I hele høst har Vanja Skotnes gravd fram historier om gamle overgrep. Denne uka kom hun i mål - over seks kapitler og 77.000 tegn

Slik lyder et av de første avsnittene i dokumentaren iFinnmark publiserte denne uka. Journalist Vanja Skotnes har snakket med flere ofre og foreldre til ofre om saken, og én av dem har valgt å stå fram med navn.

Om overgrepene han ble utsatt for som ung gutt på 90-tallet i Kjøllefjord.

Den lille bygda er kommunesenter i Lebesby kommune, som i dag har rundt 1300 innbyggere.

Over seks kapitler og til sammen 77.903 tegn forteller iFinnmark / Finnmarken / Finnmark Dagblad historien. En historie om gjentatte overgrep, flere anmeldelser, manglende etterforskning:

Om et sikringstiltak som ikke har klart å hindre nye overgrep. Og som har ført til at ofrene kan risikere å møte overgriperen sin i hverdagen.

I et lite samfunn hvor både familiebånd og religion står sterkt. Som en av mødrene uttaler til avisa:

- Viktig å fortelle historien

- Det har vært en utfordrende og altoppslukende sak. Det har vært vanskelig, men samtidig vil du komme helt til bunns i dette. Fordi det har vært viktig å belyse hele  saken, forsøke å fjerne skyggen som ligger over historien, og vise hvordan den er blitt behandlet. Ikke minst er det viktig at ofrene endelig får en anledning til å fortelle hva de opplever. Og vise hvordan en slik sak berører hele samfunnet.

Det forteller Vanja Skotnes til Medier24. Dette har vært viktig, men det har tatt tid: Siden august har hun jobbet med denne saken. Så å si hver dag, men ikke bare med den saken.

Nettopp det siste har kanskje vært nøkkelen, til å få jobbe med et så stort arbeid i en liten redaksjon:

- Jeg tror det å vise at man kan levere andre saker samtidig er viktig. Og så må du selv ville gi litt ekstra, kunne drive saken framover for å komme til bunns. Da er det lettere å få tid til å jobbe med store prosjekter, sier Skotnes.

Hun kom til Finnmark for noen år siden, og sier at hun hele tiden har fått rom fra ledelsen til å drive med undersøkende journalistikk, og skryter av ansvarlig redaktør Arne Reginiussen:

- Han har oppfordret til å jobbe med slike saker, og ikke minst støttet oss når det stormer. Det er viktig å ha en redaktør i ryggen på den måten, sier Skotnes.

• Hele dokumentaren kan du lese på iFinnmark.no. Saken ligger «bak muren», og har solgt mange abonnement, opplyser avisa. Første del av dokumentaren var også mest lest den dagen - også i konkurranse med åpne saker. 

Det begynte med et tips - og ble raskt mange flere

Arbeidet med Kjøllefjord-saken begynte som det gjerne gjør med et tips: Det handlet om at offentlige instanser og hvordan denne saken ble behandlet. Overgrepene som omtales går over mer enn 20 år, fra midten av 80-tallet til utpå 2000-tallet. De siste også etter at overgriperen var satt under sikring.

I forbindelse med den første etterforskningen ble mannen erkjent strafferettslig utilregnelig. Neste runde, på 90-tallet, ble han imidlertid dømt for overgrep, men erklært ikke soningsdyktig og derfor dømt til omfattende tiltak.

Et sikringstiltak som ble vedtatt gjennomført og fortsatt gjennomføes i den samme bygda hvor han har forgrepet seg på minst 20 gutter. Handlingene går fra «uønskede handlinger» til grovere overgrep og voldtekt.

Dette tiltaket har forøvrig kostet samfunnet 60 millioner kroner, viser avisas gjennomgang.

Over seks kapitler fortelles både historien til ofrene, og historien om samfunnet som - ifølge ofrene og flere kilder - sviktet. Journalist Skotnes sier det slik:

- Vi forteller en historie om manglende politietterforksning. Om overgrepsutsatte barn, i dag voksne menn, som i flere tiår har måttet gå rundt i det samme lokalmiljøet som mannen oppholder seg i. Vi skriver om systemet som bruker store summer på å sikre overgriperen, forteller Skotnes.

- Men hva brukes på ofrene? Og hvordan blir de ivaretatt?

Journalisten forteller at de har hatt god dialog og kontakt med både lokale myndigheter, etater og den såkalte «Sentral fagenhet», som er ansvarlig for sikringstiltaket.

Men en side mangler i saken: Overgriperens stemme, hans verger og familie.

- Vi har prøvd i 2,5 måned å opprette kontakt med dem. De har også fått lese gjennom hele dokumentaren. Men de har ikke ønsket dialog med oss. Det er en svakhet med saken, men vi kan ikke la det hindre omtalen, sier Skotnes.

Hvert kapittel av saken følges dermed av dette avsnittet:

Brukte Tysfjord-saken for læring

Og som den observante leser nå har merket seg: Samfunnet er ikke bare lite, det er også preget av små, sterke religiøse samfunn. Dagens lensmann i Lebesby er for eksempel en sentral person i den samme menigheten som både overgriper og flere av ofrene tilhører.

Da tipset kom og arbeidet startet, var det derfor naturlig for Vanja Skotnes å se nærmere på hvordan «Tysfjord-saken» ble til. Den startet med et omfattende arbeid fra studentene Kenneth Hætta og Harald Amdal, og ble senere tatt i mål av VG-journalisten Thor Harald Henriksen og Eirik Linaker Berglund.

- Sakene skiller seg på mange punkter, men det var naturlig at den saken dukket opp da jeg begynte arbeidet. Og jeg brukte metoderapporten deres som gode råd til for eksempel kontakten med kilder. Også presseetisk er det flere gode rettesnor å ta med seg fra det arbeidet.

- Hva er den viktigste erfaringen din, som andre kan lære av?

- Før du begynner å ta kontakt med mulige ofre eller andre kilder, finn fram til så mye fakta som mulig. Grav i gamle artikler, dokumenter eller lignende. Og så må man gå varsomt fram hos alle, skap tillit. Vær tydelig på at ofrene skal få fortelle sin historie, at det er de som eier den og føler seg trygge, sier Skotnes.

Har også møtt motstand

I arbeidet med saken har hun brukt mye tid på å kategorisere dokumenter, bygge tidslinje og oppsummere kildesamtaler. Avklare hvilke historier som blir med i saken, og hvilke som ikke blir det. Enkle og tilgjengelige verktøy som Google Docs og regneark har gjort det mulig også å jobbe slik at redaksjonsledelsen og kollegene har kunnet bidra.

- Dette ble nesten 80.000 tegn og seks kapitler. Når skjønner du at det blir en så stor sak, og ikke én lang reportasje?

- Da vi så alt materialet hadde vi flere forskjellige vinklinger. Vi så at det beste var å porsjonere dette ut i seks deler, fordi alle disse historiene var viktig. Og fordi vi ikke hadde lyst til å gjøre det kortfattet. Her er det så mange sider og aspekter ved saken som må med, hvis man skal fortelle om den, sier journalisten.

- Du har gått inn i et bittelite lokalsamfunn med litt over 1000 mennesker, hvor nesten alle må ha hatt en eller annen relasjon til saken. Hvor vanskelig har det vært?

- Fra ofrenes sider har mange vært villige til å prate. Bare én har stått fram med navn, men det er mange kilder som har støttet at det kommer fram i lyset nå. Den andre siden har ikke vært så glad for det, og vi har møtt en del motstand. Det er mange som har vært imot at denne saken skulle frem i lyset, og har gitt klart uttrykk for det. Men ikke i form av ubehageligheter eller trusler.

Kan komme flere saker

De seks kapitlene ble publisert samtidig denne uka, slik at alle kan bla videre når de først har begynt. Sakene frontes imidlertid hver for seg, og spres utover flere dager på papir.

Det er mye som er publisert, men det kan også komme mer, forteller journalisten. Det antydes i saken at flere vurderer nye anmeldelser. Flere av overgrepene ble aldri etterforsket. De var kjent for politiet, men ble aldri del av straffesaken.

Neste år kommer etter planen også det mye omtalte sikringstiltaket opp til ny vurdering.

Vanja Skotnes har heller ikke gitt opp den siden som «mangler»:

- Vi startet tidlig med å forberede dem på at saken kom. Og holder selvsagt døren åpen for dem om de ønsker å snakke, sier hun.

Publiseringene fører også til nye tips. Det kan bety flere historier eller vinklinger som kommer fram.

- Det vi nok kan slå fast etter dette arbeidet er at det er store mørketall, sier Skotnes.

- Hvis du får nye, gode tips i denne eller andre, lignende saker - kan du jobbe tre måneder til med temaet da?

- Vi får se. Det må du nok spørre redaktørene mine om!