Det begynte med et anfall av konstruktivt raseri. Møt mannen som puster postjournaler

Måten han kontrollert fører kaffekoppen ned på bordet i stillerommet «Ræga» i Fædrelandsvennens nye lokaler på Torvet i Kristiansand. Måten han sakte drar hånda gjennom den lange hårfletta, og hvordan han samler seg for å forstå et dårlig formulert spørsmål fra en kollega.

– Det var et anfall av konstruktivt raseri, sier Leer-Salvesen.

Det stille kremtet. Vi er ikke i nærheten av aggresjon. Bare forståelse, og behov om utlegning og forklaring. Alle vet at pressen er til for å forklare vanskelige hendelser. Bare slik kan vi komme videre.

For fem år siden begynte han og kolleger i Fædrelandsvennen å laste ned journaler. I dag står han på toppen av 13,3 millioner journaloppføringer. Nå ønsker avisen å reise betalingsmuren på Innsyn.no.

Hva er det egentlig med de journalene?

Raseriets konstruktive opphav

Der andre kommuner slettet journalene – oversikter over inn- og utgående korrepondanse – etter kort tid, hadde Kristiansand i 2013 søkbare postlister tilbake til 1999.

– Kommunen bygget historikk i saker, og man kunne søke sammenhenger 14 år tilbake, begynner Leer-Salvesen.

Men da han skulle følge historien i en lokal byggesak, fant han at kommunen nyss hadde fjernet postlistene. I stedet ble de daglig skrevet, printet, tatt bilde av og publisert i et bildeformat som ikke var søkbart.

Det kunne heller ikke skrapes. Vet du ikke hva det betyr, så merk deg at «skraping» av dokumenter betyr å ta ut data fra nettsider, men også kopiere og gjøre informasjon anvendelig, til sitt.

Tarjei Leer-Salvesen mistenker ikke kommunen for å stenge tilgangen for å unngå innsyn i en eiendomssak, hvor kommunen så ut til å overkjøre en investor.

– Det faller tidsmessig sammen i tid. Men det var en morsom tilfeldighet, som førte til at jeg ble irritert, sier han.

Irritasjonen utviklet seg.

– Tidligere kunne jeg søkt frem historikken med få tastetrykk. Nå var alt avpublisert. «Kommer snart tilbake» sto det på en nettside, men jeg skjønte snart at kommunen ikke hadde en slik intensjon.

Tarjei Leer-Salvesen fullførte videregående skole med et nødskrik. Han ville være journalist, og har jobbet i Klassekampen, Dagbladet og NRK Brennpunkt.

De siste årene har han vært vekselvis fast ansatt i Fædrelandsvennen og frilanser. Dokumentarer og kildejakt er spesialiteten hans, og i 2016 ga han ut boka «Arkivsøk for journalister» sammen med Maren Sæbø.

En plan legges

I 2013 satt han altså med en journal i jpg – utropstegn!

– Vi hadde en journal som var helt uegnet som verktøy. 30.000 sider årlig med dokumenter var borte.

Vi andre kan bare ane hvor dypt savnet av journaler stakk.

– Jeg skjønte at jeg ikke kunne jobbe på den måten, og kollegene mine hadde sluttet å sende innsynsbegjæringer. Du kunne kontakte postmottaket, men da måtte du vite hva du ba om, sier Leer-Salvesen.

For Tarjei Leer-Salvesen er innsyn som oksygen for andre. Han kan knapt puste uten. Eller som han selv sier:

– Journaler er som alkohol. Hvis det er billig og lett tilgjengelig, drikker vi mer. Sånn er det med postlister også, sier han.

– Hvis det er gratis og lett tilgjengelig, bestiller vi mer dokumenter. Hvis det er dyrt og vanskelig tilgjengelig, gjør vi det mindre.

Budskapet er avlevert med teskje. Men Leer-Salvesen er bare så vidt i gang:

– Uten gode postlister svekker vi det grunnleggende, skriftlige kildearbeidet. Søkbare postjournaler er viktig, fordi i motsetning til muntlige kilder, eller til dokumenter vi får fra andre, gir dokumenter vi har hentet inn selv oss mer makt i saken, mer initiativ.

Han klaget sin nød til kona. Hun ga ham verken vin eller journaler.

– Hun ga meg en kopp te, trøstet meg og sa det var synd. Det hjalp ikke, ler han nærmest litt beskjemmet.

Neste dag klaget han til utvikleren Atle Brandt i avisen. Da skjedde det noe, i en magisk halvtime, ganske sikkert med kaffe involvert. For Leer-Salvesen har nesten like utviklet forhold til kaffe som til sørlandske fiskeslag og røde og hvite viner.

Det går kanskje an å si at det er nesten like utviklet som luktesansen for offentlige dokumenter. Men så langt skal vi ikke gå.

– Når en utvikler begynner å stille deg kontrollspørsmål, som «Tarjei, kan du vise meg disse saksarkivreferansene på bilde-pdf-ene? Er de alltid strukturert på samme måte?». Ja, da kan det noen ganger gå godt, sier han.

Vi begynner å forstå – litt.

– «Tarjei, har du hørt om ocr, tekstgjenkjenningsprogram» spurte Brandt videre.

(Optisk tegngjenkjenning (OCR – optical character recognition) er en teknikk for elektronisk eller maskinell oversettelse av trykte bokstaver eller håndskrift.)

Ilden var tent, og har ikke slukket. De to utviklet enkelt sagt et program for å skrape tekst ut av ulike formater, og lastet disse opp i verdensveven. Så ble det utviklet en søkemotor for å hente og systematisere informasjonen.

– Vi hadde lyst til å reparere Kristiansand kommunens postjournal, og publisere dem på Fædrelandsvennens egne nettsider, og nyhetsredaktøren tente på det.

Blikket til Egon Olsen når han har planen for å åpne velvet i Norges bank, du vet.

– Offentlige etater har ikke krav om søkbare postjournaler, men de har krav til å føre dem, og utlevere dataene til dem som spør, forklarer han på teskje-vis videre.

Det het først Sørlandsporten, og lå under fvn.no. Flere instanser fulgte kommunen. Vi har allerede nevnt billig vin. Det var bare å kjøre på.

– En kollega spurte om vi kunne gjøre det samme på sykehuset, en annen om universitetet. Det ene tok det andre, og i 2015 fikk vi også med politiet og den norske kirke.

Innsyn.no fra 2015

Tipsere, næringsliv, journalister, de kan alle søke. Da offentlig elektronisk postjournal (OEP) gikk over til nye eInnsyn, kostet det 54 millioner kroner å ta med 18 millioner journaler i ny løsning.

I løpet av fem år regner Leer-Salvesen at det har kostet rundt 1,5 til 2 millioner kroner å utvikle det som gikk fra Sørlandsporten til Innsyn.no, som nå har 13,3 millioner dokumenter.

– Høsten 2015 drepte vi Sørlandsporten, og kalte den Innsyn.no, som nå skal være et sted for alle i Norge.

Som da «alle» i 2016 var fortvilet over manglende tilgang til Oslo kommune, fikset Innsyn.no biffen og 4 millioner dokumenter på noen uker.

I dag finner du Den norske kirke, Forsvaret, fylkeskommunene, helseforetakene, kommunene, Mattilsynet, politiet, Stortinget og universitetene.

I fjor vant Innsyn.no prisen for beste applikasjon under Nordic Data Journalism Conference i Odense, Danmark. Det foreligger også ønsker om å eksportere ideen til Sverige og Danmark.

– I Norge er vi bortskjemt med god tilgang til offentlige dokumenter. Andre land kan ha gode innsynslover, men mangler systemer for å utnytte dem. Hjemme har vi lært oss at tilgangen har stor bruksverdi. Det handler ikke bare om norske journalister, men næringslivet, advokater og frivillige organisasjoner. Det har en demokratisk funksjon, sier Leer-Salvesen.

eInnsyn og Innsyn

Funksjonen er også etterspurt andre steder, men lovverket er ikke alltid problemet.

– Det finnes 112 land i verden som har innsynslover, men bare ett land som strukturer metadata, og det er Norge, så veien er lenger i andre land.

I dag har Innsyn.no tilgang til 141 arkivkilder. Flere er på vei.

– Statlige eInnsyn forholder seg til statlige etater som er lovpålagte å distribuere journalene via dem. Men vi spør: Hvor mange arkiver er omfattet av offentlighetsloven? Jo, antallet er godt over 2.000, når vi tar med alle kommunene, alle offentlig eide foretak og stiftelser, fylkene, politidistriktene og så videre, sier han.

Vi er på vei dypere i søkemotoren nå. Det er mer erkjennelse å hente for den som følger med. For mens eInnsyn tar den statlige jordskorpen av offentlig informasjon, vil gravejournalisten Tarjei Leer-Salvesen ned i mantelen. Der det er hett.

– Når Justisdepartementet bestemmer at det skal være en politireform, flyttes ansvaret til Politidirektoratet, men reformen skjer selvsagt i politidistriktene. Her påvirkes livene, og forholdet til kommuner og andre. Dette er interessant for mediene å skrive om, forteller Leer-Salvesen.

Vi kunne kalt ham en rasende pedagog. Bare ett av ordene ville ha substans og svare til etterprøvbarhet.

For det forstås: Man må kunne favne bredere enn eInnsyn for å søke om reformers gang gjennom samfunnet.

Nøkler til enda mer innsyn

Sømløst er han så i gang med å forklare ambisjonen om tilgang til en såkalt API-nøkkel til eInnsyn. Med API-nøkkel kan enhver søke om i de statlige etatene gjennom Innsyn.no.

– Difi har egentlig lovet oss det, slik at vi kan søke i alt, men vi har ikke fått det.

Dette «vi» er ikke bare Innsyn.no, men også Pressens offentlighetsutvalg. Der sitter Leer-Salvesen, og de trykker på for å skaffe mer innsyn. eInnsyn har begrenset innsynet til påloggede, slik at ikke systemet skal utnyttes til å bygge doble databaser.

– Vil du sluke eInnsyn?

– Vi har ikke ambisjon om sluke eInnsyn, men vi har ambisjoner om å lage bedre løsninger. Jeg tror vi allerede i møtene med dem har spilt en viktig rolle ved å vise at man kan gjøre arkiver søkbare, selv om de ikke er i deres løsning. Dilemmaet for staten er at noen pålagt å være med, mens for andre er det frivillig.

Diplomatisk der altså. Men stundom gnistrer det.

– eInnsyn kan invitere, men det er ikke gitt at etater blir med. Vi spør ikke om lov. Vi har en annen holdning. Innsyn.no skal ikke løse et problem for offentlig sektor. Det vi gjør tangerer det som skjer på eInnsyn, fordi vi har et produkt som ligner.

- Men vi gjør det fordi vi har rettigheter og behov som journalister. Så når vi kobler på nye, så spør vi ikke om lov. Vi forlanger innsyn, og gjør det vi har rett og lov til, sier Leer-Salvesen.

Men det har vært noen runder. Som da han ba om en minnepinne med journalposter fra Helse Nord i 2016. Etaten svarte med å sende 106 kilo papir i Posten. Det var kanskje en søt hevn, men den som ler sist ler best. For med sivilombudsmannen i lomma, krevde han å få alt på en minnepinne. Han vant frem.

Foreløpig har eInnsyn bedre søkefunksjonalitet på en del områder. For eksempel kan man der søke kombinasjoner og avgrensingssøk samtidig. Du kan søke om tilsynsrapporter med ordet «avvik» og avgrense at du ikke skal ha med enkelte områder kanskje, samtidig som du oppgir søkeperioder. eInnsyn har også søkemotorer som gir treff på nynorske «skule» når du søker på skole.

– Vi har også ambisjoner om å bygge mer avanserte søkefunksjoner. De av oss som er vant til å skrive kompliserte søkebestillinger på google, forventer mer.

Han er også opptatt av å skryte av eInnsyn, selv om han ikke unnlater å fortelle hvor stor prisforskjellen er.

– eInnsyn er bygd for en dypere forståelse for hva du er på jakt etter. Vi har lært enormt mye av Difis arbeid med å legge til rette for søk i offentlige journaler. Vi anser dem som medspillere. Men vi har et annet ståsted. Vi er journalister og vi bygger de verktøyene vi ser behov for.

For eksempel ønsker han at journalister skal kunne lese en postjournal kronologisk, altså hente ut etatens postjournal for en gitt dato, og selv gå gjennom oppføringene av inn- og utgående post. Den har eInnsyn fjernet av hensyn til sin definisjon av sikkerhet.

Tarjei Leer-Salvesen kikker diskret på mobilen. Tiden går. Utenfor glassveggene i de nye redaksjonslokalene er morgenen i gang, kolleger strener forbi. Han kan sette av 20 minutter til. Og vi lurer på hvor disse journalene fysisk ligger, om de er trygge?

Svaret er at de ligger på i PostgreSQL database, som omtales som en avansert åpen database.

– Akkurat nå ligger det på en Heroku sky-server, men vi er i ferd med å flytte materialet til den irske delen av Aws, som er Amazones serverutleietjeneste, som Schibsted har avtale med.

Logger ikke brukere

Om Innsyn.no har mange millioner journalsider, har ikke antallet brukere gått i været.

– Vi hadde rundt 2.700 bestillinger gjennom Innsyn.no fra august til mars, og i hver av disse var det gjerne flere innsynsbegjæringer.

Antallet unike brukere varierer fra rundt hundre per uke til flere tusen.

– Logger dere hvem som bruker tjenesten, og kan følge med på hvem som spør om hva?

– Tjenesten har vært pip åpen, uten pålogging. Vi har ikke gjort det mulig for å spore hvem som er sendere.

Innsyn.no er i dag registrert som et prosjekt i Fædrelandsvennen, og ikke som eget foretak. Atle Brandt var støttespilleren i første fase. Utvikleren Kenneth Lykkås bruker all sin tid på dette nå.

– Vår nye utvikler Kenneth Lykkås åpnet øynene mine for hva man kan få til når man skaper struktur i dataene. Takket være ham, jobber vi nå kreativt med å utvide prosjektet, sier Leer-Salvesen.

Både utviklingssjef Anders Hamre Kulien og medspiller, tidligere økonomisjef Kjell Moen håper å kunne utvikle søkemotoren til en abonnementstjeneste.

– Innsyn.no er et spennende konsept, med løsninger som er interessant også for privatpersoner. På sikt håper vi å kunne tjene penger på å selge tjenester, sier Kjell Moen.

Privatpersoner eller bedrifter vil for eksempel kunne betale for varslinger hver gang lagrede søk kommer opp, og slik være orientert om interesser i forvaltningen.

– Vi har over tid brukt ganske mye krefter på prosjektet, og kommersielt har vi ikke fått noe igjen. Vi håper å kunne lage noen tjenester etter hvert. Men du får høre med Tarjei, det er han som styrer det, sier utviklingssjef Hamre Kulien.

Mulig delt løsning

Med bakgrunn i de nye personvernreglene i EU har Innsyn.no fjernet alle personnavn og fødsels- og personnummer.

Men personnavn ville innloggede journalister hatt stort behov for. Likevel har Innsyn.no blitt værende som en åpen løsning for alle, i stedet for et spesialverktøy for journalister.

– Vi kan lage en egen innlogging for pressen, men da må vi låse det godt inn, og ha en tydelig brukeravtale, på grunn av alle personvernreglene.

– Hvorfor konsentrerer du deg ikke om pressens behov, i stedet for en åpen løsning for alle?

– Jeg prøver å ha to tanker i hodet på en gang. Jeg mener det er bra for samfunnet å ha mulighet til innsyn. Store grupper har behov for det, det kan motvirke korrupsjon, og…

– Er det anarkisten som snakker? Skulle ikke dette være et journalistverktøy?

– Anarkist? Nei, kanskje en idealist. Jeg er opptatt av demokrati og åpenhet for alle. Som journalister har vi grunnverdier, og kan ikke bare være egoister. Å gjøre innsyn tilgjengelig for alle, er forenlig med vårt samfunnsoppdrag, sier Leer-Salvesen.

Kommers følger

Tilsynelatende transparens er journalistikkens vesen, i alle fall i nye redaksjonslokaler. Bak en annen glassfasade, gestikulerer sjefredaktør Eivind Ljøstad, han er stolt over Innsyn.no, som han berømmer ildsjelene i redaksjonen for.

– Prosjektet hadde aldri skjedd i en ren utviklingsavdeling. Det er nettopp i møte mellom ildsjelen Tarjei og utviklerne at vi har klart å skape dette. Selv om det er drevet med lavt kostnadsnivå, har vi fått til imponerende mye, sier Ljøstad.

Nå håper bedriften at prosjektet kan gå over til en betalingstjeneste. Ljøstad ser for seg en Retriever-tjeneste, hvor man kan abonnere på omtaler fra det offentlige på bedriften sin.

– Det hadde selvsagt vært utrolig spennende om vi kunne gå til fase to, og utviklet en abonnementsmodell på Innsyn.no, sier Ljøstad.

 

*