Debatt

Ja, vi elsker Facebook?

«Solberg-regjeringen har vært merkelig fraværende i debatten om gigantenes skattefrie ran av norske mediehus», skriver Bernt Olufsen.

Publisert

Korona-krisen gir oss stadig nye opplevelser: 17. mai-toget gikk i år på Facebook og Instagram. Som ved en skjebnens ironi ble vårt nasjonale symbol slukt av et grådig globalt imperium som også truer med å ta pusten fra norske medier.

Hvor hen du gikk i li og fjell kunne du i år følge nabolagets 17. mai-selskaper på tilbørlig avstand via sosiale medier på mobilen.

Korona-krisen medfører en eksplosiv vekst i befolkningens mediebruk. Ifølge Kantar-undersøkelsen «24 timer» er 40 prosent av oss til enhver tid forbrukere av nettaviser, radio og fjernsyn, strømmetjenester – og sosiale medier. 

Tilliten til dagsaviser, NRK og TV2 er meget høy, og på lavmål til de sosiale mediene. Likevel er inntekter som annonsene genererer kanalisert til skatteparadiser i Karibia før de sluses inn i lommene til verdens rikeste digitale kapitalister i California.

Både Facebook og Google klarte seg langt bedre enn forventet i første kvartal av 2020: Facebook økte omsetningen med 18 prosent i forhold til fjorår, og fikk et overskudd på 50 milliarder kroner. Googles morselskap Alphabet økte omsetningen med 13 prosent til et resultat på nesten 70 milliarder.

Riktignok faller annonseomsetningen til de to gigantene sterkt i mars og april, men situasjonen er langt fra like dramatisk som i de fleste europeiske medieselskap hvor inntektssvikten til aviser og magasiner forventes å komme opp i 25 prosent i 2020.

Mange mediebedrifter vil nok bukke under.

Som rever i hønsegården

Finnes det ingen nasjonal løsning på denne krisen, som kan begrense disse revenes herjinger i medienes hønsegård?

Det er vanskelig å få øye på en nasjonal mediepolitikk som virker. Politikere flest peker på at problemet må løses i samarbeid mellom stater, på internasjonalt nivå. Den norske regjeringen ser ut til å avvente hva EU og OECD får til, men Kommisjonen har hittil vært mest opptatt av å begrense spredningen av uønsket innhold fra de globale plattformene.

Solberg-regjeringen har vært merkelig fraværende i debatten om gigantenes skattefrie ran av norske mediehus. Det gjelder ikke minst de ulike kulturministrene, som ikke har evnet å utforme en tydelig mediepolitikk. Det har ikke manglet på offentlige utredninger og virkelighetsbeskrivelser som grunnlag for nødvendige kulturpolitiske tiltak.

Raja – en klovn i media

Og nå har Norge fått en kulturminister som virker mer opptatt av å være klovn på ulike idrettsarenaer, TV-show og 17. mai-fester enn å målbære en effektiv mediepolitikk. (Ja, jeg vet at det ikke tjener medienes sak å tildele ham slike karakteristikker, men noen må våge å skrive det «alle» tenker).

Når sant skal sies er det heller ikke lett å finne nasjonale løsninger på problemene som skapes av Facebook og Google. Flere stater har pekt på mediehusenes opphavsrett til innhold som distribueres via de globale aktørene, men da Spania vedtok pålegg om betaling for innholdet var svaret fra Google kontant: Spanske medier ble slettet fra Google News, og ble dermed påført smertefulle trafikk-tap.

EU innførte i fjor ny lovgivning for å beskytte opphavsretten til nyhetsmedier, men tiltaket har foreløpig ikke gitt nevneverdig resultat. I Frankrike, som først innførte den nye lovgivningen nasjonalt, svarte Google med bare å vise lenker i søkeresultatet, for på den måten å omgå krav om vederlag. Ganske enkelt. 

Heller ikke i Tyskland har copyright-organisasjonen VG Media (no relation) lykkes i å få betalt av de globale gigantene.

Konkurranseretten nytt spor

Men i år forsøker flere land seg på et nytt spor i kampen mot Facebook og Google: Konkurranseretten. Google kontrollerer 90 prosent av det europeiske markedet for søk, og dette markedet utgjør en svært betydelig del av Googles omsetning. Profesjonelle nyheter er det mest attraktive og inntektsbringende innhold i søk. Mange av Googles konkurrenter i søketjenester må betale vederlag på 20 prosent eller mer, noe Google slipper unna. Konkurranserettslig er det altså ingen likhet for loven.

Googles vanlige svar på slike krav – å gi mediene en svakere oppføring i søkeresultatet – kan i konkurranserettslig forstand, innebære et urettmessig misbruk av dominerende markedsposisjon.

Franske konkurransemyndigheter har derfor gitt Google et pålegg om å forhandle fram en avtale med innholdsleverandørene innen tre måneder. Google pålegges å oppgi alle relevante data til utgiverne og rapportere fremdrift i forhandlingene hver fjerde uke. Konkurransemyndighetene tar forbehold om at man også kan intervenere direkte mot selskapet. Det franske initiativet overfor Google vekker begeistring i flere land. I USA diskuterer men nå for alvor å gjøre et unntak fra antitrust-lovgivningen gjennom å la mediene forhandle kollektivt med duopolet.

Denne sommeren kan dermed bli ganske het for giganter som Facebook og Google. Det skyldes ikke minst også utviklingen i Australia, hvor regjeringen i løpet av juli skal presentere en ordning som pålegger nettgigantene å betale for innhold som publiseres. Initiativet støttes bl.a. av Rupert Murdochs News Corp som har lagt ned 60 papiraviser i landet på grunn av krisen i medieøkonomien.

Fordelingspolitisk virkemiddel

Flere land diskuterer skattlegging av de globale plattformene som et fordelingspolitisk virkemiddel. Tanken er å finansiere en forsterking av pressestøtten gjennom å skattlegge annonseinntektene til Google og Facebook. 15 sosialdemokrater har bl.a. stilt seg bak et forslag om dette i den svenske Riksdagen, etter initiativ fra partiveteranen Lars Enquist, som er tidligere sjefredaktør av Arbetet i Malmø. 

Et stort utredningsprosjekt ved London School of Economics tar også til orde for reguleringstiltak overfor de globale gigantene. Et britisk regjeringsforslag fra 2018 vil skattlegge de store plattformene med 2 prosent av alle inntekter som genereres i Storbritannia. Det foreligger også diverse avgiftsforslag på annonseomsetningen for å finansiere lokale nyhetsmedier.

Kamp mot vindmøller

Det kan være en kamp mot vindmøller. Det konkurranserettslige sporet ser i manges øyne mer lovende ut. Også britiske konkurransemyndigheter har iverksatt gransking av gigantenes dominans i det digitale annonsemarkedet.

Men for Google og Facebook ser verden annerledes ut. Som globale aktører anser de seg overordnet nasjonalstatene og vil selv bestemme hvordan de gir noe av verdiskapningen tilbake til fellesskapene. Dette vil man gjøre via egne målrettede initiativ, som Facebooks prosjekt for støtte til journalistikk eller Googles krisefond for små og mellomstore nyhetsmedier. Plattformene vil håndplukke sine mediepartnere.

Det er også flere skeptikere i mediebransjen til generelle pålegg om betaling for distribusjon av nyheter i sosiale medier. Hva skal defineres som en nyhet? Hvordan skal målingen foregå?

Klikk-måling vil begunstige de største aktørene, som også publiserer andre mediers saker med hjemmel i sitatrett. Noen frykter redusert kvalitet på innhold som følge av at flere klikk-vennlige saker publiseres.

Det skjer mye på dette området nå, og jeg savner en mer aktiv norsk politikk overfor Facebook og Google. Norske politikere later til å være såre fornøyd med at NRK lever skjermet og kan publisere uforstyrret – også i sosiale medier, på bekostning av våre lokale og regionale mediehus.

Da hele Norge skulle synge «Ja, vi elsker» 17. mai, satt 770.000 seere klistret til TV-skjermen. Det er dårlige tider for oss som vil begrense statskringkastingens dominerende rolle i det norske medielandskapet akkurat nå.

Powered by Labrador CMS