Denne Brødrende Dal-filmen fra 2010 presterte å få hele tre terningkast 1. Men det er ikke mange norske filmer som gjør det så dårlig.

Norske filmer får bedre terningkast enn en gjennomsnittlig film fra utlandet. Men de norske filmene er også ganske gjennomsnittlige

SØNDAGSPOSTEN: Hjemlige filmer får bedre terningkast enn de amerikanske. Filmkritikerne setter aller mest pris på asiatiske filmer og på dramaer. Skyldes dette filmene eller anmelderne?

Bård Borch Michalsen

Publisert 12.03.2017 - 10:29

Denne artikkelen er over to år gammel.

1021 terningkast for norske filmer er studert, og fasiten er denne:

Hvor triller terningen? Helst på midten for norske filmer.

8 1-ere
417 4-ere
18 6-ere

Jon Edmund Sæther har som sin masteroppgave i medievitenskap studert 9605 filmanmeldelser i norske lokal-, region- og riksaviser i 2005, 2010 og 2015.

Gjennomsnittskarakteren for alle filmene er 3,92, og terningkast 4 er skåren som gis til flest filmer:

Mer enn hver tredje film får en 4-er. Mange filmer får også 3 og 5, mens få oppnår 1 eller 6.

Spesielt norske filmer skånes for slaktekarakteren 1.

Bård Borch Michalsen:

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

Av de 1021 norske filmanmeldelsene i 2005, 2010 og 2015 har bare fem filmer fått en 1-er hos anmelderne.

Brødrene Dahl og vikingsverdets forbannelse måtte til gjengjeld tåle tre 1-ere.

I motsatt ende av skalaen er det også tynt med norske filmer. Mindre enn hver femtiende anmeldelse av norske filmer (1,8 prosent) konkluderer med terningkast 6, mens hver ellevte anmeldelse av britisk film gir toppkarakteren.

Norske filmer får altså sjelden terningkast 1 og 6, og de får også sjeldnere 5 enn utenlandske filmer.

Norsk film er med andre ord veldig middels, men ikke elendig, skal vi tror norske filmkritikere, som har gitt terningkast 4 hele 417 ganger i de til sammen 1021 anmeldelsene.

Riksavisenes anmeldere er litt strengere enn regionavisenes, som på side er noe strengere enn dem som anmelder i lokalavisene.

Forskjellene mellom 2005, 2010 og 2015 er helt minimale i poeng på terningen. Der hvor det har skjedd en endring, er lengden på anmeldelsene, og det er faktisk ikke slik at de er blitt kortere. Det er motsatt:

I 2005 var en gjennomsnittlig filmanmeldelse 393 ord, i 2015 var den 422 ord, altså en økning på 7-8 prosent.

Spesielt i riksavisene er anmeldelsene blitt mer ordrike.

Det er også forskjeller mellom anmeldelser med og uten terningkast. Hver fjerde filmanmeldelse skjer i aviser uten terningkast. Her er gjennomsnittlig lengde 575 ord.

Jon Edmund Sæter slutter av det at terningkastet erstatter 150 ord i anmeldelsen.

Noen andre funn:

Nasjonalitet: Asiatisk film skårer høyest (4,4). Deretter følger «annen europeisk» (4,2), skandinavisk (minus Norge) (4,2), britisk (4,2), norsk (4,0) og amerikansk (3,7). Mens utenlandske filmer samlet får et gjennomsnitt på 3,9, får norske filmer 4,0. Norske filmanmeldere mener altså at norske filmer er bedre enn snittet av de utenlandske som vises på norske kinoer.
Sjanger: Dokumentarer får høyest skår (4,4). Deretter følger drama (4,2) og thriller (4,1). Dårligst karakter gis til komedier (3,5), skrekkfilmer (3,3) og musikaler (3,3).

Hvor triller terningen?

En kvantitativ innholdsanalyse av filmanmeldelser i Norge i 2005, 2010 og 2015
Masteroppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo, 2016
Les hele masteroppgaven på UiO.no

Jon Edmund Sæter har funnet at norske filmkritikere er mellomfornøyde med det ser.

De er verken panegyriske eller slaktende, og spesielt norske filmer havner midt på skalaen.

Masterstudent Sæter er varsom med å slå fast hva som forklarer tallene, men siterer filmanmelder Sveinung Wålengen, som i Natt & Dag uttaler at norske filmer garantert har fått høyere terningkast fordi «distributøren har vært flink til å kommunisere en til en», og at anmelderen gjerne har møtt involverte filmarbeidere en eller flere ganger.