Espen Teigen (Frp) blåser i politisk korrekthet og hater «uærlige journalister». Nå ønsker Listhaug-rådgiveren seg et norsk Breitbart

Espen Teigen ble politisk rådgiver for innvandringsminister Sylvi Listhaug i februar i 2016 og har på kort tid blitt en svært omdiskutert politiker i norsk offentlighet. 

Han er også blitt et populært intervjuobjekt med sin løse tone og sin utradisjonelle væremåte og engasjement i sosiale medier.

Nå har 24-åringen fra Stjørdal i Nord-Trøndelag akkurat kommet hjem fra Tangsprælldagan i Flatanger, der FrP var eneste parti på stand og der han fikk snakket med vanlige folk.

– Jeg synes det er viktig å være ute blant folk utenfor Oslo og få deres perspektiver og dra det inn i politikken. Jeg får veldig mange gode innspill på den måten. Det burde journalistene prøve en gang også, smiler han.

Frp-rådgiveren og hans tanker rundt digital kommunikasjon har vært viktig for Listhaug og partiet for hvordan de skal nå ut til folk.

Med sine direktesendinger på Facebook, «lik og del» og deltakelse i kommentarfeltene, har de fått enormt med oppmerksomhet - også i den tradisjonelle pressen.

Hvitvin med journalister

Ifølge medieovervåkningsverktøy er Listhaug den mest omtalte politikeren i Norge etter Erna Solberg. Det er ikke så rart, mener Teigen.

– Vi snakker et språk som folk forstår og det er ikke så lett for politisk korrekte Blindern-folk fra Oslo å skjønne, sier Teigen.

Han er bekymret for «hvordan den norske offentligheten ekskluderer en stor del av befolkningen». Og journalistene skal ha en stor del av skylda, mener han.

– Når norske journalister går fra Akersgata til Litteraturhuset for å drikke hvitvin med andre journalister fra Akersgata på Litteraturhuset, får man aldri meningen til den ekte mannen i gata og da er det ikke rart at man heller aldri får høre de stemmene eller perspektivene. Og det å mene andre ting enn dem er ikke stuerent og da skal de tas. Er det demokratisk?, spør han seg.

– Hadde ikke skjedd med Gahr Støre

– Hvilket forhold har du til norsk presse?

– På det personlige planet synes jeg de aller fleste journalistene er ute etter å gjøre en «decent» jobb og er ute etter å levere. Men jeg oppfatter at det er litt forskjell der noen er mer redelig enn andre. Noen vrir ting ut av sammenhengen for å skape sensasjon og det forstår jeg fra deres standpunkt da det er en billig måte å skape trafikk på, men det betyr ikke at det er rett.

– Det har skapt mange av misforståelsene rundt Sylvi og ellers også, som egentlig har vært sitater helt ut av sammenheng for deretter å kritisere.

– Som?

– «Gullstolen» er et av de tydeligste eksemplene på det, der det ble hevdet at hun sa at flyktninger ikke kan forvente å bli båret inn på gullstol til Norge. Men det var ikke det hun sa. Hun sa at i Norge kan man ikke forvente å få alt, men man må legge seg i selen og legge inn en egeninnsats og kan ikke forvente å bli båret på noen gullstol for å bli integrert i Norge. Det er to vidt forskjellige ting.

– Dette hadde ikke skjedd med Jonas Gahr Støre, og det er poenget.

– Hva mener du med det?

– Det er en klar venstrevridning i pressen, som merkes spesielt godt når noen bruker et fargerikt språk. For det første ville ikke Jonas Gahr Støre brukt ordet gullstol, for han er usedvanlig kjedelig å høre på og kommer aldri til å si noe så spisst.

– Men når han sier noe, så forsøker journalistene å legge velviljen til og prøve å forstå ham, men med Sylvi er det «GULLSTOL, det kan vi bruke mot henne!», mener Teigen.

– Er det lettere å være skarp mot høyresiden?

– Ja, et godt eksempel på det er VGs sak med Abid Raja som sa at muslimsk ungdom som er radikal og som ikke tror på norske verdier, er tapere. Hadde Sylvi sagt det, ville hun blitt kalt rasist. Da forstår man dobbeltmoralen ved at man vil forstå noen, men ikke andre.

– Jeg er ikke noe offer

24-åringen sier til Medier24 at han ikke har mye til overs for folk som syter og klager, og at han ikke ønsker å bli fremstilt som det, men bruker likevel anledningen til å komme med ett stikk:

– Når vi forteller om den forskjellsbehandlingen, så blir det fremstilt som om vi er et offer. Klassisk hersketeknikk fra venstresiden og som går igjen i pressen. Det er det jeg er aller mest lei av å høre og som provoserer meg mest. Det må være lov å komme med legitim mediekritikk uten at man skal bli beskyldt for å være Donald Trump eller det som verre er.

– Er takhøyden i pressen for lav, mener du?

– Definitivt. Det er veldig lite du kan si uten at du blir misforstått eller er ute etter å ta noen, eller slå politisk mynt eller dra offerkortet, og så videre. Det er slitsomt. Det er ikke noe problem for meg - men det føkker opp debatten, sier han.

– Objektive journalister er en myte

Den politiske rådgiveren mener at norsk presse har mistet mye makt og må finne seg selv på nytt igjen. Noe av det første mediene må gjøre er å slutte å late som at de er objektive, mener han.

– Hvorfor kalle noe objektiv journalistikk når det åpenbart ikke er det? Det er en myte med objektiv journalister. Det er bare noe forbanna tull, for alle har en bias. Man burde heller bare anerkjenne det, som Klassekampen har gjort. De er et veldig godt eksempel, der de opplyser at de er venstresidens dagsavis og jeg tror på det de skriver.

– Ser du ingen problemer med journalister som roper ut hva de stemmer?

– Jo, men det er ikke noe problem å fortelle at man som avis har en politisk tilhørighet. Det er så åpenbart noen ganger, som for eksempel på innvandringsfeltet, der mye blir lagt lokk på og man unngår å nevne saker eller bevisst unnlater å nevne nasjonalitet i kriminalsaker.

– Det er veldig engasjerende saker på begge sider i innvandringsdebatten. Hvis du skriver noe kritisk, er du rasist - og hvis du skriver noe positivt om innvandring, så er du ifølge de helt ytterliggående en landssviker. Det er to svarthvite bilder. Jeg skjønner at veldig mange bare trekker seg inn i skallet sitt og ikke vil ta i den type saker, men det har ført til at Document, HRS og så videre har fått enorm innflytelse, uten at man vil snakke så mye om det. De har trafikken – den er helt vill. Mange som leser det.

– Stoler du mer på alternative nyhetskilder enn tradisjonell norsk presse?

– Nei, det gjør jeg ikke.

– Hvorfor ikke?

– Fortsatt er alternative nyhetsmedier uprøvde og vanskelig å bedømme ut fra det de har skrevet og ikke. Mange av nettsidene som går viralt er jo bare tullesider. Mens NRK har en høy journalistisk standard, og man er nødt til å ha en viss tro på at de fleste er ute etter å gjøre en god jobb og avdekke og rapportere nyhetene.

– Men du sier jo at du vil at mediene skal mene ting og bli aktører?

– Det er forskjell på NRK og Document.no. Sistnevnte har en agenda mot masseinnvandringen til Europa og det er en ærlig sak, men har et veldig ensidig fokus. Journalistene har sviktet folket over tid og burde speilet meningen deres, men gjorde det ikke. Da lagde de et marked som Document og HRS tok. 

Vil ha et norsk Breitbart

– Er det behov for et «norsk Breitbart News»?

– Ja, for å få en endring i samtalen må noe med betydning skje. Jeg synes det mangler en ordentlig høyreavis. Jeg har sett at enkelte har prøvd på det, men vi må ha noe som favner bredere og som ikke ender opp med å bli en høytidelig borgerlig avis, men noe som har en tydelig slagside og tør å ta i de sakene tradisjonelle medier er altfor forsiktige med, og som også appellerer til Frp-ere.

– Det er flere fremstøt på høyresiden i norsk media nå?

– Jeg synes Minerva er bra, men de er altfor forsiktige. Det bærer mye preg av en mentalitet som ikke har tatt innover seg de store endringene de senere årene med migrasjon, EU også videre. De blir nok en nisjeavis for en engere krets med folk på høyresiden.

– Grå fyr i dress som ingen bryr seg om

Espen Teigen bor nå i Oslo, men er på valg for Fremskrittspartiet i Nord-Trøndelag, der han håper på en plass på Stortinget, men det kan bli vanskelig i fylket der Senterpartiet og Arbeiderpartiet dominerer.

Med en språkbruk «som folk forstår», skal han sanke stemmer og den valgkampen har allerede begynt.

– Det er ikke så vanskelig disse greiene her, skjønner du. Det handler om å ta tak i folks bekymringer og problemer og ikke distansere seg, som mange norske toppolitikere, som Jonas Gahr Støre, hevder Teigen og fortsetter:

– Den politikerrollen som er satt gjennom lang tid med den grå fyren i dress og slips er det få som har en forkjærlighet for. Jeg synes at man burde vist litt mer av seg selv og være mer direkte. Der har Sylvi vært et forbilde. Nå ser jeg også at Høyre og Ap kommer etter, men de bommer, for de klarer ikke å skape det engasjementet som vi gjør.

– Hva er egentlig prosjektet ditt?

– Kampen mot arrogansen. Å gjøre politikken til noe for folk flest. Og da må du snakke som folk flest og ikke noen få innenfor Ring 3 i Oslo, avslutter Teigen.