- EVA STENBRO, journalist og konserntillitsvalgt i Amedia
Det skortet ikke på fremtidsvisjonen da bladet Kampanje arrangerte sin årlige dag for bransjefolk i media og kommunikasjonsbransjen, kalt Media Business, denne uken.
Fra podiet ble vi fortalt at etter mange år med fokus på den digitale transformasjonen så må mediebransjen jobbe med tillit hos leserne og brukerne fremover.
Men dette er et defensivt utgangspunkt for en bransje som har fått juling av konkurrentene de senere årene.
Da bloggerne kom og ga oss konkurranse om lesernes oppmerksomhet, og så kom fake news og konspirasjonsteorier med beskyldninger om at media, eller «main stream media» som det kalles i de kretser, deltar i et nettverk hvis mål er å skjule sannheten for befolkningen.
Joda, det har ikke stått på utfordringer.
Likevel er det slik at nyheter har en lang tradisjon i dette landet. Mange avishus har eksistert i godt over hundre år (noen vil feire faktisk feire 200-årsjubileum om få år) og den posisjonen får man ikke i et lokalmiljø om innbyggerne ikke har tillit til det som skrives der.
Når flere nå likevel sette tillit på agendaen, er det fordi flere uheldige ting har skjedd samtidig.
Nyheter er ikke lenger noe som bare produseres av journalister i en nyhetsredaksjon. I dag blir nyheter publisert på sosiale medier, på ulike blogger og nettsider og ikke minst, spredt via nettsteder som utgir seg for å være nyhetssider.
Når et hus brenner eller det går et ras et sted, så er det ikke uvanlig at de første bildene spres via sosiale medier. Når en kjendis skal slippe en nyhet, så er det ikke lenger uvanlig at nyheten publiseres først på vedkommendes egen hjemmeside.
I tillegg finnes det mennesker som publiserer kronikker og nyheter på nettsteder som gir skinn av å være nyhetssteder, men som i virkeligheten ønsker å påvirke leserne i en bestemt politisk retning.
I utgangspunktet er det greit at folk fritt kan ytre seg om sine tanker og meninger. Problemet er bare at dette ikke er nøytrale nyheter. De som uttaler seg, har en agenda.
Når en kjendis publiserer siste nytt på sin egen hjemmeside, så er det selvsagt for å være sikker på at budskapet når ut til så mange som mulig uten at det blir motsagt.
Når en person skriver en kronikk og publiserer den på et nettsted som ikke er redigert etter redaktørplakatens prinsipper, så er det for å få spredt sitt verdensbilde til så mange som mulig.
Når et bilde fra en brann, et ras eller for en ulykke spres på sosiale medier, så er det selvsagt for å varsle andre i området om hendelsen.
Problemet er bare det, at ingen av disse eksemplene er vurdert opp mot fakta eller etiske utfordringer.
Når konspirasjonsteorier (eller vandrehistorier om du vil) om at vaksiner er farlige og «chemtrails» er myndighetens måte å styre befolkningen på - får fotfeste blant en stor gruppe mennesker, så er det fordi historiene har fått spredt seg uimotsagt så lenge og er gjentatt så mange ganger at de til slutt har blitt en sannhet for mindre kritiske sjeler.
Når en kjendis omtaler sitt eget produkt i rosende omtale uten at noen får stille kritiske spørsmål om produktets fortreffelighet, så er det selvsagt fordi vedkommende ønsker å selge mest mulig av det. Det handler med andre ord om salg og ikke nyheter.
Og når bilder fra ulykker publiseres på sosiale medier av publikum, så er det ikke gjort noen etiske vurderinger i forkant. I pressen publiserer vi aldri bilder fra en ulykke som kan avsløre identiteten til de involverte.
Hvor mange publikummere tar seg tid til å sladde bilnumre og ansikter fra et ulykkessted før de poster bildet i sosiale medier?
Problemet oppstår når de tradisjonelle mediene poster sine versjoner av nyhetene og hendelsene som er, ja, redigerte. Medienes rolle er ikke å skrive om absolutt alt som skjer eller å intervjue alle som har lyst til å si noe.
Før redaktørene slipper saker ut på nettet så gjør de en rekke vurderinger for å sikre at det som står i artikkelen er riktig, at begge sider av en sak blir belyst, at det ikke fremmes påstander som ikke lar seg verifisere og at det som publiseres er etisk forsvarlig.
Dette gjør de ikke fordi de ønsker å holde noe skjult for publikum. Det skjer fordi redaktørenes rolle er å sørge for at folk får korrekt informasjon, at flere syn får slippe til i en debatt og at folk som omtales ikke utsettes for en større belastning enn det som er nødvendig.
Visst er det pirrende å vite hvem av naboene som har fått en promilledom, men ville du selv likt at naboen visste slik om deg? Det tror ikke vi som jobber i media, derfor publiserer vi sjelden slik informasjon med mindre hensynet til offentligheten tilsier noe annet.
Men nettopp derfor er det viktig at leserne kjenner til de vurdringene media gjør før de publiserer en sak.
Nylig lanserte Medietilsynet, nettstedet Faktisk og Utdanningsdirektoratet et nytt undervisningsopplegg som skal lære elever i ungdomsskolen hvordan de skal bli mer kritiske når de bruker medier.
Seks av ti tenåringer mellom 15 og 18 år forteller at de daglig eller ukentlig ser saker som de opplever er falske nyheter på nettet.
Falske nyheter, villedende informasjon og konspirasjonsteorier sendes ut fordi noen har en agenda. Det er ikke saker som er ment for at folk du og jeg skal bli bedre informerte. De er ment å skulle skremme oss eller svekke vår tillit til de demokratiske institusjonene.
Derfor er avgjørende at den oppvoksende generasjonen lærer seg å skille mellom falske nyheter og nyheter som bygger på fakta og etiske vurderinger.
For media blir det derfor avgjørende i fremtiden å vise åpenhet.
Redaksjonene må fortelle hvordan de velger de nyhetene de gjør og hvorfor de mener at disse nyhetene er viktige. Folk flest leser ikke Redaktørplakaten og Vær-varsomplakaten, altså de verktøyene som pressen bruker som etiske rettesnorer i det daglige.
De mediene som vil lykkes i fremtiden er derfor de mediene som ikke bare forteller hva som skjer, men hvorfor det er viktig å fortelle om det.
Åpenhet er derfor den nye valutaen eller den nye oljen om du vil, og avgjørende for de bedriftene som lykkes i fremtiden.
