Han er «guttungen fra Stjørdal» som styrer landets mest omtalte Facebook-side. Neste år vil Espen på Stortinget for å styre landet

• Opprinnelig publisert i Trønder-Avisa lørdag 3. desember.

– Ble sittende fast i et møte. Litt for typisk, lyser meldingen fra Sylvi Listhaugs politiske rådgiver.

15 minutter senere kommer han nedover Lille Grensen med hastige, brede skritt.

Han har slips rundt halsen, dokumentveske over skuldra og hendene godt plantet i frakkelommene.

– Vi hadde et internmøte. Viktige beslutninger ble tatt. Men til slutt måtte jeg bare bryte av, sier han. 

24-åringen går med haka lett hevet, som for å bedre kunne holde oversikten både til høyre og venstre bak de markerte, firkantede brillene. Eller er det kanskje for å strekke litt på nakken.

Det blir jo mange timer med nesa i Facebook.

 

  

ESPEN HADDE AKKURAT spist middag hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen.

Så logget skuespiller Kristoffer Joner seg på Facebook og publiserte årets mest omtalte utblåsning mot innvandrings- og integreringsministeren.

Derfra, gjennom natta og fram til etter lunsjtid dagen etter, hadde stjørdalingen 60 anrop fra journalister som ønsket en kommentar eller intervju med sjefen.

 

IKKE FØR NRK «AVSLØRTE» at det var et reklamebyrå som stod bak Joners Noas-kampanje, avslørte Dagens Næringsliv at det er en 24-åring som står bak Listhaugs Facebook-konto.

Dermed var guttungen i Afghanistan kald, og guttungen fra Stjørdal het.

Til og med prestisjetelefonen fra «På nattbordet» i DN kom. 

Den unge mannen kunne fortelle at den siste boka var «Triumph of William McKinley – Why the Election of 1896 Still Matters», av Karl Rove.

– Det var veldig artig, det. Men jeg viste kanskje ikke den mest folkelige stilen akkurat der. Jo Nesbø og Anne B. Ragde er ikke min greie.

 

Dette er noe av det beste jeg har lest. Ikke ledd så godt på lenge. "En liten, senebetent mann". @Dagsavisen pic.twitter.com/R9toGTjfZV

— Espen Teigen (@espenteigen) November 23, 2016

 

 

DET ER HISTORIE OG SAMFUNN, akkumulert i politikk, som er greia.

Det ble det, etter at han i 2006 møtte opp på sitt første fylkesmøte i FrP. 14 år gammel.

– Jeg tror det var sånn at Ola sa jeg skulle bli med, forteller Espen. 

Storebror Ola-Morten Teigen, tidligere heltidspolitiker og nå rådmann i Hadsel, var på det tidspunktet dobbelt så gammel som Espen.

Han har på mange måter vært, og er, lillebrors ledestjerne.

– Ola var både storebror og reservepappa, sier Espen.

Moren var mye alene med guttene i oppveksten. Og i 2005 døde Espens far.

At familiens yngste også skulle engasjere seg i politikk, kom neppe som en overraskelse.

Mor, Berit Teigen, var i sin tid aktiv FrP-politiker, mens far, Oskar A. Rossing, var SV-er.

– Jeg husker det var tøffe diskusjoner hjemme. Men mens pappa levde var jeg for ung til å ha egne politiske meninger.

Konkurranseinstinktet, derimot, var tidlig utviklet. Pokalene, de han vant på skytebanen, fyller hyllemeterne hjemme hos mor. Flere av dem stammer fra feltskytterstevnene på Hegra festning.

– Der var jeg med mange ganger. Og Ola var med som caddy. Jeg gjorde det ganske bra. Å vinne har alltid vært viktig.

 

KRUTTRØYKEN LA SEG, og fotballskoene ble stående å tørke, da tenåringen fant sin nye arena på partimøtene.

Han vant her også, snart var Espen politiker.

18 år gammel, før russetida og påfølgende eksamener ved Ole Vig videregående, reiste han til Oslo og vervet som generalsekretær i FpU.

Vitnemålet fra videregående dro han snart i land, men mer utdanning har det ikke blitt.

Derimot har titlene blitt finere og finere; spesialrådgiver i Fremskrittspartiets Hovedorganisasjon og politisk rådgiver i Justisdepartementet.

– Du er selve definisjonen på partibroiler?

– Ja, det må du gjerne kalle meg. Definitivt. Men jeg hadde sommerjobber som både avløser, søppelmann og murer i tidlig ungdom. Det er faktisk mer enn det Trond Giske har å skilte med!

På noe slepent trøndersk kan stjørdalingen sin retorikk. Svarene kommer gjerne før spørsmålene er ferdigstilt. Har han ikke et klart svar, er han «ikke er enig i premisset» for problemstillingen.

– Jeg er ikke enig i at vi som jobber som politikere nødvendigvis skal ha samme erfaring som alle andre. Jeg kommer fra en familie hvor vi ikke ble født med sølvskje i munnen.

– For min del tror jeg det er vel så viktig. Det handler om å lytte til folk, og å forstå.

 

Slik snakker Sylvi Listhaug - eller Espen Teigen? - til folket på Facebook: 

Ønsker dere alle en riktig fin 1. søndag i advent! Jeg var så heldig å møte nært 100 Frpere i Stjørdal i dag. Nå setter jeg kursen hjem til familien med kos og hygge. Adventstiden er så god :-)

Posted by Sylvi Listhaug on 27. november 2016

 

 

DE MØRKE LOKKENE ligger like pent dandert ut fra skillet langt til høyre. Selv om stemningen ellers på fotballpuben Sir Winston, et stykke ned på Karl Johans gate, begynner å bli både høylytt og løssluppen.

For noen måneder siden, hadde han ikke trodd det var her han skulle sitte med en øl etter arbeidstid. For til historien om broileren hører en liten fotnote:

Etter fem år i hovedstaden, vinteren 2016, valgte han å gjøre retrett.

– Jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem. Ta det litt rolig, sier han.

 

 

Utpå vårparten skulle Espen ha sin første dag som kommunikasjonsrådgiver i Allskog.

Leilighet var ordnet, og flyttelasset sendt til Stjørdal.

Det gikk et par dager. Så ringte Listhaug.

– Hvordan begrunnet hun tilbudet?

– Det var mer enn ordre, enn et tilbud.

Trønderen hadde bevist at han var flink. At han kunne ordlegge seg. At han forstod hvordan sosiale medier kunne brukes til å skape blest og engasjement. Og kanskje viktigst: At han har teft.

– Enten så har du politisk teft, eller så har du det ikke. Det er ikke noe man kan utdanne seg til.

 

HAN HAR IKKE SÅ mye som antydning til en skjeggstump å humre i. Men det rykket i de lune smilehullene etter høstens presidentvalg i USA.

Ikke fordi han har sansen for Trump. Litt fordi Clinton appellerer enda mindre.

Mest fordi han var blant de få som faktisk luktet at det skulle gå som det gikk, og hadde satset penger på det.

– Innsatsen var ikke så høy, men det var gode odds. Jeg vant vel en ti tusen kroner.

Like store beløp har han blant annet kunne heve etter at  Johan Arnt Elverum fikk fornyet tillit som ordfører i hjemkommunen i 2011.

 

  

NESTE ÅR KAN Espen selv sette penger på at nordtrønderne sender ham til Stortinget.

FrPs listetopp i fylket vil heve fanene for en streng innvandringspolitikk, og for en varm og verdig eldreomsorg.

– Men hva brenner du egentlig for?

– Den lille mannen mot det store systemet. Det at folk blir glemt og tilsidesatt, med beskjed om at det er et system som skal håndtere dem.

– Jeg vil være en ombudsmann for Nord-Trøndelag, en som er tilgjengelig for folk. Og så har de norske og de kristne verdiene alltid ligget hjertet mitt nært.

24-åringen reiser hjem til Stjørdal hver helg, så langt det lar seg gjøre. Har han tid, besøker han gjerne Misjonskirken, hvor gammelonkel og tidligere gruppeleder i KrF, Øistein Teigen, i en periode var pastor.

– Jeg føler meg hjemme i Misjonskirken, mer enn i en eller annen kirke på Østlandet, forteller han.

Kristendom for Espen handler altså om mer enn bare konservative verdier.

– Jeg tror på, og har et personlig forhold til Gud.

Derfor tyr 24-åringen gjerne til bønn.

– Mor mi og jeg ba alltid bønn før jeg la meg. Det har fulgt med meg. Ikke hver kveld, men når jeg føler for det. Det er helt naturlig for meg.

– Hva ber du om?

– Det handler om familien min og de som står nærmest, og å få styrke til det man måtte gjøre.

– Kan du be om mindre innvandring til Norge?

– Nei, politikk har ingen ting i mine bønner å gjøre.

– Hender det du har dårlig samvittighet?

– Ikke for politikk. Men ellers, ja. Jeg har følelser, jeg er jo et menneske!

 

HUDEN TIL 24-ÅRINGEN er mye hardere enn det den ser ut til. Hets kommer på sosiale medier, på telefon og på e-post.

– Det er så lett å være anonym på e-post, tror de. Jeg blir kalt rasshøl, feig jævel…

Det biter ikke på lenger. Det gjør heller ikke det han kaller «meningspolitiet».

De som mener at den ufiltrerte retorikken og lik og del-taktikken sjefen fører er alt fra upassende til kvalmende.

– For å si det sånn: Dem driter jeg i.

 

HAN VAR IKKE GAMLE karen da han plutselig befant seg i et mer voldelig slag enn det han med enkle ord nå fører i sosiale medier.

Det var i januar 2009. I Gaza stod en av historiens dødeligste kamper mellom israelske styrker og den palestinske grupperingen Hamas.

Bildene som rullet over tv-skjermen viste at også Oslo sentrum var forvandlet til det som bare kunne minne om en krigssone.

16 år gamle Espen var blant de 500 til 1000 demonstrantene som hadde samlet seg for å vise sin støtte til Israel.

 

  

De ble møtt av ikke bare motdemonstranter.

Men pøbler, som gikk til fysisk angrep. Mot israelvennene. Og på biler og butikker. Politiets tåregass la seg til slutt som en tåke over store deler av sentrum.

– Jeg ble kastet egg og glass på, flere rundt oss ble skadet. På den ene siden var det spennende. På den andre siden fryktinngytende. Men jeg følte meg trygg, jeg hadde broren min.

Engasjementet for Israels sak har både en politisk side og en trosdimensjon.

– Mange føler seg følelsesmessig krenket av måten landet blir framstilt på. Jeg har vært i store deler av Israel. Det er noe helt spesielt, det er en stemning der man ikke finner andre steder.

– Som en hardbarket ateist jeg hadde med meg til Den hellige gravs kirke i Jerusalem, sa det: Den som ikke føler seg berørt her, er psykopat.

  

ESPEN TREKKES OGSÅ mot et annet forjettet land, det over dammen i vest.

Hver gang han har mulighet, reiser han til USA. Den store reisen gjennomførte han i 2013:

Etter late dager på stranda i Miami, satte han seg i bilen og reiste gjennom hele sørstatsbeltet; Alabama, Mississippi, Kentucky, og til countryhovedstaden Nashville i Tennessee.

– Nashville er viktig. Men det er også Montgomery i Alabama. Det var veldig spesielt å besøke Hank Williams’ museum. Se Cadillacen han døde i. Han var jo kongen av den opprinnelige countryen!

Williams lever videre gjennom høretelefonene til Espen. Det samme gjør Jim Reeves og Johnny Cash.

– Det har jo ikke blitt produsert god country siden Cash døde. Jeg er ikke så glad i den nymotens countryen, og spesielt ikke den norske, sier han.

Countrylidenskapen har han arvet fra både far og mor – og selvfølgelig; storebror.

– Og Sylvi, hun hører på country!

 

  

24-ÅRINGEN INNRØMMER selv at han er litt gammel i hodet.

– Jeg tror det har med oppveksten å gjøre, og at min far gikk bort tidlig. Jeg ble vant til å klare meg selv, og ble tidlig voksen. Jeg tror det egentlig er en fin ting.

– Hva skal du gjøre når du blir stor, på ordentlig?

– Da jeg var fem-seks år ble det vedtatt i familien at jeg skulle bli siviløkonom. Jeg kunne fortsatt tenke meg det. Studere et år eller to i USA, kanskje … Jeg kan jo faktisk ta en mastergrad og fortsatt være i 20-årene, sier han.

Men det er ingen annen posisjon han kunne tenke seg å være i nå. Å komme inn på Stortinget til høsten, ville være en skikkelig ære.

– Og privat? Hva drømmer du om?

– Gifte meg på et tidspunkt. Og sånt. Få unger. Kjøpe hus. I Stjørdal, selvfølgelig. Akkurat dét, er det ingen diskusjon om.

Og skulle det bli, aner vi hvem som vinner den.