I 2013 bestemte stortingsrepresentant Anders Anundsen seg for å boikotte Tønsbergs Blad.
Politikeren oppfordret abonnenter til å si opp avisen og slette TB-journalister som venner på Facebook, skrev avisen i sin omtale av hendelsen. Senere trakk han boikotten.
Men vi trenger ikke gå så langt tilbake for å finne en fiendtlig innstilling til pressen fra deler av partiet, som ellers skryter av å løfte fram «norske verdier».
I sommer oppfordret Frps Christian Tybring-Gjedde til en boikott av Aftenposten.
Han uttalte blant annet: «La Aftenposten og andre MSM dø i fred. De forstår ikke verdien av våre sekulære frihetsverdier og har utspilt sin rolle».
Og nå nylig ble det klart at stortingsrepresentant og tidligere justisminister Per Willy Amundsen har gjort seg selv utilgjengelig for avisen iTromsø i åtte måneder.
Selv hevder han å ikke boikotte avisen, men hva er egentlig forskjellen?
For å ikke glemme eksnestleder Per Sandberg, som skyter mot alt og alle i norske redaksjoner, uten å være konkret. Ja, det fantes legitim mediekritikk i den tidligere fiskeriministerens raseriutbrudd, men så har pressen så til de grader også avdekt ting som ligger tett på samfunnsoppdraget.
Ironien i denne presseaversjonen må sies å være total.
For der Fremskrittspartiets «boikottbande» roper på vestlige og norske verdier i det ene øyeblikket, proklamerer de et hat mot pressen – og følgelig også en av de fremste demokratiske verdiene våre.
Hva er vel ikke mer en norsk verdi enn demokrati og pressefrihet? I første punkt i Vær varsom-plakaten heter det:
«Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn».
Mediene har et særlig ansvar for å holde samfunnsdebatten i live gjennom kritikk og å la ulike meninger komme til orde.
Og Fremskrittspartiet kommer så til de grader til orde. Ifølge medieovervåkningsverktøyet Retriever blir partiet omtalt rundt 150.000 ganger i året i norsk trykk- digitalpresse. Og mange flere ganger gjennom etermediene.
Personlig mener jeg at ytringsfriheten skal få stor plass i norske medier. Politisk korrekthet eller politiske bindinger skal aldri hindre en fri og uavhengig debatt. Det betyr også at upopulære meninger skal få komme til orde - også de som mener at pressen gjør en dårlig jobb.
Og det gjør kritikerne, så til de grader.
Jeg forstår at norske politikere kan bli sinna og irritert på den norske pressen fra tid til annen. Titler er spisset, vinkler er kanskje urettferdig - og bildebruken provoserer.
Og det er helt greit at de sier fra, for det skulle bare mangle at pressen fikk kritikk for sine valg.
Men det er en betydelig forskjell på det å mene at pressen kan bli flinkere på én ting – og hevde at pressen bedriver falske nyheter - fordi man er uenig i en vinkel - eller at de må boikottes.
Stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet må gjerne ha et anstrengt forhold til pressen. Og skylde på pressen for alt som går galt.
Men å boikotte aviser? Det gjør vi ikke i et norsk demokrati.
Det burde Fremskrittspartiet vite.
