- FINN E. VÅGA, avtroppende landsstyremedlem og AU-medlem i Norsk Journalistlag
Kamerater! Så noe helt annet. Siste ord er ikke sagt.
Dere, la meg få være personlig i noen få minutter, siden dette vedtektsarbeidet på mange måter er et slags fagpolitiske testamente fra min side.
Dette er 12 gangen jeg er på LM. Jeg har sittet 14 år i landsstyret. Noen av dere kjenner jeg nesten bedre enn min kone. Men hun er mye vakrere enn dere.
Jeg er litt skuffet over at konsernledelsen i SAS ikke er til stede her, siden jeg har reist 862 ganger mellom Oslo og Stavanger i disse 14 årene.
Jeg må bruke anledningen til å dementere noen fake news:
- Mitt bosted er ikke sete 3C.
- - Jeg er ikke født 22 eyh (22 år etter Yngve Hågensen)
- - Jeg er ikke bare opptatt av å hjelpe SAS over kneika.
- Jeg vil avkrefte at jeg er leder for NJ sin innskjekkingsskranke på Gardermoen.
- Men kan bekrefte at det er noen av kabinpersonalet i SAS som jeg ikke er på fornavn med.
Første gangen jeg kom hit var jeg en ung, usikker og sjenert mann som syntes veien opp til talerstolen var lang og skummel.
Siden fant jeg lettere frem.
Fra denne har jeg gitt – og fått! - verbal juling.
Noen ganger ufortjent, men helt sikkert også fortjent.
Jeg er blitt hyllet og skjelt ut.
Slik det skal være i en demokratisk organisasjon med sterke personligheter.
Her har jeg møtt livsgledens små revisorer og raushetens vagabonder.
Jeg var i mine unge tillitsår en alvorlig mann som studerte ambisiøse tiltaksplaner, spissfindige vedtekter og mursteinstykke budsjettpapirer med stor innlevelse.
Jeg henga meg til dypsindige filosoferinger og svingte meg til vekkelseshøyder med bibelsitater, en retorikk nøret av Marx, Lenin og gamle arbeidersanger.
Helt til munterheten fikk overtaket.
En retorikk som noen oppfattet som for krass og direkte. Om jeg har tråkket på noen ømme tær, så ber jeg om unnskyldning.
Jeg har mye å takke NJ for: Å få lov under en av streikene å stå midt i et fotgjengerfelt nordpå, stanse trafikken og holde en appell i et desperat forsøk på å overtale gamle koner på handletur om hvorfor vi fortjente mer ferie. Jeg har hatt enklere oppdrag i livet.
Å reise rundt som en slags dansende bjørn i våre flotte og engasjerte lokallag.
Å være onkel Skrekk under rollespill til tariffoppgjørene – og kanskje være litt skrekkinngytende i forhandlingene også.
Å få jobbe med og for inspirerende, kloke og kraftfulle ledere.
Mine barn har vokst opp med NJ.
De kaller heimen for et hus for hashtag-Njlovers.
Så dere skjønner at et sterkt følelsesmessig forhold som nå er slutt.
Fant jeg gull på min vandring i NJ gjennom 24 år?
Dere skal vite at jeg har lett. Som en Espen Askeladd.
Nei, jeg fant ikke gull.
Jeg fant noe bedre enn gull. Jeg fant en diamant.
NJ er en diamant. Ta godt vare på den, til beste for medlemmene, bransjen og en journalistikk som styrker demokratiet og gjør verden til et bittelitt bedre sted å være.
