- NINA LØDEMEL, redaktør i Foreldre & Barn
Da det anerkjente businessmagasinet Inc. Magazine lot den høygravide gründeren Audrey Gelman pryde forsiden i høst, skrev de historie.
Gelman er toppsjef for kvinnekollektivet The Wing, en profilert figur i næringslivet og var dessuten inspirasjon til karakteren Marnie i Lena Dunhams «Girls». Toppsjefen ble den første synlig gravide CEO-en noensinne på forsiden av et forretningsmagasin.
Kommentarfeltene, også i Norge, eksploderte. «Når kommer første synlige gravide CEO på et avis/magasincover her i Norge?» spurte blant annet likestillingsforkjemper og kvinnen bak «Power Ladies»-podden, Yrja Oftedahl, sine instagramfølgere. Til massiv støtte.
Svaret er: Nå!
I Foreldre & Barns januarutgave har vi den fantastiske gründeren og CEO i Oslo RAW, Tiril Refsum (28), på forsiden vår. Refsum driver to kafeer og et bakeri, har over 35 ansatte, og bedriften omsetter for rundt 18 millioner kroner i året. I slutten av januar blir hun mamma.
Det tok oss sånn cirka tre sekunder å finne tre gravide karrierekvinner å portrettere akkurat nå, og vi hadde flere på blokka, så for meg er det nesten uforståelig at de er så usynlige. Og jeg ser det som mitt oppdrag å gjøre noe med det.
Så hvorfor er det så viktig å ha en gravid karrierekvinne på cover? Her er tre gode grunner.
1. Vi trenger flere kvinnelige ledere
McKinseys mye omtalte «Woman Matter»-rapport har kartlagt noen av grunnene til at det allikevel er færre kvinner enn menn i lederroller. Betraktelig flere menn enn kvinner har selvtillit når den kommer til mulighetene til å klatre på karrierestigen. Det viser seg dessuten at både kvinner og menn har en oppfattelse av at i en lederrolle må du være tilgjengelig 24-7. En slik rolle er nødvendigvis vanskelig, om ikke umulig, å kombinere med familieliv. Vi trenger derfor å løfte fram kvinnelige ledere som forteller at det faktisk er mulig - og avliver myter om at du må vie deg selv til jobben, og ikke noe annet, hvis du skal komme noen vei.
2. Vi trenger forbilder
Ledere som er gravide, eller har fått barn, må få snakke om hvordan de med sine liv og utfordringer, får det til. Det er ikke én oppskrift, men det finnes hundrevis av inspirerende historier om veien til mål. Jeg håper at gravide ledere, karrierekvinner og gründere blir mer synlige, ikke bare hos oss, og at komboen mamma og leder kan få stempelet oppnåelig og normalt. De som ansetter gravide ledere må også snakke høyt om det. Rop det ut! Da vil arbeidsgiverne også bli attraktive for kvinnelige lederspirer. Jenter og kvinner som skal ta sine første steg ut i arbeidslivet om noen år eller i morgen, fortjener å få vite med en gang at de ikke må velge. Og at det finnes kvinner der ute som kan gi gode råd og vise vei.
3. Jeg vil bidra til en kultur der kvinnelige ledere tør å kreve mer.
Statsministeren etterlyser flere barn. Alle roper om flere kvinner i lederroller. Vi trenger altså flere barn, og noen av dem som gjør livets viktigste jobb med å bære fram disse barna, er også perfekte i lederroller.
For at disse kvinnene skal ønske å bli ledere, eller fortsette å være ledere, må det være enklere å tørre å kreve noe av arbeidsgiver. Cathrine B. Dalheim, partner i KPMG Law har sagt til Dagens Næringsliv at permisjonen bare er en parentes i en lang karriere. Godt sagt! Arbeidsgivere må klare å se det store bildet og ta ansvar for å tilrettelegge i denne parentesen. Det gjelder også svangerskap og den tidlige småbarnstiden. Det handler jo ikke om at disse kvinnene skal gjøre mindre enn andre. Oppgaver skal løses og resultater skal leveres, men det er så mange måter å gjøre det på.
Å kreve noe fra sin egen sjef krever mot. Utrolig vanskelig, jeg vet. Å kreve og å kjenne på egne behov ligger ikke i alles natur, kanskje særlig i perioden som småbarnsmor. Men vi må ha dette motet. Tiril Refsum er inne på noe essensielt når hun sier til Foreldre & Barn: «Jeg mener vi må stille mye høyere krav til å kjenne oss selv og behovene våre.» Jeg tror allikevel at den kollektive selvtilliten kommer automatisk med riktig kultur, åpne dører hos arbeidsgiver og flere forbilder.
Selv har jeg sett kvinner bli ansatt i krevende lederstillinger når de har vært synlig gravide, eller mellom to tette svangerskap. De har selvfølgelig hatt ansvar for å ta vare på seg selv og våge å si ifra, men de har også fått støtte fra sine ledere for å løse disse periodene på en måte som funker for den enkelte og for arbeidsplassen. Hadde det ikke vært for det, og at kollegaer har heiet meg fram, hadde jeg aldri turt å si ja til jobben jeg har i dag.
Det er ikke slik at alle våre lesere drømmer om å være toppleder eller mellomleder. Selv hadde jeg valgt barn og familie foran å være leder, hvis jeg måtte. Hver dag. Men jeg er glad jeg er del av en jobbkultur der jeg ikke må ta det valget.
