Norsk Tipping tåkelegger spillreklamedebatten

• ESPEN SKOLAND, kommunikasjonsdirektør i Discovery Networks Norge. Svarer på dette innlegget fra Åsne Havnelid i Norsk Tipping. 

Norsk Tipping har ikke belegg for å hevde at det vil bli færre spilleavhengige med mindre TV-reklame.

Sannheten er at ingen vet om et reklameforbud mot utenlandske pengespill vil virke. Derfor foreslår vi selvregulering, slik at vi kan lære mer om hvile tiltak som virker, uten at det får dramatiske konsekvenser for kulturnæringen.

Norsk Tipping-sjef Åsne Havnelid skriver at «I kampen mot spilleavhengighet kan den varslede endringen i kringkastingsloven for å stoppe spillreklamen fra utlandet bli like viktig som forbudet mot privateide spilleautomater i 2007». Blir det mindre spillreklame, blir det færre spilleavhengige, hevder hun.

Men det har hun ingen belegg for. Hun bidrar dermed nok en gang helt bevisst til at spillreklamedebatten tåkelegges.

I 2006 gikk professor Mark Griffiths gjennom faglitteraturen som ser på hvorvidt økt spillannonsering fører til økte spilleproblemer. Konklusjonen var at det kan vi ikke svare på, på grunnlag av forskningen som foreligger på området. «Mange lobbygrupper hevder at det er på tide å innføre et like strengt forbud mot pengespillreklamer som mot tobakksreklamer, selv om det ikke foreligger noen bevis for at dette ville fungere», skriver Griffiths.

I 2007 ble det altså innført et forbud mot de privateide spilleautomatene i Norge. Og antallet spilleavhengige i Norge falt fra 70 000 til 35 000 personer, som Havnelid påpeker.

Samme år ble bakkenettet i Norge digitalisert og vi fikk flere kanaler som sender fra utlandet. Helt lovlig, og regulert gjennom EØS-avtalen. Denne avtalen åpner for at TV-kanalene kan vise spillreklame også på TV i Norge. Og fra 2007 til 2019 har annonsemarkedet for reklame for utenlandske spillaktører gått fra ca. 0 til 500 millioner kroner. Til tross for denne økningen har antallet spilleavhengige ligget helt stabilt.

Det finnes fortsatt lite forskning på tematikken. Universitetet i Bergen har gjort to store undersøkelser rundt spillavhengighet. En i 2013 og en i 2015. Den siste slår fast at: «[…] reklame hadde en betydelig effekt i form av å informere om ulike typer pengespill og spilleselskap. Reklame ble oppgitt å påvirke spilleatferd og spilleintensjoner noe, men ble i liten grad rapportert å øke risikospilling. Generelt rapporterte menn, yngre og personer med problemer knyttet til pengespill å bli mest påvirket av pengespillreklame.»  

UiB skriver at «Funnene aktualiserer en debatt om regulering av pengespillreklame.» Like fullt slo de aldri fast at tiltaket ville være effektivt for å bekjempe spillavhengighet. En faglig debatt kom aldri.

I 2018 bestilte Lotteritilsynet en rapport fra Rambøll som så på «Markedsføringens effekt på spilling av pengespill og pengespillproblemer». Rambøll konkluderer i sin rapport at «TV[-reklame] er det mediet hvor markedsføringen i minst grad påvirker spilleatferd».

Realiteten er altså at regjeringen har foreslått et tiltak som de ikke vet om vil ha noen effekt. Havnelid kaller det er verdiforslag. Symbolpolitikk er kanskje et mer passende ord. Havnelid har gjort seg til storpolitisk aktør i denne saken. Og hennes bidrag til en opplyst debatt – eller nærmere sagt fraværet av en – er faktisk litt urovekkende.

De to kommersielle kringkasterne som vil rammes av en eventuell lovendring har gått sammen om et nytt selvreguleringsregime.

Vi har tatt dette initiativet fordi vi ønsker å bidra til å finne en løsning som både tar hensyn til de mest sårbare spillerne og ansvarlighetsprinsippet i den norske spillpolitikken, og som samtidig stimulerer til fortsatt investering i norsk innhold.

Forslaget vi har presentert for Kulturdepartementet er helt på linje med Norsk Tippings føringer når det kommer til ansvarlig spillmarkedsføring.

Det imøtekommer dermed hovedformålet med lovendringen, som er å ta hensyn til de mest sårbare spillerne. Samtidig blir det et tiltak som retter seg mot oss og spillbransjen og ikke distributørene, som i lovforslaget pålegges å drive sensur av innhold. 

Havnelid sier man ikke har «tradisjoner for å tillate selvregulering av ulovlig aktivitet».

Å kalle noe ulovlig før reguleringen har trådt i kraft er feil.

Spillreklame er ikke ulovlig, tvert om er den helt lovlig ihht. EØS-avtalen. Det norske myndigheter har tradisjon for, er å tillate selvregulering som et alternativ til ulovliggjøring, slik man gjorde da Matvarebransjens Faglige Utvalg ble opprettet. Det har fungert utmerket.  Selvregulering er også noe AMT-direktivet promoterer. Det er anerkjent som et godt og effektivt tiltak for å bekjempe markedsføring av pengespill mot de mest utsatte gruppene, og for å sikre høy grad av forbrukerbeskyttelse. Det er god politikk.

Vi mener at myndighetene bør vurdere kvaliteten og effektiviteten av selvreguleringsregimet, og se an virkningen av dette i praksis, før man gjennomfører en lovendring. Kulturdepartementet uttrykker selv i høringsnotatet at det er flere praktiske utfordringer forbundet med lovforslaget, blant annet knyttet til hvilke distributører og distribusjonsformer som skal omfattes, samt distributørenes reelle verktøy til å hindre formidling av spillreklame.

Vi ønsker å finne gode løsninger, som er forenelige med AMT-direktivet, som er effektive og som lar seg gjennomføre. Og som sikrer videre investeringer i norsk innhold. Selvregulering er en slik løsning.