VG legger bak seg et tøft år. Disse to skal sørge for at nyhetsmiljøet ikke blir «fat and lazy»

VG la i 2019 bak seg et turbulent år på mange måter: I januar sluttet kommentator Frithjof Jacobsen på dagen, for å innlede et forhold til Arbeiderpartiets Jette Christensen og i februar begynner bråket om «Bar Vulkan»-saken, som ender med massiv kritikk, en omfattende intern rapport, PFU-fellelse og at journalist Lars Joakim Skarvøy takker for seg i avisa. 

I høst ble det også klart at Trond Olav Skrunes takker for seg som leder for VGs nyhetssjefer, og at Eva-Therese Loo Grøttum rykker opp og tar over for Skrunes. Hun har hatt ulike roller i VG de siste ni årene.

Samtidig ansatte VG en egen «breaking news»-sjef, Robert Simsø, som kom fra jobben som USA-korrespondent for avisa. Før det satt han ti år desken i VG. Sammen skal de, og resten av VGs nyhetsledelse, sørge for at VG er først og best på nyheter. 

– Jeg skal spisse det stoffet vi allerede har på VG.no og sørge for at vi prioriterer ressursene våre riktig. Eva-Therese skal være den kloke, som styrer meg og de andre på rett vei, sier Simsø og humrer. 

– Så du er galskapen og Eva-Therese har kontrollen? 

– Det var det ingen som sa til meg, utbryter Loo Grøttum.

Begge ler høyt.

– Nyheter er vanskelig 

De to skal sørge for at VG er først og best på nyheter, og skal jobbe tett sammen, selv om Grøttum er Simsøs sjef.

Målet er enkelt: Alle i Norge skal kunne lese VG – uavhengig om de, som Simsø og Grøttum, oppdaterer VG-fronten noen hundre ganger om dagen, eller om de har vært på Syden-ferie i to uker uten å lese en eneste nyhet. 

– Vi har lojale lesere, men det er nok få som er så ivrige eller så lojale som oss, altså, understreker Simsø. 

Han får støtte fra Grøttum: 

– Vi skal være en nyhetsdestinasjon for hele folket. Da må vi formidle nyheter slik at alle kan forstå dem, sier Grøttum. 

Hun bruker trygdeskandalen som eksempel, og påpeker at ingen mediehus kan forvente at leserne har fulgte med på alle detaljene like godt som journalistene, som kanskje har dekket saken tett i flere uker – og at man lett kan gå i fella og bruke avansert byråkratspråk, heller enn et enkelt nyhetsspråk. 

– Vi må passe på at leserne kommer inn i et univers som leserne forstår. Vi må ikke glemme å ha med det grunnleggende premisset i alle sakene, ikke bare den første, sier hun. 

For det er liten tvil: Nyheter er vanskelig. For veldig mange. 

– Det får vi tilbakemelding fra unge lesere om hele veien. Det handler ikke om manglende interesse, men at du ramler av fordi du ikke vet hva en regjeringsadvokat eller forordning er for noe. Det er ingen god følelse. Det er ikke så rart, sier hun. 

– Har alltid følt meg hjemme i VG 

Loo Grøttum kommer fra jobben som leder i VGs avdeling for politikk og samfunn. Før det var hun nyhetsjournalist, og jobbet blant annet i VGs dedikerte 22. juli-gruppe, som fulgte rettssaken mot Anders Behring Breivik tett.

– Jeg har jobbet her hele mitt voksne liv og har alltid følt meg hjemme her. Jeg får nye utfordringer og tillit. Man vet aldri helt hvordan arbeidsdagen blir, og det er utviklende. Så jeg har ikke hatt noe behov for å flytte meg bort fra VG. 

Hun forteller at det har vært litt av en reise. 

– Da jeg begynte i VG, så satt VG Nett i en annen etasje og hadde VG på papir som hovedkonkurrent. Og papiravisa så på nettavisa som sin hovedkonkurrent, forteller hun. 

Det har skjedd mye siden da.

– Nyhetsmiljøet i VG var tidlig på å bli mer plattform-uavhengige, og jeg synes det er kult å se hvor lite opptatt folk er av plattform. Vi skal fortsatt lage fra papiravis og fortsatt lage gode digitale produkter, men det viktigste for journalistene våre er å få nyhetene ut – uavhengig av plattform.

Til våren forsvinner hun ut i mammapermisjon en periode – og forteller at det er tid med venner og familie som er hennes frisone, blant annet med mannen, som hun møtte allerede på videregående. 

– Jeg bruker mye tid med venner og familie utenom jobb, men om du spør dem, så tror jeg nok at de vil si at jeg kunne brukt mer tid på dem og mindre tid på jobb. Jeg har nok nesa ned i mobilen mer enn de skulle ønske, sier hun. 

 

Ramlet inn litt på slump

Simsø ramlet inn i VG på en litt annen måte enn Loo Grøttum: 

– Da jeg fikk telefonen hadde jeg vært arbeidsledig i to dager. Da ringte VG og tilbød meg et vikariat på sporten. Det takket jeg ja til, og så ble jeg bare her, sier han. 

Dette var tilbake i 2001. Så hadde han ulike roller, blant annet ti år som sportsvaktsjef og hovedvaktsjef, før han dro til USA som korrespondent. 

– Har du gått på noen etiske smeller, Simsø? 

– Jeg har garantert gjort flere feil. Jeg satt som vaktsjef i 10 år. Totalt sett har jeg – på mitt vaktlag – ingen PFU-fellelser. Så kan man si at det handler om at «Simsø er feig og forsiktig», og det kan godt hende. Men jeg er ganske god på å vurdere hva som trenger å diskuteres en runde til, så det er nok ikke tilfeldig at jeg sitter i denne posisjonen nå, sier han. 

Grøttum er usikker på om feig og forsiktig er riktig beskrivelse.

– Jeg tror nok ikke det er de første adjektivene som kommer, om du spør redaksjonen. 

– Prøver å ha et liv utenfor VG 

Simsø forteller at han, ulikt en del andre i bransjen, forsøker å ha et liv også utenfor mediebransjen. 

– Etter at jeg begynte i VG har jeg stort sett vært på jobb, og så har jeg holdt meg unna kolleger på fritiden, sier han og legger til:

– Med fare for å høres pompøs ut: Journalistikken er det som alltid har drevet meg, å jobbe med nyheter og bli kjent med folk. Det å henge med journalister i sosiale lag kan være hyggelig innimellom, men jeg prøver å ha et liv utenom også. 

Blant annet bruker han mye tid på å spille golf og hevder han er VGs beste golfer. 

– Bjørn Haugan er ikke i nærheten. Det er jeg som er VGs beste golfer. By far, sier han og understreker at han har tre i handikap. 

– Det var veldig tøft

– Det har vært et turbulent år for VG. Hvordan har det vært? 

– Det var veldig tøft. Det var mange her på huset som måtte stå i en tøff storm. Jeg måtte ikke det personlig, men det var kjempetøft. Samtidig: Når man ser tilbake på det nå, så var det veldig lærerikt. Det er det man må ta med seg og så må man se på hva man kunne ha gjort annerledes, sier Loo Grøttum. 

 

– Hva kunne man gjort annerledes? 

– Det er mange ting, og det er ikke så lett å peke på konkrete eksempler. Som leder føler jeg at jeg lærte mye – både om å lede folk i krise og hvordan man kommer gjennom kriser, sier hun og legger til: 

– Kjernen er å ta vare på folk. Mange folk i VG er veldig glade i arbeidsplassen sin og det gjør vondt, enten du er involvert eller ikke, når man står i en sånn storm. Da er det vanskelig å komme på jobb dagen etter og levere topp breaking-journalistikk. Det å komme seg videre samen, det kan bygge laget sterkere også, men det er viktig at man underveis har forståelse for at det var tøft for mange. 

– Bygde det laget sterkere? 

– Jeg synes i alle fall at vi har kommet en lang vei, spesielt når vi kom oss gjennom valgkampen. Det var beinhard jobbing fra noen få personer, spesielt valgomaten. I det arbeidet ble det lagt ned mange timer, sier hun. 

På spørsmål om Lars Joakim Skarvøy viser Grøttum at hun verken kan eller ønsker å kommentere personalsaker.

– Faren er at man blir passive og redde 

Simsø har nylig returnert til VG-redaksjonen, etter å ha vært i USA for avisa. Han mener han har kommet tilbake til en redaksjon med klokere ansatte. 

– Ut fra hva jeg kan se nå så har alle blitt klokere, mer bevisste og mer ydmyke. Slik jeg ser det – med de menneskene jeg snakker med – så er dette noe vi selvsagt skulle ønske vi var foruten, men når man først fikk en slik krise, så har man lært mye av den, sier han. 

– For man har ikke blitt redde? 

– Nei, men det er jo faren. At man blir passive og redde. Og det skal vi ikke være i VG. Det er helt naturlig hvis man har vært det i en periode, men vi er allerede tilbake. 

Grøttum skyter inn:

– Det er ikke min opplevelse at vi er redde for at noe sånt skal skje igjen, uten at jeg sitter med fasiten på det. Jeg opplever at VG-identiteten er like sterk og at vi fortsatt dekker politikk, stiller kritiske spørsmål til makta og er vaktbikkje. 

Simsø følger opp: 

– Med redd mente jeg ikke at man er redde for at det skal skje igjen, men at man stiller et par ekstra kontrollspørsmål. 

– Pushen kommer ti sekunder seinere? 

– Nei, pushen skal ikke komme seinere. Vi skal være raske og vi må tørre å pushe. Når vi sender en push, så skal det være korrekt. Det er det ikke noe diskusjon om. Når vi snakker om etisk krevende saker, som vi kanskje har jobbet med i et døgn eller over lengre tid, så er det en fare for at en slik krise som vi har hatt kan forsinke tempoet når det gjelder publisering. Det skal vi jobbe for å unngå, sier han. 

Det har blitt diskutert hvorvidt VGs politiske journalistikk har blitt svekket, etter Sofie-saken. Det er ikke Grøttum enig i at den har. 

– Jeg registrerer at det er noen som mener det. De journalistene som jobber med politikk i VG i dag har gode kilder og jobber hardt. Men vi som alle andre kan alltid bli bedre og det jobber vi for. Vi må se på den journalistikken vi leverer hver dag – og der tror jeg man kan se tilbake på VGs politiske dekning i 2019 og se både gode avsløringer og en grundig valgdekning, sier hun. 

Etter at dette intervjuet ble gjort i desember 2019, har nyheten om at politisk journalist Marie Melgård forlater avisa, og begynner i Dagens Næringsliv.