For 70 år siden kom den første Fiskeribladet ut i Harstad. Her står Jon Eirik og Terje fortsatt til tjeneste for kystens befolkning

Opprinnelig publisert hos Hålogalands Avis, og publisert her etter avtale. 

Ikke alle klarer kunststykket å bli helter langs kysten uten selv å ha båt av en viss størrelse eller være i redningstjenesten.

Unntatt de som jobber eller har jobbet for FiskeribladetFiskaren.

I 1946 skjedde det som skulle bli det helt store.

Freder Fredriksen, tidligere ordfører i Trondenes, ga allerede i januar det året den aller første utgaven av Fiskeribladet.

En idé som skulle vise seg å føre til det mest betydningsfulle talerøret for kystbefolkningen i nord, og senere også for hele vår langstrakte kyst.

Ble en del av alle fiskeres hverdag

Det er altså 70 år siden første utgave ble sendt i trykken. Siden den gang har det skjedd mye.

Fiskeribladet ble en del av alle fiskeres hverdag.

Gjennom sitt medlemskap i Råfisklaget fikk alle som en tilsendt nyheter fra fangst og fiske, politiske organer, og også treffe mange som gjennom avisen fortalte sine personlige historier.

Og på siste side; en vits, hver eneste gang.

Hovedkontoret i Harstad har opp gjennom årene endret seg i takt med tiden.

På det meste var det mellom 15 og 20 i sving, hvorav de fleste satt i Harstad. Også Vesterålen / Lofoten, Troms, samt et kontor i Vardø som dekket Finnmark og Russland, av alle land.

Den Russlands-historien er en historie for seg selv. Her kan gamle Fiskeribladet dunke i bordet at de var det første norske avisen som kom ut på russisk.

Vardø-korrespondenten var også stasjonert i Murmansk, men ble etter hvert en pest og en plage for myndigheten der borte da han begynt å skrive om konfliktsaker landene i mellom.

Noe som igjen førte til at han ble erklært ønsket på den siden av grensen.

Ble kjøpt opp av konkurrenten

En mangfoldig historie kan det bli om man skal ta for deg alt som har foregått i redaksjonen i Fiskeribladet, nå FiskeribladetFiskaren.

Navneskiftet kom etter at Bladet Fiskaren, som har tilhold i Bergen, ga opp kampen om kysten i nord. Og like godt kjøpte opp konkurrenten.

En omlegging av medlemskapsavisa i Råfisklaget til at fiskerne selv måtte abonnere på avisa, da ennå Fiskeribladet, gjorde at det ble overskudd, men likevel tap av lesere.

Selv etter sammenslåingen i 2008 har det vært en merkbar nedgang i antall lesere. Det er også dukket opp en konkurrent som er kalt Kyst og Fjord. En avis som er skodd på samme lesten og arbeider slik gamle Fiskeribladet gjorde langs kysten.

To ansatte igjen i Harstad

Det var historien. For fem år siden var det fem ansatte i Harstad. Tre journalister, abonnementsansvarlig og en tekniker.

I dag er det kun to stykker igjen:

Journalistene Jon Eirik Olsen og Terje Jensen, to av de meste erfarne fiskerijournalistene i Norge.

Den dagen de forlater kontoret, er det også slutt for FiskeribladetFiskarens tilstedeværelse i Harstad.

Men, de er ikke forlatt ennå.

Noe både arbeidsgiver og kystfolket som driver med fiske og fangst drar meget stor nytte av.

Til sammen har de to arbeidet 70 årsverk for bladet.

Jon Eirik aller lengst med meget respektable 40 år i tjeneste.

Noe som gjør han til den aktive journalisten i landet med lengst erfaring på fiskerijournalistikk.

Han begynte allerede i 1976, nesten direkte etter videregående og militæret.

Terje kan skilte med 30 års tjeneste for kystens folk. Han var tidligere journalist i Harstad Tidende.

Til tjeneste for kysten

Legg merke til at vi skriver de har vært i tjeneste for kystens befolkning.

Det er nettopp akkurat slik de oppfatter sitt arbeide også i dag. En faktasjekk på dette mot deres redaktør Øystein Hage bekrefter dette i høyeste grad.

Når vi ber de to om å komme med eksempler på hva de har skrevet og gjort som har hatt betydning, er det ikke fritt for at en journalist som intervjuer to slike garvede karer blir litt målløs.

Og imponert.

Disse to lite synlige herrer i bybildet er blant de skrivende journalister i landet som har utgjort den lille forskjellen, mange ganger også store.

Som har ført til store endringer innen fiskeripolitikk og behandling av kystfiskerne fra myndighetenes side.

Når vi ber dem komme med eksempler på dette nok en gang så svarer de heller ikke hver for seg. Noe er vanskelig å tidfeste, noen ting husker de rett og slett ikke, mens atter andre ting har brent seg på minnet.

Og det som har brent seg på minnet til dem, det står også skrevet med steinskrift i norsk historie.

Det var Terje Jensen som skapte den store debatten og demonstrasjonene rundt det som en gang ble beskrevet som «Smutthullet».

Et havområde hvor utenlandske fartøyer tok for seg i store monn, og med dét var i ferd med å rasere fiskebestanden i Barentshavet.

– De opplevde det samme utenfor Canada. Dermed ble det en tur dit for meg. Det endte med at canadiske sjarkfiskere kom i verdensnyhetene da de la til havs med båtene dekorert med det canadiske flagget for å hevde sin rett til fiskeområdene, forteller Terje fra den saken.

«Hvis det ikke hadde stått i Fiskeribladet, så var det ikke sant»

Det var også Terje som fikk det som den gang var en glede, nemlig det aller første intervjuet med Kjell Inge Røkke, en ung mann som var i ferd med å slå seg opp på stortrålersiden i Nord-Amerika.

– Troverdigheten til det vi skrev ble stor blant fiskerne. Vi var alltid tidlig ute når det kom nye regler og forordninger. Og fiskerne leste, sier Jon Eirik, og legger muntert til:

– Det var så galt at om det kom en kontrollør ned på ei kai med en ny regel, så ble han glatt avvist under påskudd at hvis det ikke hadde stått i Fiskeribladet, så var det ikke sant

De to er også klare på hvorfor de har valgt å være i journalistyrket så mange år.

– Vi er her for a vi ønsker å gjøre en forskjell for folk flest. Det tror vi at vi har lykkes med i stor grad. Bare som den enkle tingen at vi har tatt i byråkratiske utsendelser om fiskeriene og «oversatt» dem til leselig norsk har vært til stor hjelp for fiskerne.

– Det er ikke bare bare å sette seg ned å lese de ord og vendinger som kommer fra sentralt hold. Også det faktum at vi opp gjennom årene har opparbeidet en stor kontaktflate hos de styrende, en dør inn altså, har vært meget viktig for den informasjonen som vi har brakt videre, forteller de to.

Å lage bråk har også blitt en del av hverdagen til fiskerijournalistene. Uforskyldt, eller med vilje.

Å begynne å ramse opp slike saker ville ta lang tid.

Vi kan jo kort minne om at det for ikke lenge siden stormet rundt fiskeriminister Per Sandberg. Det var Terje som skrev saken om Sandberg og mistanken om at ministeren var vel godt kjent lags kysten, spesielt på Senja blant den som kjøper og selger kvoter.

En sak som FiskeribladetFiskaren etter hvert beklaget at de hadde offentliggjort uten nok belegg for påstandene.

Men bråk ble det altså.

- Fyller en hel avis alene

Som innledningen sier går det mot slutten for Harstad-kontoret.

Terje Jensen runder 62 år neste år, og har hatt i tankene at han da skulle runde av. Dette er imidlertid ikke spikret.

Jon Eirik Olsen har egentlig ingen planer om å slutte med et første.

Selv etter 40 år i tjeneste er han på pletten tidlig morgen hver eneste dag. Han sier at så lenge helsa holder, så holder han.

At de to ennå er i tjeneste er til gode for bladet. Skal vi tro redaktør Øystein Hage så vil de to herrer i Harstad bli noe så sjeldent som uerstattelige.

– De er landets mest erfarne fiskerijournalister. De kjenner alt og alle som har betydning for kystens utvikling. De sitter på en fagkunnskap som er unik i dagen samfunn, og ikke lar seg erstatte lett.

– I tillegg så produserer de i en fart ingen kan matche, da spesielt Terje. Det hender at han etter en reportasjetur fyller hele papiravisa alene, fortsetter Hage.

– Den dagen de slutter er det ikke bare vi i FiskeribladetFiskaren som kommer til å savne dem. En hel kyst vil merke dette, sier redaktøren.

Litt av en attest!

For ordens skyld. Bladet Fiskaren ble stiftet for 93 år siden. Det er Fiskeribladet som det er 70 år siden kom om bord i båtene første gangen.