- EVA SANNUM, tidligere PFU-medlem fra allmennheten
I 2019 mottok Pressens Faglige Utvalg flere klager enn noensinne. Med stadig vekst i klagebunken, har styret i Presseforbundet innvilget rom i årets budsjett for å utvide det allerede svært kompetente sekretariatet med en sårt tiltrengt stilling. Den ble utlyst denne uken, og er en sjelden mulighet for de som brenner for presseetikk.
Forrige uke ble også årets første møte i Pressens Faglige Utvalg gjennomført. Rundt bordet satt som alltid et knippe deltakere fra den gemene hop, bedre kjent som allmennhetens representanter. De har også en viktig jobb og et ærefullt oppdrag. Men arbeidet kan nærmest karakteriseres som frivillighet.
PFU-møtet ble grundig dokumentert gjennom live-overføring på nett. Fagbladet Journalisten har trofast dekket utvalgets arbeid gjennom videostreaming i en årrekke. Det nye av året, er at Journalisten tilbyr dette innholdet gratis også til andre medier. Med økonomisk støtte fra Norsk Journalistlag skal de heretter dekke behandlingen av alle de åpne klagesakene – ikke bare noen utvalgte, som tidligere. De tilbyr dessuten et arkiv hvor det er mulig å laste ned enkeltsakene i ettertid, til fritt bruk.
Da denne åpenheten i PFU ble lansert for 11 år siden, satt jeg selv i utvalget, og uttrykte min skepsis i en kommentar hos Journalisten. Jeg har endret mening siden den gang, men begrunnelsen står jeg ved. Jeg var urolig for hva åpenheten ville gjøre med dynamikken i utvalget. Bekymret for at utvalgsmedlemmene som ikke hadde debatterfaring ville bli mer stille i møtene, og at de med et større markeringsbehov fikk dette forsterket. Jeg ante også fare for at vi alle ville legge ned mer arbeid i forberedelsene av de tre sakene som vi visste skulle overføres på video. Selvsagt gjør man en grundig jobb i alle saker uansett, men det gjør noe med folk å plutselig få et publikum – spesielt når man vet at alt man sier kan bli sitert i pressen. Det gjelder å møte forberedt og holde tunga rett i munn. Det er ikke venstrehåndsarbeid å stille til møte rundt pressens bord.
Med den nye åpenheten fikk vi også noen engasjerte tilhørere som rapporterte underveis fra møtene. Plutselig ble argumentene våre, de som ble prøvet ut underveis i diskusjonene, sitert i raske nettsaker. Vi fikk dessuten en ivrig anmelder som trillet terning på hver og én av oss etter møtene. Terningkast seks ble delt ut til en som vant diskusjonen og sto ved sine standpunkt uten å la seg rokke. Det som ble utfordret med den nye åpenheten, var den gode møtekulturen i PFU: Man startet gjerne med å uttrykke sin holdning etter å ha lest en sak hjemme, men understreket alltid at den gjaldt frem til man hørte de andres synspunkter, og fikk diskutert saken.
Mer åpenhet om de etiske diskusjonene internt i mediebransjen er viktig. Det skaper tillit og troverdighet i en sårbar tid for mediene. Derfor kan ikke løsningen være et lukket PFU-møte. Løsningen, mener jeg, er heller å ta innover seg hva det krever å sitte i et utvalg som må utføre sin jobb for åpen scene, og kompensere deltakerne bedre for dette bidraget til offentligheten.
Streaming fra PFU-møtene blir riktignok sjelden førstesak på Dagsrevyen. Dette er heller ingen påkostet produksjon med fengende intro og dramatiske cliffhangers tilpasset sosiale medier. Men før vi vet ordet av det, er det der vi havner. I Journalistens rause tilbud til andre medier om å ta for seg av dette innholdet, ligger en potensiell utvikling som krever mer av et PFU-medlem nå enn før. Presisjonsnivået må skjerpes, man kan ikke diskutere like fritt.
Fra pressens egne representanter i utvalget må antakelig denne innsatsen forventes som en del av jobben, og dekkes av ansettelsesforholdet i mediehuset man jobber for. Alle bransjer belager seg på frivillig innsats fra sine fremste fagfolk i form av verv og deltakelse i faglige diskusjoner.
Men for allmennhetens representanter – de som kanskje jobber turnus, frilans, skift eller har en streng sjef som ikke gir fridager ved dørene – er jeg usikker på om pressen bør forvente dette.
Gjennom alle mine år som medlem i PFU hadde jeg arbeidsgivere som så verdien av at jeg brukte en dag i måneden i Presseforbundets lokaler. Den tapte arbeidstiden tok jeg uten store problemer igjen på kvelder, motivert av hvor inspirerende og lærerikt dette arbeidet virkelig var. Men ikke alle er like heldige. Enkelte representanter for allmennheten har måttet ta seg ubetalt fri eller bruke av feriedager for å kunne stille på PFU-møter. I tillegg kommer forberedelsen til møtene, som jeg i gjennomsnitt brukte to dager på, som oftest en helg eller noen lange netter. Det er en tykk bunke med klagesaker hver måned, oppsummert og klargjort av sekretariatet for behandling.
Nå som jeg ikke lenger sitter i utvalget, vil jeg derfor stille spørsmål om hvorvidt honoraret medlemmene får er tilstrekkelig kompensasjon for den jobben som kreves – en jobb som fremover også vil innebære å forberede velformulerte innlegg egnet for presse og publikum, gjennom en live-sending. Jeg har akkurat fått vite at honoraret nå er doblet siden min tid, til 3000 kr per møte – og det er bra. Men er det tilstrekkelig?
Norske medier skal ha skryt for at de inviterer «vanlige folk» inn i sin selvransakelse. Å ha allmenheten tilstede når den etiske og faglige standarden skal overvåkes, er et bevis på at pressen er mer åpen for kritikk enn mange synes å tro.
Men at vervet nærmest kan betraktes som en dugnadsinnsats fra de heldige som blir spurt, kan gjøre det vanskelig å sørge for at pressens etikkutvalg kan hente sine representanter fra alle samfunnslag og yrkesgrupper – og fra hele landet.
Presseforbundet har trang økonomi, men styret har heldigvis nå innvilget en økning i personalkostnadene. Er det også en fin anledning til å se en gang til på kompensasjonen til utvalgsmedlemmene? Det kan tenkes at det finnes en stiftelse eller andre spesielt interesserte som kunne være villige til å bidra økonomisk til allmenhetens arbeid i utvalget. Men kjenner jeg bransjen rett, ønsker den å finansiere sin egen selvdømmeordning, og der har den antakelig et godt poeng.
Kanskje virker det rart å be styret i presseforbundet å kreve av sine medlemmer – altså mediene – at de skal betale mer for å drifte det utvalget som i verste fall skal skjelle dem ut for åpen scene.
Men selvgranskning er i vinden. Også i mediebransjen.
