Er Finland fortsatt verdensmester i pressefrihet? Nå kan førsteplassen ryke

(Helsinki, Finland): I syv år har Finland tronet øverst på pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. 

Men hvor lenge kan landet med de tusen sjøer beholde denne posisjonen?

Finlands journalistforbund hevder langt på vei at både statsminster Juha Sipilä og statskanalen Yle, har forsøkt å begrense ytringsfriheten.

I syvende etasje i et anonymt kontorbygg i Helsinki, møter vi Juha Rekola, internasjonal ombudsmann i Finlands journalistforbund.

Rekola mener at Sipilä ikke har skjønt statsministerrollen, men derimot oppfører seg som en privat forretningsmann, og en svært religiøs sådan.

- Han tolker legitime spørsmål som personangrep. Det er trist at han ikke har vært i stand til å avklare situasjonen. Politisk makt er et stort spørsmålstegn for ham, sier Rekola til Medier24.

"Situasjonen" Rekola henviser til, er den såkalte Terrafame-saken

La ut eposter på Facebook

25. november 2016 rapporterte Finlands statseide medieselskap Yle om familiebåndene mellomstatsminister Juha Sipilä og selskapet Katera Steel.

I egenskap av å være en av leverandørene til det konkurstruede statseide gruveselskapet Terrafame, skal Katera Steel ha profittert på en redningspakke som ble gitt fra Sipiläs regjering til Terrafame.

25. og 26. november 2016 reagerte Sipilä på nyhetsdekningen med å sende rundt 20 indignerte eposter til journalister i Yle.

26. november publiserte daværende Yle-journalist Salla Vuorikoski, noen av epostene fra Sipilä på Facebook-siden sin (på finsk).

Finlands største svenskspråklige avis HBL, kalte Sipiläs oppførsel for "mejlraseri."

Sipiläs rådgiver Riina Nevamaki har ikke besvart vår henvendelse.

Noe av innholdet i epostene er også gjengitt på yle.fi. Statsministeren skrev blant annet: "Min tillit til Yle er nå lik null, som ikke er mer enn deres tillit til meg. Nå er det likt."

Den uttalelsen skal statsministeren senere ha beklaget.

Sipilä skal ha vært sint på Yle fordi han angivelig ikke fikk adgang til samtidig imøtegåelse i saken om Terrafame og Katera Steel som ble publisert 25. november.

Men det fremgår av epostene Vuorikoski la ut på Facebook, at Sipilä svarte sleivete og nedlatende på relevante spørsmål.

Hvis Sipilä hele tiden har stått fjellstøtt i troen på at store statlige overføringer til Terrafame ikke innebar en interessekonflikt for ham, hvorfor forklarte han ikke dette på en ryddig måte da han fikk sjansen 25. november?

Forøvrig hevder en rekke finske medier at Sipilä begynte å sende "hatske og kritiske" eposter til Yle om "journalistiske beslutninger," allerede i mars 2016, altså flere måneder før Terrafame-skandalen.

Ifølge Yle skal epost-tiraden fra Sipilä ha ført til selvsensur. Statskanalen droppet en rekke planlagte oppfølgingssaker om statsministeren.

Journalist Salla Vuorikoski, redaktør Jussi Eronen og anker Susanne Päivärinta, sa opp sine stillinger i Yle som følge av internt bråk om Terrafame-dekningen.

I tillegg har Yle-programleder Ruben Stiller av "helsemessige årsaker" relatert til Terrafame-bråket, trukket seg fra TV-programmet Pressiklubi, som er en ukentlig oppsummering av nyhetsbildet.

Atte Jääskeläinen, sjef for Yles finskspråkiga nyhets- og aktualitetsverksamhet, har ikke besvart vår henvendelse.

 

Styrer statlig eierskap

Statsminister Sipilä er ansvarlig minister for Finlands statlige eierskap. Han nekter å fratre denne rollen, til tross for at den tilsynelatende har bragt ham i interessekonflikter som har tæret hardt på omdømmet hans.

Bare 20 prosent av finnene stoler på Sipilä, ifølge en meningsmåling av Yrittäjäsanomat.

Sipilä har også blitt kritisert av politikere og medier for å lede en næringslivsdelegasjon til India i 2016, der teknologiselskapet Chempolis deltok.

Chempolis var da delvis eid av Sipiläs barn. Selskapet skal ha sikret seg en kontrakt verdt 110 millioner euro på India-turen.

Imidlertid avviser ledelsen i Chempolis overfor Yle at Sipilä skal ha drevet lobbyvirksomhet for selskapet.

Da Chempolis var på konkursens rand i fjor høst, investerte energi-giganten Fortum, som har den finske staten som hovedeier, seks millioner euro i Chempolis.

Sipilä nekter for at han hadde noen rolle da Fortum gikk inn i Chempolis.

Statskanalen Yle skal granskes

23. februar i år ble det kjent at Yle har bestilt en ekstern granskning av sine redaksjonelle vurderinger.

Juha Rekola sier til Medier24 at Finlands journalistforbund var først ute med å kreve en uavhengig granskning av Yle. Rekola sier at det foreløpig ikke finnes bevis for at Yle favoriserer regjeringen.

- Vi trenger fakta før vi kan dømme. Det ser definitivt ut som statsministeren har hatt noe innflytelse [over Yle]. Dette er en stor skandale som alle har snakket om i tre måneder, sier Rekola.

- Reportere uten grenser har de syv siste årene rangert Finland som verdensmester i pressefrihet. Er dette en posisjon Finland kan beholde i fremtiden?

- Det vil ikke overraske meg om vi faller nedover på listen. Under nåværende regjering har vi hatt svært mange hendelser som vitner om at pressefriheten blir mindre. En rekke myndigheter underminerer pressefriheten: Fra statsministerens kontor, som prøvde å forby bruk av bilder tatt av deres egen fotograf på pressekonferanser, til at frilansjournalister ble nektet adgang til en orientering i Finansdepartementet om åpenhet.

- Migrasjonsmyndighetene gir rutinemessig avslag til journalister som søker om asyl, med begrunnelsen at du kan dra hjem, holde kjeft og finne deg et annet yrke. I fjor var det veldig vanskelig å få politi og påtalemyndighet til å etterforske og tiltalte hatefulle ytringer mot spesifikke journalister, sier Rekola til Medier24.

Fikk 15 klager på Terrafame-dekningen

Ombudsnämden för massmedier (JSN) holder til i Fredrikingatu, sentralt i Helsinki. Med sine sjarmerende kaféer og parker, minner området om Grünerløkka.

JSN ble grunnlagt i 1968, og er finske mediers selvreguleringsorgan.

Elina Grundström, tidligere gravejournalist og forfatter, er leder for JSN. En av oppgavene hennes er å forvalte den finske Vær Varsom-plakaten, som kort og godt heter Journalistreglene.

Grundström sier til Medier24 at JSN har fått inn 15 klager på dekningen av Terrafame-saken, hvorav to var anonyme. JSN behandler ikke anonyme klager.

Komiteen møtes én gang i måneden, og beslutningene publiseres på JSNs nettsider.

I likhet med Pressens faglige utvalg, krever JSN at medier som blir felt for brudd på god presseskikk må publisere avgjørelsen.

Grundström understreker at det er for tidlig for henne å uttale seg i detalj om Terrafame-dekningen, siden NSJ sin største oppgave denne våren blir å sette seg inn i hva som egentlig skjedde.

- Men jeg synes det er ille nok at det er skapt et inntrykk av at statsministeren har påvirket statskringkasteren, sier Grundström.

Den første Terrafame-relaterte klagen JSN behandlet, dreide seg om Sipiläs adgang til samtidig imøtegåelse.

- Vi konkluderte med at omtalen av statsminister Sipilä var negativ, men ikke negativ nok til at han hadde krav på samtidig imøtegåelse. Dessuten var hans versjon representert ved et sitat fra et annet medium.

Dermed ble Yle ikke felt.

I den andre klagen ble avisen Suomen Kuvalehti felt for en artikkel om hvordan Yle "begrenset rapporteringen om Sipilä".

JSN kom frem til at Suomen Kuvalehti burde ha gitt Yle-redaktør Atte Jääskeläinen anledning til samtidig imøtegåelse.

Grundström betegner den tredje klagen som den vanskeligste å ta stilling til.

- Den dreier seg om hvorvidt Yle har latt overlatt redaksjonelle beslutninger til eksterne aktører. Vi har bedt partene om å redegjøre i detalj for hva som skjedde.

- Tidligere Yle-redaktør Jussi Eronen sa opp jobben sin etter Terrafame-bråket, med ordene "ytringsfriheten min er begrenset". Er Eronens oppfatning av Yle utbredt blant journalister i Finland?

- Tre journalister sluttet i Yle på grunn av disse sakene. Det gjenstår å finne ut av om statsministerens sinne påvirket journalistenes redaksjonelle beslutninger. Ifølge ansvarlig redaktør i Yle, var årsaken til stans i dekningen at det allerede hadde vært nok dekning på temaet. Så meningene er delte, sier Grundström.

Mediekritikk i Finland

Når det gjelder pressefrihet i Norden, mener Grundström det er vanskelig å trekke noen klare skiller mellom nabolandene. Men hva er det som gjør Finland best i verden?

Grundström oppsummer dette i tre punkter.

• For det første regulerer finske medier seg selv på en troverdig og uavhengig måte.
• For det andre har alle rett til innsyn i offisielle dokumenter.
• For det tredje har Finland en rekke kvalitetsmedier, som beskyttes av et sterkt journalistforbund og liberale presselover.

En vesentlig forskjell mellom Vær Varsom-plakaten i Norge, og Journalistreglene i Finland, er at sistnevnte ikke nevner at "Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle."

- Vel, i Terrafame-saken har det ikke vært noen mangel på at medier har kritisert hverandre, sier Grundström, som altså tror at mediene skjønner at mediekritikk er viktig, selv om det ikke er nevnt eksplisitt i Journalistreglene.

Juha Rekola, ombudsmann i Finlands journalistforbund, støtter Grundström på dette punktet.

Rekola mener punktet om mediekritikk ligger godt gjemt i Journalistreglene.

- Media er en institusjon, og media bør dekkes som en institusjon, selv om media ikke er spesifikt nevnt i Journalistreglene. Kravet om at media må åpne den redaksjonelle prosessen mer, er blitt mye debattert. Spesielt i disse tider med post-fakta, er det viktig med åpenhet om journalistiske beslutninger. Samt det å sjekke fakta igjen og igjen, sier Rekola.

- Minoriteter dekkes ikke

En av de få ruvende bygningene på Helsinkis beskjedne skyline er den 103 meter høye Mikael Agricola-kirken fra 1935, tegnet av Lars Sonck.

Den anglikansk-episkopale menigheten i Finland ble grunnlagt av anglikanere som flyktet fra St. Petersburg i 1917.

På kirkekaffen etter søndagsgudstjenesten, treffer vi presten Tuomas Mäkipää.

- Du tilhører Finlands anglikanske minoritet. Synes du at ditt miljø blir dekket på en rettferdig måte av finske medier?

- Det dekkes ikke i det hele tatt. Det er et problem at minoriteter, uansett hvilke, ikke får tilgang til mediene så sant det ikke er en spesifikk interesse fra en reporter om å dekke et bestemt miljø.

Mäkipää mener at hvis du ikke blir hørt eller lyttet til, blir du isolert fra samfunnet fordi du ikke er i stand til å delta i samfunnsdebatten.

- Det betyr ikke nødvendigvis at du har rett i dine påstander eller bekymringer, men hvis du ikke er istand til å delta i samfunnsdebatten, så vil du føle deg ekskludert, sier Mäkipää.

- Har du møtt en journalist, og spurt vedkommende hvorfor hun eller han ikke dekker minoriteter?

- Nei. Jeg er selv etnisk finsk. Jeg er prest i en veldig liten religiøs minoritet. Hvis mine synspunkter, eller min menighets synspunkter, aldri blir hørt, eller rapportert om, hvorfor skal jeg bry meg? Det er enklere å la være å bekymre seg over at den ganske viktige interaksjonen i samfunnet, sier Mäkipää.

Når det gjelder påstandene om at Finlands statsminister skal ha prøvd å påvirke journalister, sier Mäkipää at dette neppe er et utbredt problem i Finland.

- Vi må huske på at vi snakker om et land med 5,5 millioner mennesker. Det er naturlig at folk kjenner hverandre, og det kan oppstå situasjoner hvor du ikke ser noen interessekonflikt, fordi du snakker med venner eller bekjente. Men på den annen side føler jeg personlig at måten denne saken ble håndtert på kanskje ikke var tilstrekkelig til å rense luften, sier prest Tuomas Mäkipää.

Hele forsiden dekket med reklame

Et merkelig innslag i det finske medielandskapet er tradisjonen med å vie hele avisforsiden til én annonse. Avisene Helsinki Sanomat og Hufvudstadsbladet (HBL) har holdt på med dette i flere år. 

For eksempel hadde HBL i søndagsutgaven 26. mars absolutt hele forsiden, bortsett fra avisens logo, dekket av en BMW-reklame. Avisen koster 4.90 euro i løssalg.

Hverken Rekola i Finlands journalistforbund, eller Grundström i Opinionsnämden för massmedier, synes reklameforsiden er problematisk.

- Relasjonen mellom annonsør og avis blir diskutert hele tiden. Jeg tror ikke én annonse spiller noen stor rolle fra eller til. Jeg legger ikke engang merke til forside-annonsen til HBL når jeg åpner avisen, sier Rekola.

Rekola mener at mediene først og fremst bygger sin troverdighet gjennom sin redaksjonelle produksjon.

Mediekritiker Gunnar Bodahl-Johansen er ikke tilhenger av å bruke hele førstesiden eller sistesiden til en avis på annonser.

- Det er viktig å uttrykke pressens samfunnsrolle, og betydning for demokratiet, ved å vektlegge nyhetene og journalistikken på avisenes førstesider. Både i politikken og journalistikken er symbolverdiene viktige.

- Vi må flagge verdiene våre. Vi må tro på at det er journalistikken som selger annonsene, ikke annonsene som selger journalistikken. Den oppfatningen er under press, sier Bodahl-Johansen til Medier24.