisekommunikasjon:

Det er ofte også fra sine egne man skal ha det. General Norman Schwarzkopf (som kjeppjaget Saddam Husseins styrker ut av Kuwait i 1990/91) har sagt at når du er i krise, skaff deg kontroll. Når du har kontroll, ta styring. Ledelsen burde følge generalen her.

Rekkefølgen er avgjørende. Du kan ikke forsøke å styre før du har kontroll. Det blir som å navigere i blinde, eller om natten uten å vite hva som er i nærheten i dette tilfellet. For å få kontroll må man være tilstede og å få vite mest mulig hva som har skjedd. Ikke gjemme seg i en bunker og vente.

Et Forsvar som tror at ingen andre vil spekulere bare de ber om det, forstår ikke den rollen pressen og mediene skal spille i et åpent samfunn. Pressen skal spekulere, skal undersøke. Hvem vokter vokterne, det vil si Forsvaret og Havarikommisjonen og Forsvarsministeren. Svaret er pressen. Det er faktisk den frie og uavhengige pressen Forsvaret er her for å forsvare, blant annet.

Når man har fått kontroll, kan man ta styring. Da kan man fortelle hva man vet, hva man ikke vet, og hva som er usikkert, og hva som vil bli gjort for å fylle kunnskapshullene. Et Forsvar som trekker seg tilbake og sier minst mulig skaper de spekulasjonene de søker å unngå.

Eller for å si det på et språk som kanskje Marinen nå har lært å forstå: Selv om man tror at kysten er klar, så betyr ikke det at den er det. Det er ikke lett å feie en havarert fregatt under teppet ubemerket.

Og viktigst av alt; «Need to know» gjelder kanskje i krig. I fred gjelder åpenhet om det man vet. Og når man ikke vet, kommuniserer man prosess.

Det er barnelærdom, og burde bli en del av pensum på SKSK.