La meg ta utgangspunktet for den kommentaren som startet debatten mellom Sæther, Rolness og Welhaven. Dagbladets Esten O Sæther ble forbannet over at svenske Expressen kalte Therese Johaug for en «jukser».
Han påsto at Johaug ikke var dømt for doping. Dette førte til kommentar fra Welhaven samt Rolness, sistnevnte i Medier24.
Wadas Code Articel 1 sier:
«Doping is defined as the occurance of one or more of the anti-doping rule violations set forth in Article 2.1 through Article 2.10 of the Code.»
Antidoping Norge har i sin oversettelse forkortet artikkel 1 til:
«Følgende forhold ansees som regelbrudd».
Og så listes reglene opp på norsk.
Den engelske versjonen, som til syvende og sist er den gjeldende, sier at brudd på SAMTLIGE dopingregler (Wadas Article 2.1 til 2.10) er å anse som doping.
Men reglene omhandler mer enn å få i seg forbudte stoffer som kan påvises i blod eventuelt urinprøver: Det å ikke møte til dopingkontroll, å ikke følge meldeplikten, eller å ha omgang med personer som er dømt for å ha vært støttepersonell i en dopingsak er blant annet OGSÅ å regne som doping.
De fleste, også muligens Welhaven, må vel være enige om at Wada Coden gir rom for en definisjon som er videre enn perleporten. Hadde Sigmund Freud vært like mye opptatt av doping som av sex, hadde han sagt: ALT ER DOPING, uten at vi i den forbindelse skal trekke sammenligning mellom sportskommentatoren og filosofen.
Så kommer spørsmålet: må man være, eller er man nasjonalistisk når man mener at dette synes å være en lite smidig oppfattelse av hva doping er? Er man dopet når man ikke overholder meldeplikten og blir dømt for det? Nei, men man er dopingdømt.
Hmmm.
Således er det udiskutabelt at Johaug er dømt for brudd på dopingreglementet slik reglene er i dag. Hun har fått en straff som CAS mente sto i stil med forseelsen. Jeg er selvfølgelig ikke uenig med Welhaven i dette. Men sakens natur gjør at jeg har problemer med å akseptere at hun er dømt for doping – selv om hun er det. Om dere forstår...
Welhaven skriver videre:
«Nå er Johaugs straff sonet, og forhåpentligvis kan vi få dopingdiskusjonen inn i et sakligere spor igjen. Da bør vi forholde oss til begrepene som de er, i stedet for å koke sammen tulledefinisjoner for å matche eget verdensbilde.»
Altså: dette blir bare ordkløveri.
Det gidder jeg ikke bruke mer tid på annet enn at jeg også forstår de som prøver legger til grunn en mildere samt snevrere forståelse av ordet «doping» i Johaug-saken.
Men det er ikke ordkløveriet som forbauser meg mest. Welhaven skriver:
«Om ikke sportspressen klarer å legge bort nasjonalfølelsen når vi vurderer ulike saker, bidrar vi bare til å sementere det delvis fortjente stempelet som en servil heiagjeng.»
Kjære Welhaven:
Vi er alle våre sorger nærmest. Nasjonalfølelse, og for den saks skyld følelser generelt, selger aviser og klikk så det griner. Nettopp disse følelsene har VGs journalister og fotografer spilt på i årevis. Det har jo vært nøkkelen til VGs suksess. Hvorfor er det sånn at en bussulykke med 50 drepte i India får en liten notis, mens en bussulykke i Norge med ti skadde får førsteside og dobbeltoppslag i avisen?
Dette har, som Welhaven så godt vet, noe med nyhetens interesse å gjøre.
I dette lys er jeg ikke det minste forbauset over at Johaug-saken får mye mer oppmerksomhet i Norge enn en dopingdømt engelsk sprinter i friidrett. Når det er sagt: media skal likevel behandle sakene objektivt dersom de omtales.
Men det er når Welhaven velger å kalle sportsjournalister, som ikke følger hans premisser for sannheten for «en servil heiagjeng», han beveger deg over i det arrogante. Selvfølgelig finnes det journalister med forskjellige agenda. Men vær så snill: ikke dra alle over en kam.
Til slutt: Welhaven har en god og skarp penn. Han har makt. Det samme har Esten O Sæther.
Når to giganter barker sammen på denne måten, er dette et viktig gjennombrudd for synet på sportsjournalistikken som i form og innhold har fått være i fred for kritisk blikk.
Problemet er at de det gjelder (idrettsledere og utøvere) er for feige. De kvier seg for å ta til motmæle mot kommentatorenes meninger og konkrete saker i redsel for å bli gjort narr av på trykk enten i SOME eller på trykk. De er redde for makta.
Derfor tror jeg det er viktig at folk med makt må tåle å bli motsagt like mye som det er viktig at de som sakene omhandler ytrer seg og ikke minst får lov til å ytre seg i spaltene.
For oss journalister er det ikke feigt å innrømme at man har tatt feil. Det er ikke farlig å si at man manglet nyttig informasjon. Det er ikke feil å ta til seg ny kunnskap. Det er ikke feil å si unnskyld. Det viser styrke. Samtidig må flere journalister, på et saklig grunnlag, tørre å ha andre meninger enn andre i samme yrkesgruppe.
Det viser også styrke.
Derfor: Takk Welhaven når du har vært så klar på de gjeldende reglene. Jeg skal ærlig si at det ga meg mer kunnskap fordi jeg måtte gjøre mer research. Sæther burde sett reglenes direkte ordlyd og tatt det til etterretning.
Men måten han ble slaktet på av Rolness og omtalt av Welhaven, var unødvendig. Samt at Sæther må se på ordlyden i enkelte av sine kommentarer, kfr Tysse-saken og total fordømmelse.
Samtidig ønsker jeg mer gjensidig forståelse for hverandres synspunkter og ikke lese som fanden leser bibelen selv om man ytrer forskjellige meninger.
Når journalister begynner å karakterisere hverandre i negative ordelag utover sak, skal man tenke seg godt om.
Det gir grobunn for enda mindre troverdighet til en allerede utsatt yrkegruppe.
