- LASSE OLSRUD EVENSEN, frilansjournalist
Når Dagbladets Esten O.Sæther, Kjetil Rolness og VGs Leif Welhaven barker sammen på sosiale medier og på Medier24, blir det livat.
Såpass livat at stabeisene via karakteristikker synliggjør at de ikke er spesielt glade i hverandre. De må være dopet på krangle-steroid men er ikke dømt for det. Bikkjeslagsmålet handler om Therese Johaug er dømt for doping eller ikke.
Eller?
Er det forskjell på å bli dømt for brudd på Wadas dopingregler kontra å bli dømt for doping? Fungerer Dagbladets sportskommentator Esten O Sæther som skiforbundets pressetalsmann?
Og er Sæthers kommentar om at Therese Johaug ikke er dømt for doping verre enn at Expressen kaller den samme dama en «jukser»?
I denne debatten, som i bunn og grunn er en maktkamp mellom Dagladets kommentator og VGs sportskommentaor, Leif Welhaven, har Kjetil Rolness kastet seg inn i debatten. Beskyldningene hagler. Mens Welhaven gir indirekte Expressen rett i å kalle Johaug en «Jukser» med påstått dekning i at hun er dømt for doping iht CAS dommen, mener Sæther at hun ikke kan regnes som dopingdømt. Rolness gir Welhaven rett og kommer med en kraftsalve det er lenge siden man har sett på trykk mellom journalister. Men det ligger mer bak. På det personlige plan. Disse karfolka kan umulig synes godt om hverandre.
At journalister har tøffe meningsforskjeller, ser jeg på som positivt. De burde hatt flere i en bransje hvor bjellesauer blir fulgt slavisk til spaltene av journalistflokken, og hvor det er vanskelig å ha forskjellige meninger utenfor det politisk korrekte. Sånn bør det ikke være. Derfor ønsker jeg denne debatten velkommen. Men hvis vi gir bikkjeslagsmålet timeout og ser på saken: hvem har rett?
Jeg tror at begge parter har delvis rett utifra sitt eget ståsted og tolkninger uavhengig av hva jurister måtte slå fast. Det gjelder kun å prøve å forstå hva den andre mener uavhengig av definisjoner.
I denne forbindelse er det riktig å komme med konkrete informasjoner. Therese Johaug er dømt for overtredelse av Wadas dopingregler. Straffeutmålingen sier:
«Etter å ha gjennomgått saken i sin helhet bemerket panelet at Johaug ikke klarte å gjennomføre en grunnleggende kontroll av emballasjen, som ikke bare oppførte et forbudt stoff som ingrediens, men Inkludert også klar advarsel om doping. Slike utelatelser resulterte i en overtredelse av anti-dopingreglene som ikke stemmer overens med hennes ellers rene anti-dopingrekord. Likevel, for å sikre likestilling ved anvendelse av antidopingregler, fremhevet panelet at det var forpliktet til å anvende en proporsjonal sanksjon i samsvar med feilnivået. Av denne grunn bemerket panelet at i en slik situasjon av ikke-signifikant feil, vil 2015 World Anti-dopingkode gir et suspensjonsområde på mellom 12 og 24 måneder og bestemmes i det foreliggende tilfelle at en periode med ineligibilitet på 18 år måneder, som begynte 18. oktober 2016, var passende.»
Etter sigende var det dissens blant dommerne, men flertallet mente at Johaug måtte dømmes.
Det må legges til at det var Therese selv som opplyste om hva slags medisiner hun hadde brukt. Stoffet hun er straffet for å ha fått i seg, beviselig uten hensikt å bedre prestasjonsevnen, ville, etter det jeg erfarer, ikke kommet frem på en vanlig analyse. På bakgrunn av Johaugs opplysninger måtte de søke spesifikt etter disse stoffene i en utvidet blodprøve. Når stoffet ble funnet, var forekomsten så liten og ubetydelig at det ikke ville hatt noen prestasjonsfremmende effekt.
Er Therese Johaug dømt for doping og derav misbruk av forbudte stoffer? Eller er hun dømt for overtredelse av dopingreglene? Er det en vesentlig forskjell i dette?
Dommen er klar. Hun hadde forbudte stoffer i kroppen. Slik man kan lese dommen, dømmes hun på forsømmelse av en undersøkelsesplikt på hva hun selv putter i seg uavhengig av skyld og forsett.
Derfor legger CAS-domstolen til grunn at dette ikke var en forsettlig og bevisst handling men at hun likevel måtte dømmes på prinsipielt grunnlag. Sitat:
«....for å sikre likestilling ved anvendelse av antidopingregler, fremhevet panelet at det var forpliktet til å anvende en proporsjonal sanksjon i samsvar med feilnivået.»
Norges Idrettsforbund og Olympiatoppens egen organisasjon, Antidoping Norge, definerer doping på følgende måte:
«I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt.»
Man kan bli dømt etter dopingreglene ved følgende regelbrudd:
(1) Følgende forhold anses som regelbrudd
- a) tilstedeværelse av et forbudt stoff, dels metabolitter eller markører i utøvers dopingprøve,
- b) bruk av et forbudt stoff eller metode,
- c) unnlate å møte til pålagt dopingkontroll, nekte å avgi dopingprøve eller unndra seg dopingkontroll på annen måte,
- d) tre brudd på meldeplikten innenfor en tolv måneders periode, jf. forskrift til NIFs lov,
- e) manipulere, forbytte eller ødelegge dopingprøve, gi uriktige eller villedende opplysninger eller forhindre dopingkontroll på annen måte,
- f) innføre, erverve eller besitte forbudt stoff eller metode til eget bruk,
- g) tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, distribuere, sende eller overdra et forbudt stoff eller metode til tredjeperson,
- h) forskrive eller gi et forbudt stoff eller metode,
- i) profesjons- eller idrettsrelatert omgang med støttepersonell som er utelukket eller som har begått lov- eller regelbrudd som ville ha utgjort brudd på dopingbestemmelsene, jf. WADC art. 2.10,
- j) medvirkning til regelbrudd, medvirkning til forsøk på regelbrudd og medvirkning til brudd på ilagt utelukkelse, jf. § 12-8 (10).
(2) Forsøk på brudd på §12-3 (1) b), e), g) og h) likestilles med fullbyrdet forgåelse.
(3) Dopinglisten omfatter forbudte stoffer og metoder. Dopinglisten spesifiserer enkelte stoffer som særskilte stoffer (heretter kalt særskilte stoffer). Dopinglisten trer i kraft etter beslutning fattet av WADA. Dopinglisten er gjeldende og håndheves inntil ny liste trer i kraft.
Det er her tospannet Rolness og Welhaven er fundamentalt uenig med Sæther. I og for seg kan alle ha rett. Rolness og Welhaven, dersom de mener at brudd på reglenes pkt a. er å likestille med at man er tatt for doping. Sæther, dersom man legger Idrettsforbundets definisjon til grunn, at det må gjøres i hensikt å ha en prestasjonsfremmende effekt.
Det som er uomtvistelige er at Johaug hadde sport av anabole steroider i kroppen. Årsakssammenhengen var klar med salven og såret på leppen. Hun innrømte også at hun hadde hatt forpakning samt innholdsbeskrivelsen i hende over en lengre periode – uten å ta seg tid til å lese eller sette seg inn i det. Sogar var forpakningen merket med at den inneholdt forbudte midler. Dersom Johaug skulle kommet seg unna med full frikjennelse, måtte både hun og støtteapparatet (les legen) fortalt at legen, og ingen andre, behandlet henne over flere dager, at hun aldri hadde hatt tilgang på forpakning eller salve. Thereses ærlighet ble hennes egen skjebne. Burde advokater kommet tidligere på banen?
Dommens ordlyd presiserer kun at Johaug ikke klarte å gjennomføre en tilstrekkelig kontroll med forpakningen. Den sier ikke noe om bevisst prestasjonsfremmende doping, noe andre klare dommer fra CAS gjør. Ser man på øvrig regelverk, sier de også noe om at oppbevaring av forbudte midler, ikke møte til dopingprøve, utelatelse av meldeplikten, etc kan føre til straffer for brudd på reglementet. Det er IKKE ensbetydende med at man er dømt for doping. Det kan synes som om domsavsigelsen ønsker å legge Johaugs sak i denne kurven, men samtidig kommer de ikke unna det faktum at de var spor av forbudte preparater i Johaugs prøver.
Til tross for dette, kan man forstå Sæther når han hevder at Johaug ikke er dømt for doping men for brudd på reglene. Når man leser dommen, ser man sogar reservasjonen i panelet(domstolen). At Johaug ikke er en bevisst doper, er uomtvistelig. At hun er en jukser, slik Expressen sier, er ikke i tråd med faktum. Det var forøvrig Expressens sak som fikk Sæther til å reagere. Selv om Sæther lefler med både jus og begrep, er det likevel lett å forstå hva han mener – hvis man vil.
Rolness pirker kun i overflaten av dopingproblematikken. At han, uten å ha jobbet med sport gjennom mange år som Sæther, skal inneha den kompetansen, er ikke å forvente. Blant annet påstår Rolness at Sæther har blitt opptatt av å beskytte norsk idrett mot dopinganklager. Jeg synes Sæther tar forskjellige sider i hver enkelt sak. I saken mot Erik Tysse, har Sæther vært på grensen til ondskapsfull mot kappgjengeren og hans trener. Her har han sett bort i fra at Tysse er nektet DNA-prøver av egne dopingprøver. Han har sett bort i fra noen av verdens fremste dopingeksperter mener at Tysse sine prøver er manipulert og må være feil. Han har sogar sagt at alle som er tatt for doping, aldri mer skal få konkurrere.
Da er det lett å bite seg i halen når han noen år senere forsvarer Johaug dersom han aksepterer at hun ER dømt for doping. Det skaper jo en ubehagelig situasjon for Sæther.
Men ser man på disse to sakene isolert, gir det ikke grobunn for påstander om at Sæther er løpegutt for noen. Han er bare en fyr med forskjellige meninger i forskjellige saker. Det er legitimt, men samtidig legger han seg med hodet på stubben og klar for høgg når Rolnerss og Welhaven svinger pennen.
Det er bare det at dopingproblematikken er så mye mer: både utøverens påståtte skyld og Wadas(dopingarbeidet) metoder og agenda bør belyses. Her gjør journalister verden over en slett jobb.
Det er nemlig ikke slik at systemet bak dopingregler er like skinnhellig som det Rolness prøver å fortelle i sin kommentar. Det er viktig rent idrettspolitisk for idrettsbevegelsen at flest mulig blir dømt. Det foreligger en omvendt bevisbyrde slik at å bevise uskyld ligger hos utøveren. Rettsikkerheten for både tap av omdømme og ikke minst penger, er svak hos idrettsutøvere. Dopingreglene er i omfang vide og gjør det lett å få en utøver dømt til tross for eventuell uskyld.
En av de mest groteske sakene er «Diane Modahl-saken» fra England. Hun var av verdens beste mellomdistanseløpere på 90-tallet. Diane ble tatt og dømt for doping. Etter år med arbeid og stahet, klarte nordmannen, og Dianes mann, Vicente Modahl, å bevise at urinprøven hadde stått i solsteiken i laboratoriet i Spania og således måtte være feil. For å komme dit, hadde livet vært et helvete og de ble motarbeidet fra alle kanter. Både fra et samlet pressekorps og idrettsbevegelsen med dets organer. Likevel: Vicente klarte å få sin kone frikjent etter en kamp svært få orker å ta. Det endte likevel med at de gikk personlig konkurs og tapte masse anseelse. Etter at de ble frikjent, har det ikke kommet en eneste unnskyldning fra idrettsbevegelsen.
Faktum er at frikjennelser og et mer lempelig system for utøveren både kan ha tilbakevirkende kraft og fremtidige konsekvenser for idrettsbevegelsen både økonomisk og prestisjemessig. At det ligger, bokstavelig talt, mange lik i grøfta etter urettferdige saker mot idrettsutøvere, bør vel ingen være tvil om. Like lite som at det har blitt tatt tusenvis av juksere. Men hvor mange skal lide på veien mot å ta jukserne?
Ei heller er det likhet for loven. Når en fotballspiller kan slippe unna med straff til tross for positive prøver fordi penger og makt stopper en videre prosess, er det ekstremt viktig at slike saker kommer frem i lyset.
Nettopp her ligger det viktig oppgaver på journalister. De bør kunne se på saker i et annet lys enn at en prøve er en prøve og en dom er en dom og ferdig med det. Like mye som de går etter de som forsøker å hindre en rettferdig dopingjakt skal man se på dopingmyndighetenes virke og utøverens sak i et objektivt og kritisk lys. Alle maktapparat og dets personer må gås etter i sømmene uansett hvilke side de tilhører. Altfor ofte kan det synes som om journalistene heier på Goliat men burde tatt parti for David. Og utøverne representerer David.
Det hadde vært fint om Rolness hadde hatt dette i tankene når han sier at en dom er en dom og at Johaug er dømt for doping, Basta.
Rolness kaller Sæthers kommentar mye verre enn at Expressen kaller Johaug for en «Jukser». Finnes det noe verre for en idrettsutøver med Johaugs historie å bli kalt «jukser» på Expressens førstside sammen med idrettsutøvere som bevisst har dopet seg for å øke prestasjonsevnen? Nei, selvsagt ikke. Sammenligningen fra Rolness må jo være kun for å provosere Sæther. Utover det, holder den ikke mål.
Etter å ha lest både Facebook-innlegg og ditto kommentarer fra de tre velformulerende herrer, er det tydelig at de ikke har spesielt sans for hverandre. Welhaven skriver i en Facebook-kommentar:
«Jeg synes det han(Sæther) lirer av seg, er journalistisk flaut, at jeg er veldig glad for at Rolness nå tar dette oppgjøret. Og det er befriende å få en juridisk kapasitet som Geir Woxholt på banen for å sette skapet skikkelig på plass. Jeg er så ekstremt lei av de billige retoriske herkseteknikkene til Sæther, hvordan han vrir på det motdebattanter har sagt og forsøker å skape en fiktiv narrativ, og velger en form som er ufin, upresis og respektløs.»
Dette er jo forfriskende uttalelser, men heller ikke fritt for hersketeknikker.
Rolness ligger heller ikke på latsiden. Han skriver i sin siste kommentar blant annet:
«Der andre kommentatorer tilbyr analyser og meninger, tilbyr Sæther sterkt retoriske, tendensiøse og forutinntatte partsinnlegg forkledd som faktabeskrivelser. Det er en gjennomgående agendadrevet journalistikk som hevder å representere allmenninteressen.
Dette er sterke uttalelser og det verste man kan kalle en journalist. Dersom Sæther skal bli kritisert for ikke å tilby analyser og meninger, har Rolness en del andre å gripe fatt i. Således kan han skrive kritiske kommentarer om kommentatorer daglig i flere år fremover.
Til slutt kommer det opp et spørsmål: jeg lurer egentlig på hvorfor det er så viktig for Rolness og Welhaven å presisere at Johaug er dømt for doping? Er det kun for ordlydens del? Eller er det for å sette Sæther på plass? Det MÅ jo være viktig for dem siden de bruker så mye tid på å presisere dette. Som Rolness skrev til meg i en kommentar på Facebook: «hun er jo ikke en doper». Det er helt rett det, Rolness. Johaug er ingen doper, hun er ingen jukser. Hun tabbet seg rett og slett ut. Enten man vil eller ikke, blir derfor en etisk avgrunn mellom reglenes ordlyd og handlingen.
Således står, som Sæther så riktig presiserer, den sveitsiske jussprofessoren, Antonia Rigozzi, sin kritiske gjennomgang av CAS-dommen mot Johaug, som en viktig juridisk motvekt til regelrytteri.
Rolness påpeker at Sæther mangler elementær forståelse for hva doping er. Det er jeg uenig i. Til det er Sæther for oppegående. Påstanden faller på sin egen urimelighet. Å prøve å strippe Sæther for all ære, er et slag langt under beltestedet.
Nok en gang: dette er doping i følge Antidoping Norge sin folkelige forståelse:
«I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt.»
Samtidig blir Johaug dømt for overtredelse av dopingreglementet når man utviser uaktsomhet ved inntak av forbudte stoffer. Dessverre så kan nok dette kalles at man er «dømt for doping.»
Men dette er ikke ensbetydende med at Sæther villeder Dagbladets lesere. Ei heller at han kommer med «Fake news». Og sannelig tror jeg folk flest gir blanke f.. i om hun er dømt for doping eller ikke. I storparten av den norske befolkning er hun frikjent for lenge siden.
Og til de som kaller Johaug for «doper, dopet, jukser». Det er hun strengt tatt ikke. Selv om hun er dømt for det.
- Medier24 gjør oppmerksom på at vi la ut feil versjon av denne kronikken til å begynne med - og beklager det. Dette er korrekt versjon.
