Hun dekker hele Europa og jobber mye alene. Men for Nora Thorp Bjørnstad (33) er dette drømmejobben over alle

Den slanke skikkelsen kommer svevende opp mot turløypa i Bak-Olsen på vestsiden av Tromsøya. VGs Europa-korrespondent Nora Thorp Bjørnstad er på besøk på hjemlige trakter.

Til vanlig bor hun i Paris, der hun i løpet av de siste årene har etablert seg som en stigende stjerne på mediehimmelen.

Men så ofte hun kan, vender hun nesen nordover. Nå sukker hun nærmest over skjønnheten i den arktiske naturen.

– Hjertet mitt brister snart av lokalpatriotisme. Det er så uendelig vakkert.

Med blikket favner hun panoramaet, jordene på Tromsøya, det blikkstille Sandnessundet og fjellmassivet på Kvaløya, der Store Blåmann stikker opp som en aggressiv knyttneve. De siste 10-15 årene har hun hatt store deler av verden som arbeidsfelt og operasjonsområde, men hjem er og blir Tromsø!

En uventet frihelg i Oslo ble vekslet inn i en kjapp flytur nordover, hotellrommet byttet ut med mammas leilighet på Vangberg, cafébesøk i hovedstaden med familiesamvær i byen der hun trives aller best.

I løpet av de siste fem årene har Nora fått utfolde seg som journalist, nærmest med hele verden som arbeidsområde.

Hun har reist i øst og vest, dekket alt fra de tristeste skjebner i Øst-Ukraina og på Balkan, Brexit-forhandlingene, uavhengighetskampen i Katalonia, jetsettliv på den franske catwalken – og sjakk-VM i New York.

For å nevne noe.

Ett år til

Og aldeles nylig ble noen måneders usikkerhet for fremtiden avløst av et jubelbrøl. Hun fikk sin stringeravtale med VG forlenget med ett år til. Ikke rart at Nora er både lykkelig og glad.

– Jeg er så privilegert at jeg ikke har ord for det. Det er en klisje, men jeg sitter virkelig helt på toppen av verden. Det skal ikke gå an å være så heldig som jeg er, sier Nora om livet hun lever.

Det var langt ifra et liv som reporter på den internasjonale scenen hun så for seg da hun som 18-åring debuterte på lokal-TV i hjembyen.

Men slik kan det altså gå!

Hun kom flyttende til Ishavsbyen fra Alta som tiåring, familien slo seg ned i Oskar Larsens vei ikke langt fra fotballstadionet Alfheim.

De første årene gikk hun på Prestvannet skole, med årene ble det Sommerlyst, senere videregående på Kongsbakken. Familien flyttet også rundt, til Bo i Nord, Hamna – og nå Vangberg. Nora hadde også en periode i kollektiv på Holt.

Formative år, mye moro, gode minner, verdifulle erfaringer.

Likte å skrive

– Jeg likte alltid å skrive, stiler, essays da vi begynte med det på skolen. Alle slags ting, egentlig. Jeg var nysgjerrig og vitebegjærlig, engasjert i mye rart. Men det tok litt tid før jeg innså at jeg ville drive med journalistikk.

«Oppvåkningen» skjedde i TV Tromsø. Lokalkanalen ble arnestedet for Noras journalistiske antennelse. Bare 18 år gammel fikk hun prøve seg i ruta, som reporter og programleder for ungdomsprogrammer som «Slang», «Decibel» og «Kræm» - erfaringer som var både spennende og morsomme og som pirret appetitten på å gjøre journalistikk til et levebrød.

 – Jeg var innom en del andre typer jobber, men visste vel allerede at det var journalist jeg hadde lyst til å bli. Så da søkte jeg journalistutdanningen i Volda, og begynte der.

Rastløs og eventyrlysten som hun er, varte ikke oppholdet på Sunnmøre lenge. Utvekslingsopphold i Russland fristet mye mer.

Avgjørelsen om å reise østover skulle vise seg å få en langt sterkere innvirkning på livet hennes enn det hun så for seg da hun dro.

Hun har fått et forhold til den mektige naboen i øst som hun vet kommer til å vare livet ut.

– Å komme dit var alt på en gang; tøft, vanskelig, vidunderlig, nytt og annerledes. Det var utrolig spennende – både på godt og vondt. Landet er svært ulikt mye av det vi er vant til fra Norge, ingenting er enkelt.

- Folk har en helt annen måte å være privat på enn vi er vant til, de tror gjerne du er litt smårar hvis du smiler til dem på gata. Samtidig er russere flest de mest hjertevarme mennesker du kan tenke deg. Jeg hadde aldri vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for mine mange møter med russere.

Studier og spørsmål

Det tok ikke lang tid i St. Petersburg før hun innså at hvis hun skulle skaffe seg ekte kunnskaper om landet hun bodde i, så måtte hun bevege seg ut av det internasjonale studentmiljøet, og få seg russiske venner. Som tenkt, så gjort. I møtet med «de innfødte» ble hun den vestlige jenta som stilte de «dumme» spørsmålene.

– Jeg har spurt om mye rart, det har åpnet øynene mine, gjort meg enda mer nysgjerrig, gitt meg nye perspektiver og fått meg til å innse at tingene ikke alltid er slik de kan se ut ved første øyekast.

Nora Thorp Bjørnstad mener hun har vokst som menneske gjennom å oppleve en stormakt fra innsiden. Det har blant annet lært henne å forholde seg til ting som ikke er i like ordnede former som i Norge, å ta seg frem gjennom byråkrati, utfordre sure maktmennesker, takle personlige skjebner uendelig annerledes enn de fleste man opplever i vårt lille land.

 Det var også i Russland hun for alvor skjønte betydningen av å kunne språk.

– Det var noen russere som sa det til meg i St. Petersburg. Hvert nytt språk er et nytt liv. Det har vist seg å stemme. Det er som å lære et nytt språk gir deg en ny personlighet.

- Da jeg studerte, plukket jeg opp nok til at jeg fungerte i sosiale sammenhenger, men det var ikke godt nok til å jobbe i Russland. Jeg var tilbake i Norge, hadde fått jobb som vikar i NRK, men etter halvannet år skjønte jeg at jeg måtte reise tilbake.

En høy og mørk franskmann

 – Jeg hadde lagt meg opp litt penger slik at jeg kunne studere noen måneder på universitetet i Moskva. Men det er dyrt, og jeg skulle gjerne vært der lenger. Det løste seg takket være den vidunderlige Morten Ruud, NRK-korrespondent der den gang. Han lot meg krasje på sofaen hans, og da holdt pengene til nesten et års studier. Jeg er ham evig takknemlig, han og mange andre gode hjelpere jeg har hatt.

Det er også en annen årsak til at Nora aldri vil glemme tiden hun bodde i St. Petersburg – en høy og mørk franskmann ved navn Nicolas Lemarchand.

De møttes på en «sveitsisk ølbule», og før lang tid var gått hadde de blitt kjærester. Å bli forelsket sto ikke på det programmet Nora hadde lagt opp for utvekslingsoppholdet.

 – Jeg hadde møtt en god del folk fra ulike land, men jeg forsto fort at jeg ikke kom til å bli bortskjemt med interessante gutter i Russland. Så da denne veldig kjekke franske typen dukket opp, tenkte jeg at «nå må du ikke være sånn som du pleier å være, nå må du være litt på».

At de fikk forholdet til å funke, var egentlig litt mot alle odds. Nicolas, på den tiden masterstudent i økonomi og finans, skulle bare være i Russland et par måneder før han reiste videre – til India.

Men kjærligheten trosser også lange avstander og sjeldne møter. I tre år var de i et «langdistanseforhold,» pendlet mellom India, Frankrike, Danmark, Norge og Russland.

De vennet seg langsomt og gradvis til hverandre, skjønte at de virkelig ville være sammen, at det var dem to.

Bryllup i Oslo

For snart fem år siden fridde Nicolas. For Nora kom begivenheten ut av det blå. Og det skjedde i byen der de møttes for første gang – i vakre og historiske St. Petersburg.

– Til bursdagen min fikk jeg en flybillett og ble invitert til en forestilling i det verdenskjente Mariinsky-teatret. I pausen fridde han. Jeg hadde aldri trodd vi skulle gifte oss, smiler Nora når hun tenker tilbake til den romantiske begivenheten.

Nicolas fikk svaret han hadde håpet på. Bryllupet sto senere samme året – i Oslo Tinghus i august 2013. De hadde to fester, en på Malmøya i Oslo med familie og venner, og en stor fest på en fortauskafé i Paris.

 – Det var en veldig flott opplevelse. Jeg hadde aldri vært så opptatt av å gifte meg, før den dagen jeg faktisk gjorde det og innså at det var veldig gøy, sier Nora.

Det var ikke bare bryllupet som gjorde høsten 2013 til et vendepunkt i livet hennes. Dagen før hun giftet seg, hadde Nora sagt farvel til gode kolleger i NRK der hun hadde fast jobb i Dagsrevyen. Mandagen etter gikk hun inn i glasshuset i Akersgata for å begynne som nyhetsanker i VGTV.  – Du var ikke 30 år gammel og sa opp en fast jobb i NRK. Var det klokt?

 – Det var Nicolas som mente at jeg burde søke. Jeg brukte en god del tid før jeg gjorde det. Jeg hadde en flott jobb i NRK, og masse gode kolleger som jeg setter stor pris på.

- Men jeg hadde veldig lyst til å bli programleder, det fikk jeg muligheten til i VGTV. Det var kjempeartig å være på audition, og jeg fikk et ekstremt godt inntrykk av folkene og arbeidsmiljøet i redaksjonen.

Ut i verden

- Dessuten tror jeg at hvis man skal bli en best mulig utgave av seg selv, har man godt av å gjøre forskjellige ting i livet, sier Nora.

Folk som har jobbet nært sammen med Nora Thorp Bjørnstad trekker frem hennes enorme glød og entusiasme – særlig i møtet mennesker, enten det dreier seg om feterte og blaserte kjendiser i Frankrike og andre vestlige land, eller fattige bønder i en tidligere sovjetisk republikk.

Hun beskrives som enestående flink til å få kontakt med alle slags personligheter. En av årsakene til det kan være hennes språkkunnskaper, Nora snakker mer eller mindre flytende fransk, engelsk og russisk, kommer seg godt rundt også på tysk.

Da hun etter om lag halvannet år i VGTV takket ja til jobben som VGs stringer i Berlin, var kunnskapene i tysk svært begrensede, hun hadde aldri tysk på skolen.

Det hindret henne ikke, og det tok bare noen måneder, så var ikke språket lenger noe problem. Russisken jobbet hun som nevnt noe mer målbevisst med.

 – Tysk er et takknemlig språk å ta i bruk. Du trenger ikke kunne så mye eller snakke det så godt for å bli forstått, så det gikk veldig greit.

Med Berlin som base, opererte Nora over store deler av Øst-Europa. Læringskurven var bratt. Utfordringene sto i kø. Men hun sa sjelden nei, tenkte nærmest som Pippi Langstrømpe at «det har jeg aldri gjort, så det klarer jeg sikkert.»

– Jeg opplever at jeg lærer enormt mye av mange av sakene jeg jobber med. Jeg er forholdsvis ung, og mangler massevis av historisk bagasje – også om forhold som ligger ganske nært i tid.

- Det har vært utrolig spennende og interessant å få sjansen til å sette seg inn i konfliktene på Balkan, bakgrunnen for dem, prøve å forstå det som hender i Øst-Ukraina, forholdet mellom Finland og Russland – mange slike ting. Kunnskap gjør at man vokser som menneske, det er en god ting.

Triste skjebner

Nora skriver ikke bare om det hun opplever på nett og i papir, folk som er interessert i hva hun driver med, kan følge henne tett på Instagram og Snapchat – der hun blant annet forteller litt om opplevelsene bak det som kommer på trykk.

– Du har sett og opplevd mye, er det noe du husker spesielt?

– Det er ofte slik at man er mest opptatt av den historien man til enhver tid holder på med, at den blir den viktigste. Men mye av det jeg har opplevd i Øst-Europa har truffet meg rett i hjertet.

- Jeg var i Minsk, i Hviterussland, og møtte mødrene til unge menn som hadde fått dødsdommer. Mange av dem var også blitt henrettet, mødrene ante ingenting, ikke hvorfor de var dømt, ikke hvor eller når de var henrettet.

– De fikk bare en iskald beskjed om at barna deres var døde. Kvinnene jeg møtte klarte ikke å slutte å gråte. Deres historier gjorde et uutslettelig inntrykk. Det har vært flere slike møter, som har fått meg til virkelig å forstå hvor godt vi har det.

- Er det ting du synes er vanskelige med jobben?

– Jeg jobber jo mye alene. Da må du være din egen sjef, finne dine egne saker, gjøre avtaler, skaffe mennesker å snakke med, ordne alt det praktiske på egen hånd. Det kan være en utfordring, men samtidig er det veldig bra at det er slik. Det gir meg erfaringer og kunnskap som jeg har nytte av senere.

- Jeg mener mange unge jenter og kvinner burde fått muligheter til å utfordre seg selv på denne måten, for meg har det vært nesten bare positivt.

Nora er veldig glad for at hun får anledning til å fortsette i jobben hun gjør for VG. Hvis hun hadde måttet flytte fra Paris, ville hun hatt jobben i VGTV å gå til, men da måtte hun eventuelt etterlate ektemannen i Frankrike – eller ta han med til Norge.

Nå har de i alle fall et år til å områ seg på, og Nora får dekke enda noen store og små begivenheter et eller annet sted i Europa. Og om hun koketterer eller ikke, skal vi ikke si, men hun avviser ikke at hun en gang tar med seg sin kjære og slår seg ned i Tromsø. Det er ikke lysten det står på.

 – Vi får se hva det blir. Når jeg er på besøk i Tromsø får jeg alltid følelsen av at ingen steder er så riktige å være som her. Det er her de beste vennene mine her, det er her jeg virkelig finner roen.

- Kan det skje at du flytter tilbake?

– Jeg vil ikke utelukke det. Nicolas jobber med internasjonal business, vi må jo finne en jobb som hadde passet for ham også. Men hvis det hadde vært mulig å finne jobber med et internasjonalt tilsnitt – basert i nord.

Hvem vet?

• Dette intervjuet har tidligere vært publisert i Nordlys. Det er bearbeidet for bruk på Medier24.