«Fake news» er blitt den nye samfunnsfienden. Og venstresiden forsøker iherdig å ta monopol på sannheten

• Espen Teigen, politisk rådgiver for Sylvi Listhaug

Begrepet «lik og del» er blitt latterliggjort, retorikken til min sjef har blitt ’hitlet’, og ifølge ledende kommentatorer fører ’lik og del’ til trusler og sjikane.

«Fake news» er blitt den nye samfunnsfienden, og venstresiden forsøker iherdig å få eierskap til at de forvalter sannheten.

2017 blir nok ikke bedre.

Etablissementet sliter med å begripe samfunnsutviklingen som foregår både over dammen og i resten av Vesten.

Noen stempler alt og alle som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk som «høyrepopulister».

Andre mener kulturministeren er en «hird-jente» når hun skriver et innlegg på facebook om norsk kultur og tradisjoner, og noen sammenligner at Listhaug blir med politiet ut på utlendingskontroll med Warszawa-ghettoen hvor 400.000 jøder ble deportert.

Av og til blir det nærmest latterlig når vi får beskyldninger om å polarisere debatten.

Etter Trumps valgseier kom det en liten periode med selvransakelse fra medie-etablissementet.

Etter kommentarartikler som Slapp av – Donald Trump blir aldri president, kan man vel trygt si at behovet var tilstede. Selv om jeg på ingen måte støttet Trump, tjente jeg noen gode penger på at han vant.

Det baserte jeg på magefølelse, mitt nerdete forhold til amerikansk politikk, samtaler med amerikanske kompiser og den manglende entusiasmen for Hillary Clinton.

Jeg var på ingen måte sikker, men jeg oppfattet at stemningen kunne føre frem dette resultatet.

Dessverre varte ikke selvransakelsen lenge.

Det gikk fort over til at man stemplet Trump-velgerne som rasistiske kvinnehatere.

Motstand mot rask endring i et samfunn er ikke noe nytt. Det kalles konservatisme.

At dette skal være utslag av rasisme eller kvinnehat blir for dumt.

Det er en malplassert forklaring som gjør det enkelt å fortsette akkurat som før.

Neste steg var en skikkelig knagg. Nemlig: Fake news.

Tradisjonelle medier, etablerte politikere og en skare av velgere som nettopp tapte gikk til krig mot Facebook. Fordi de tillot spredning av artikler som ikke er faktabasert riktig.

Facebook ga også delvis etter, målet var oppnådd og man kunne male videre om at man egentlig hadde rett.

Det var ikke noen som hadde misforstått velgerne - eller ikke forstått strømningene i folket.

Det var rett og slett noen som hadde manipulert folk i sosiale medier.

Det tryggeste er nok at folk går tilbake til papiravisen.

Nå er det siste steget å påstå at norsk høyreside er infisert av fake news. Partisekretæren i Ap går langt i å si at Frp i regjering bidrar til denne trenden.

Det er selvsagt smart av Ap og andre å påstå dette, fordi det de i virkeligheten gjør er å hevde at vi bidrar til løgn.

Uten å vise eksempler eller dokumentere dette.

Folk blir hver eneste dag utsatt for utsagn, påstander, nyhetsartikler og sosiale medier.

Det har alltid florert med teorier og merkeligheter i et samfunn som består av millioner av mennesker.

Med dagens teknologi er vi sammenkoblet med hele verden.

At folk plutselig skal ha blitt spesielt sårbare for dette virker for meg meget spesielt. Folk bør selvsagt være kildekritisk, det er jeg selv.

Forskjellen er at jeg i bunn og grunn tror faktisk folk flest er ute etter å forstå og skape egne meninger ut fra det de leser, og at de leser kritisk.

Selvsagt finnes det unntak. 

I mine øyne vitner fake news-diskusjonen i Norge om en arrogant holdning til folk flest, kombinert med manglende selvinnsikt.

For hvor mange ganger har ikke tradisjonelle medier spredd nyheter som er løgn?

Likevel vil vi nok også i 2017 bli plaget med at dette skal være den nye, store utfordringen.

Vi må heller mane alle til å være kritiske generelt, mot alle påstander de får servert.

Uavhengig av hvem som fremmer dem.

Hva kan vi vente av verden i 2017?

Skreddersydde medier og algoritmer som tilpasser seg hva folk faktisk er ute etter å lese er kommet for å bli.

Som en kommunikasjonsrådgiver jeg kjenner sa til meg:

- Jeg tror en god del er drittlei av å bla seg inn på DB.no og se 20 saker, hvor en god del av dem er irrelevante for dem. Det fungerer i beste fall for å få et overblikk.

Hvis man derimot går på Facebook eller Twitter kan man velge sine kilder, og få skreddersydd sitt eget innhold.

Dessverre ser folk flest ut til å synes Twitter er rimelig dølt. Facebook er det store, og om ikke Facebook er det som styrer sjappa i 2027, vil det være andre sosiale medier.

Dette er ingen trussel mot demokratiet.

Det er en trussel mot tradisjonelle mediers definisjonsmakt.

Nå kan saker gå viralt. De kan skape engasjement, og mediene er nødt til å rette søkelys mot det.

Fordi de tross alt vil at folk vil lese sakene deres. Det får man også selvsagt refs for, med den nedsettende betegnelsen klikkjournalistikk.

Det er vel en enkel løsning på det:

Ikke klikk, da.

Fascinasjonen for min sjefs Facebook-side dette året synes jeg er rimelig interessant. Et Retriever-søk på «Listhaug» AND «Facebook» gir 2 736 treff i 2016.

Når en kommunikasjonsrådgiver i Ap, skriver på Twitter til meg at min jobb består i å ødelegge tilliten mellom folk og få likes, (forså vidt morsomt sagt) misforstår han grundig.

Saker omkring innvandring- og integreringsfeltet engasjerer. Sier man noe klart og tydelig om feltet, vil folk mene noe om det, og si at de enten liker det – eller ikke liker det.

Det skaper engasjement og sprer budskapet til flere mennesker.

Begrepet «lik og del», som er blitt parodiert mye dette året, er egentlig en enkel oppfordring folk til å dele og like ting som de er enige i.

Dermed er folk flest med på å kunne bestemme at budskapet skal nå flere mennesker.

Dette er selvsagt enkelt å latterliggjøre, fordi det er noe litt simpelt og enkelt som folk flest gjør.

På den andre siden tror jeg folk setter pris på muligheten til å si klart og tydelig hva de mener på sosiale medier.

Slik folk også gjorde under Kristoffer Joners PR-kampanje.

Jeg tror de som latterliggjør oss nå, vil senere se at mye av det vi har gjort er fornuftige grep for å få ut budskapet.

Flere av innleggene Listhaug har lagt ut har blitt spredt til over én million mennesker.

Det er godt og vel over to ganger så mange som Frp hadde velgere i 2013.

Selv om mange har misforstått med vilje, (og nei, hverken jeg eller Listhaug er noen offer), håper jeg de fleste gjennomskuer det som har haglet med påstander.

Før jeg gir meg, vil jeg gi et eksempel på en slik «misforståelse».

Joners PR-kampanje for å samle inn penger til NOAS var basert på en fullstendig misforståelse.

Likevel var det få som ropte «fake news» da denne saken kom frem.

Tydeligvis er faktafeil reservert for kun en side av politikken.

Påstanden var at Listhaug hadde nærmest frydet seg over at en 7-åring ble sendt til Afghanistan. Med «lik og del» som henvisning.

Det har hun aldri gjort.

Dette er viktig signal som når ut til hele verden gjennom New York Times. Trøkket på tvangsretur og kursendringen i...

Posted by Sylvi Listhaug on 14. november 2016

Saken som ble lagt ut på siden hennes var ikke en gjengivelse av New York Times-artikkelen, den var heller ikke lenket opp.

Det var to utdrag om norsk returpolitikk i stort, med kildehenvisning.

Teksten gikk på at signaler som sendes ut blir oppfattet verden over.

Det er derfor viktig å føre en streng returpolitikk.

Det er ikke å fryde seg over enkeltskjebner, men å få ut et politisk budskap.

Jeg mener fakta skal gjelde både for høyre- og venstresiden.

Det er lov å ikke overtolke folk utelukkende i negativ kontekst.

Hvis det er én ting jeg håper på i 2017, så er det færre metadebatter, og mer reell politisk debatt.