- Kritisk journalistikk er jo ikke noe vi skal unnskylde oss for å drive med!
- Og hvis du mener at det å ha et kritisk blikk på noe er en litt vanskelig og farlig ting, ja, da blir det kanskje vanskeligere, fortsetter Esther Moe.
48-åringen som for et års tid siden rykket opp til redaktørjobben i lokalavisa Suldalspostensnakker på innpust, utpust, innskutte innfall og klar stemme.
Egentlig burde vi ha skrevet på dialekt, slik Moe selv tvitrer for snart 9000 følgere på nett.
Mer om Twitter litt senere.
Eller kanskje vi burde ha laget dette som en podkast, så vi kunne hørt hennes klare Ryfylke-røst. Slik Suldalsposten gjør det med redaktørens ledere; legger de ut som lydfil på nett.
Innholdet er også klart, når vi snakker om lokalavisens rolle og kritisk journalistikk.
Det gjør vi under landsmøtet til Landslaget for lokalaviser som var før påske, og her er Esther Moe en av stemmene som ikke alltid går i flokk.
- Vi skal lage avis!
Som når lokalavislaget snakker om konstruktiv journalistikk, og mange aviser på landsmøtet nylig fortalte om sine samarbeid med lag og foreninger. Hvordan de skal bli en positiv aktør i lokalsamfunnet.
Nei, det skal me ikkje!, mener Esther:
- Vi skal lage avis, og det er det vi bør holde på med. Min bekymring er: Vi har knapt tid til å gjøre det vi skal. Og hvis vi da begynner å bruke tida vår på andre ting, kommer det noen andre for å gjøre vår jobb? Nei, ingen!
- Og når du kommer med denne konstruktive journalistikken, da kan du ha hjertelig takk for meg! Du skal være på lag med samfunnet, lag og foreninger - nei, det synes jeg ikke vi skal. Jeg synes heller ikke vi burde ha brukt tid på det her i LLA, sier Moe.
- Vi burde heller ha brukt tida på å lære og bli bedre på det vi sier det er viktig å være god på: Hvordan jobber du, hva må til for å løse en vanskelig, hvilke metoder har vi for å gjøre en sak enda bedre?
Dekningsområdet er Suldal kommune, og redaksjonen holder til i kommunesenteret Sand.
Avisa ble etablert med kommunal støtte i 1975. I 1998 og 2014 ble Suldalsposten kåret til «årets lokalavis» av Landslaget for lokalaviser.
(Wikipedia)
Hverdagen som lokalavis er som kjent ikke alltid like enkel: Nærheten til de man skriver om. Ambisjonene om å være både lim og lupe, den vanskelige dobbeltheten mellom å kritisere og begeistre.
For lokalavisen må gjøre begge deler. Det må være smil og engasjement, mener redaktøren.
Men man skal ikke bli en informasjonsbrosjyre for kommunen. Nærheten (og tidvis ensomheten) må man finne en vei å leve med.
Og i hvert fall ikke tro at det tjener lokalsamfunnet å droppe det kritiske blikket.
- Det er det samme som å kapitulere. Hvis vi ikke skal drive kritisk journalistikk, gjør vi samfunnet en bjørnetjeneste. Og det er nesten en litt ovenfra-og-ned-holdning, å tenke at pasienten og samfunnet ikke tåler kritikk.
Esther Moe understreker at hun og Suldalsposten heller ikke nødvendigvis er bedre enn andre.
Men de har, som mange lokalaviser, ambisjoner om å levere god og viktig journalistikk. Hvordan kan man klare det?
Det handler, så enkelt og vanskelig som det er sagt: Om tid, hardt arbeid - og prioriteringer.
Om å kutte «dritten i midten», som blant andre Nordlys-redaktør Helge Nitteberg kalte det overfor Medier24 for en tid siden.
- Det fins nok ingen hokus-pokus-oppskrift. Men i hverdagen handler det mye om prioriteringer, tror jeg: Hvis du dropper noen av de sakene i midten, så har du kanskje noen timer til overs for å undersøke den ene saken, grave ekstra i noen postlister eller snakke med noen gode kilder, sier Esther Moe.
For om lokalavishverdagen sjelden gir tre uker eller tre dager på en sak, kan du kanskje finne noen timer her og noen timer der.
Og så må man tørre å stille de riktige og viktige spørsmålene:
- Ikke være redd for spørsmål. Du skal ikke bli helt paranoid, men vi må ikke bli redd for å stille spørsmål, være nysgjerrig, hva, hæ? Rett og slett spørre mer. Ikke som et virkemiddel for å fortelle hva du vet, men fordi du faktisk lurer på det. Og ikke minst: Hvorfor er alle i dette rommet så enige om dette? Hvem har snakket sammen?
Pressens gode og dårlige selvbilder
I fjor ble Esther Moe redaktør, og kom da fra jobb som redaksjonsleder. Avisa har gått fra enleder til toledermodell, og i så måte er jobben mye av den samme.
Hun er utdannet sosionom og diakon, og har jobbet i politiet før hun kom til Suldalsposten i 2003.
Kommunen har under 4000 innbyggere. Suldalsposten har et stabilt opplag på noe over 2300 og dermed så å si full dekning. Og som ikke det var nok er til og med Suldal kommune på eiersiden i avisa. Akkurat det mener redaktøren de håndterer med gode armlengdes avstander.
- Hvordan opplever dere hverdagen i et lite samfunn når dere tar på dere «det kritiske blikket»?
- Det ligger i sakens natur at folk ikke alltid liker det du gjør, og det lever vi med. Da tenker jeg to ting: Hvis vi har gjort jobben grundig, skal vi ikke unnskylde oss. Men har vi tatt feil, skal vi selvsagt beklage det, sier Suldalpostens bladstyrer.
Der er også en av hennes kjepphester: Media kan bli mye flinkere til å rette feil, erkjenne at man har skrevet noe som ikke var riktig. Det gjør oss bare bedre, mener Esther.
Kan hende er vi for arrogante til å rette feil? Samtidig gjør et dårlig selvbilde at vi ikke innser omfanget og makten i ordet, tenker Esther:
- Vi snakker mye om at mediene er så skviset, av sosiale medier, falske nyheter, inntektene svikter, og så videre. Alt dette gir oss en underdogfeeling.
- Men publikum opplever det nok fortsatt motsatt. At pressen har makt, og at det å havne på forsidene fortsatt er sterkt. Når vi synes så synd på oss selv og inntar en «martyrrolle», glemmer vi denne makta.
Vil ha journalistene ut for å møte folk
- På Twitter sparker du ofte til hovedstadspressen. Hvordan opplever du mediebildet fra Suldal?
- Hver dag må du lese i hovedstadsavisene om hvordan været er i Oslo. Det er fortsatt mange saker som bare bringer journalistikken i vanry; klipp og lim og enkle slik og derfor-overskrifter. Da gjør vi også leserne dummere enn de her.
- Husk at leserne er smartere enn oss, og i alle saker vil vi det være noen som kan mer enn deg. Jeg tror vi må tørre å bruke litt mer tid på noen saker. Ja, vi skal ha fast food, men vi må få noe langkokt: Og da må vi kanskje lage noen færre, slik at de blir litt grundigere.
En annen kjepphest fra Suldal: Hvem er det pressen identifiserer seg med?
Er journalister blant mannen i gata, eller er vi en del av eliten?
- Når var det pressen begynte å gå nedover? Tidligere Aftenblad-redaktør Tom Hetland snakket om det her i går: Det var ikke nettet og klikkene som gjorde at det gikk nedover med pressen, det var da vi begynte å være en del av den samme klikken som makta.
- Da sluttet vi også å gå ut for å møte folk?
- Ja, og det er kjempeviktig. Når avisa er trykt og vi har blanke ark, da vil jeg helst at det er tomt på kontoret. Da vet jeg at folk har booket seg til saker og vil helst at de skal dra langt pokker i vold ut på reportasjetur.
En telefon på ti minutter og 20 minutter skriving kan gi en hovedsak, men det gir likevel så mye mindre enn besøket som tar halve arbeidsdagen.
Og den reportasjeturen kan senere også bli til kritisk journalistikk:
- Du må ut for å plukke opp de gode historiene, tipsene og sakene. Da gir du også bort litt av kontrollen, når du er på andres arena. Det tror jeg vi har godt av.
Men hun liker seg på Twitter, hvor hun har skrevet 64.300 tweets, så langt.
- Hva traff deg med denne kanalen?
- For meg er det et fristed. Det var et format som fungerte. Der kan jeg få avreagere mot absolutt alle ting. Det er en bredde der som jeg elsker, alt er mulig. Rangen din er ikke avgjort av om du er TV-stjerne eller sitter i Suldal.
- Du sparker ofte fra deg. Er det for å være uenig, eller fordi du mener det?
- Jeg krangler ikke for å krangle, det gidder jeg ikke. Jeg har hatt mange diskusjoner som kan bli ganske intense, og det gjør jeg ikke for moro skyld. For eksempel om feminisme...
- Ja, ok: Av og til liker jeg å fyre av. Og jeg vet jo hvilke knapper jeg skal trykke på...
- Der er du litt kontrær?
- På feminisme? For meg er det mer overraskende at ikke flere er det. Har du hørt noe noe mer idiotisk - du skal ha en bevegelse for å likestille to kjønn, og så velger du et ord som sikter på bare ett av kjønnene.
- How is that mulig? Er ikke det helt ulogisk? Og hvorfor skal menn gidde å kalle seg feminist?
- Men når du sier dette, får du kjeft?
- Milde himmel!
Damene i Suldalsposten på landsmøtet for to år siden. Gard L. Michalsen
- Du er ikke like langt ut på venstresida som resten av Twitter?
- Nei! Jeg er for eksempel uenig med Listhaug i mye av det hun gjør, men hun er i hvert fall klar og tydelig. Her er det ingen bullshit.
- Og så når venstresida skal vise fram hvor snille og adle de er, så er den ypperste dyden deres å dynke Listhaug. Unnskyld meg!
- Apropos feminisme: Du leder en avis med bare kvinnelige ansatte. Er det tilfeldig?
- Ja, det tror jeg er veldig tilfeldig. Nå skjønner jeg hvorfor du spør, men jeg tenker likevel - det er ingen som hadde spurt om det hvis vi var bare fem menn. Er det noen som reagerer på lokalavisene som sender bare mannlige sjefer til landsmøtet?
Et lite øyeblikk høres ut som som en feminist, men så kommer neste poeng:
- Der er vel også noe av poenget mitt: Norske kvinner kan gjøre det vi vil. Hvis vi vil jobbe full tid og være seks kvinner i avisa, så gjør vi det. Hvis noen vil jobbe redusert tid og velger det, så bestemmer de det selv, sier Esther Moe.
- Men det får de ikke «lov til» av norske feminister. Vi er gått fra at menn skal si hva kvinner får lov til, til at kvinner selv skal gjøre det. Det var vel ikke meningen?
Dagens fjord? I hvert fall nesten; Esther Moe foran Smedasundet i Haugesund. Gard L. Michalsen
Tror hun treffer de som savner fjorden
Sånn bortsett fra at hun er Marie Simonsens rake motsetning på spørsmålet om feminisme (ja, de har diskutert noen ganger): Hva er det Esther Moe skiller seg ut med?
Hvorfor følger 8500 mennesker fra et sosialt medie for de store byene en lokalavisredaktør som skriver på nynorsk?
- Dialekten er kanskje et poeng. Og du vet, det er mange i byen som har sterke røtter fra hjemstedet sitt, som savner fjorden og fjellet. Jeg er også ganske variert, jeg har mange ting jeg vil ha ut, om det er musikk eller poesi eller politikk. Terskelen for å skrive er ganske lav, dette er en tanke, ned med bokstavene og rett ut.
- Har du slettet noen tweets?
- Nei, det syns jeg er pysete! Så har jeg heller ikke noen rolle eller hatt som gjør at det jeg skriver om er farlig.
- For på Twitter er du ikke så mye redaktør i Suldalsposten - her er det lite eiendomsskatt og kommunestyremøter, men alle andre ting enn det du skriver om i avisa?
- Det er litt som når George Constanza i Seinfeld lar forloveden møte vennene - det er two worlds colliding. Det er mye jeg ofte kan ha lyst til å mene noe om, som ikke passer i Suldalsposten. Da kan jeg rope ut på Twitter i stedet.
- Og så må jeg spørre: Hva er det med denne fjorden og bildene av dagens fjorder?
- Det var litt tilfeldig at det begynte, men fjorden er noe jeg ser rett ut på når jeg kjører til jobb og fra vinduet på kontoret. Fjorden er for meg litt nirvana, den forandrer seg aldri og er alltid det samme. Det er veien ut og veien inn, forteller Esther Moe.
Dagens fjord er også blitt adoptert av andre på Twitter; og det synes Esther er bare gøy.
Men fra Twitter, tilbake til landjorda og framtida for norske medier: Hvor går egentlig den?
- Jeg tenker det er viktig at vi rydder tid til å tenke alternative inntektsmuligheter. Vi kan ikke sitte og vente på at Facebook skal dø eller at Putin og Trump skal finne på et eller annet. Markedsavdelingen må få tid og mulighet til å jobbe godt og gå ut, treffe folk og klekke ut nye konsepter, sier Esther Moe.
- Og som Kjersti Løken Stavrum sa det her på landsmøtet: Det har jo aldri vært meningen at det skulle bli lett, det var det ingen som sa til oss!
Suldalsposten har et stabilt opplag, men var foran og gikk ned på frekvens i fjor - fra to til en aviser i uka. Avisa rigget samtidig om og skrudde opp tempoet på nett, bak mur.
De er en lokalavis som har omstilt seg, men som heller ikke vil snakke ned det gamle:
- Bransjen må slutte å snakke ned seg selv og papiret, som fortsatt er viktig. Ser du bilbransjen samle seg for å snakke om at det snart er slutt på biler? Nei, og det bør vi ikke gjøre i avisene heller!
Ny frekvens og mindre papir har gitt en annen takt i arbeidsuka, men rytmen er fortsatt den samme:
Den ene dagen er dette det viktigste i verden, den neste er den samme historien blitt til opptenningspapir.
Og man skal gjøre så god jobb som mulig både i dag og morgen. Men erkjenne og akseptere at ingen av dagene er perfekt.
- Vi må ikke jakte det perfekte hele tida. Da treffer vi aldri. Vi har en viktig jobb som vi skal gjøre så godt som vi kan. Men verden går ikke nedenom og hjem fordi ikke har gjort alt 100 prosent riktig. Du må kunne være i tvil, og leve med det, sier Esther Moe, smått filosofisk, og hun avrunder:
- Så kan du noen ganger feire og triumfere vel fortjent, og rope ut: I got it!
