Tross min tabloide tittel ligger ikke journalistyrket for døden.
Men jeg vil påstå at det er kraftig devaluert de siste årene, og jeg tror det kommer til å bli verre.
Her er noen tegn i tiden, som understøtter påstanden:
Eva Høydalsvik (43) er frilansjournalist og medieviter, med lang fartstid i bransjen. Hun har inntil nylig vært redaksjonssjef i BoligDrøm fra Egmont, og før det jobbet hun i EVA fra Aller og Forsvarets Forum. Driver nå som frilans magasinskaper og journalist. > Evahøydalsvik.no
...kommentaren er tidligere publisert på Evas blogg.
Nedbemanning og mer nedbemanning
I 2015 har Egmont, Aller og Schibsted kuttet redaksjonelle stillinger. Bonnier og NRK kutter også. Og det lille TU Media. Med flere. Når de faste jobbene forsvinner, er det ikke bare mulighetene for fast ansettelse og trygge rammer som journalist som blir borte, men også de kjente, faste rammene for yrket.
Manglende jobbmuligheter
Hvis du står uten fast jobb for tiden vedder jeg på at du vurderer stillinger innen kommunikasjon, informasjon og PR – eller content marketing, om du vil. Det lyses fortsatt ut journaliststillinger, men det er flest høyt oppe i systemet: Redaktører og prosjektansvarlige. Det er også jobber innen teknisk utvikling, frontredigering eller lignende, som antyder en ytterligere forflytting av faget fra produksjon av innhold til formidling av innhold.
Lavere lønnsnivå
Statistikken fra SSB og MBL viser at journalister fortsatt får plussoppgjør hvert år, men enten lik eller rett under prisveksten, som resulterer i at yrket har sunket relativt til andre yrker det siste tiåret. Dessuten mener jeg at kampen om lønnsoppgjøret er blitt hardere, det hjelper ikke journalistene at (nesten alle) de store forlagshusene går i minus, slik at man krangler om midler som ikke finnes.
Det finnes ikke statistikk for lønnsnivået til frilansjournalister, men basert på uttalelser fra bekjente som har vært frilansere lenge, samt egen erfaring som betaler av frilansere, så har ikke nivået vært oppjustert de siste fem årene.
Mer outsourcing
Det er færre faste jobber i bransjen, men fortsatt samme behov for innhold, altså større behov for frilansere. Hvis vi ser bort fra den greia med lønn (se pkt. 3), må vel dette heller være et tegn på at journalistyrket har en framtid? Vel, det spørs. For det første spørs det hvor lenge vi har samme behov for innhold. For det andre spørs det hvordan frilanserne organiserer seg:
Når den globale markedskonkurransen underminerer stabile ansettelsesforhold, må folks trygghet og verdighet forankres annensteds. Ellers står grunnleggende nordiske verdier som sosial trygghet, tillit, samarbeid og rettferdighet på spill.
Sitatet er fra BI-professor Arne Midtuns artikkel om fleksibilitetssamfunnet, som jeg siterer i mitt tidligere innlegg om konsekvensene ved outsourcing av innholdsproduksjon.
Og ennå har vi ikke snakket om alt som blir outsourcet til andre land, der ingen norske frilansere (eller faste, for den saks skyld) får glede av verdiskapingen. Foreløpig gjelder dette trykk, repro-tjenester og layout. Vi antar at så lenge norske lesere vil ha stoff fra Norge på norsk, finnes jobbmuligheter for norske journalister. Som frilansere.
Manglende betalingsvillighet
Papir mister lesere (= inntekter) og på nett betaler svært få for å lese/se/høre noe som helst. Når ingen betaler for å lese journalistikk, sier det seg selv at man ikke kan betale for å skape journalistikk. Vi håper på snarlig bedring av denne situasjonen, men noe sier meg at det ikke blir kjempesnart.
Også studieretningen Medier og kommunikasjon i videregående skole har fått færre søkere i år fra i fjor, men det kan tenkes at regjeringens varslede endring har like mye med saken å gjøre, som et minkende ønske om å bli journalist. Regjeringens bakgrunn for endringen er at få elever fra MK går ut i praksis, samt at de tror et sterkere fokus på teori gir en bedre generell studiekompetanse.
Sannsynligvis har de rett i siste punkt, men jeg tror også en mindre praktisk videregående utdanning skaper mindre begeistring for jobben som journalist, og gir et mindre nyansert bilde av hva det vil si å skape godt innhold.
Få gode rollemodeller
En allerede tydelig trend både i print og på nett, er at mye innhold kommer fra andre kilder enn journalister. Er det noe poeng å kaste bort tid på å utdanne seg til, eller jobbe som, journalist, når man kan få stoffet sitt på trykk likevel?
Det finnes journalister som får oppmerksomhet for sine produkter og dermed god betaling for dem. Disse veier dessverre ikke opp for mangelen på gode rollemodeller som jeg mener preger bransjen i dag. Jeg tror heller de få er et tegn på en begynnende klassedeling av yrket. Vi har noen få, svært ettertraktede journalister (eller hva de vil kalle seg, ofte eksperter eller kommentatorer) også har vi … resten.
Færre medlemmer i NJ
Norsk Journalistlag har mistet medlemmer hvert år siden 2008. Med nedgangen fra 2014 til 2015 på 1,35 % er NJs medlemsmasse redusert med 13,5 % på 7 år. Med færre medlemmer blir NJs makt og innflytelse mindre, som jeg tror igjen vil gå utover forvaltningen av god og bærekraftig journalistikk.
Nye medlemmer i NJ, eller utvanning av tittelen
9. Utvanning av tittelen.
Selv om å øke medlemmer er et uttalt fokus for NJ, kommer ikke resultatene.
Debatten som kom rundt landsmøtet og muligheten for informasjonsmedarbeidere - og andre som synes de jobber etter redaktørplakatens prinsipper - viser om ikke annet, at tittelen journalist er ubeskyttet og truet.
Det er dessuten mange skribenter som publiseres i journalistiske produkter, uten at de verken er eller ønsker å kalles, journalister.
Manglende eierskap til eget innhold
Omtrent halvparten av trafikken til norske medier kommer nå via Facebook, som nå med Instant Articles og konkurransen fra Google News og Apple News, representerer en kamp om distribusjonen av innhold. Noen mener det er fint at mediene kan konsentrere seg om å produsere godt innhold, mens andre er engstelige for å ende opp som i dagligvarebransjen, der produsentene må gjøre som distributøren sier, eller klare seg selv. Problemstillingen er ennå så ny at det er vanskelig å være kategorisk, men det er kanskje grunn til bekymring når mediebransjen mister kontrollen på sitt innhold.
Denne listen er på ingen måte komplett, og punktene går ikke i dybden av bransjens utvikling.
Og selv om jeg her tegner et smått dystert bilde av fremtiden for oss som liker å kalle oss journalister, er jeg optimist.
Jeg tror det er, og alltid vil være, en plass for journalister og god journalistikk.
Spørsmålene er bare hvordan, hvor, hvor mange og hvem?
