I ett år har VG fulgt ekstreme miljøer i 14 land. Lørdag ryddes hele helgebilaget til nesten 100 sider spesial

I dag fikk det norske publikummet en smakebit av den omfattende reportasjen «Det hvite raseriet» som VG har holdt på med i ett år.

Og lørdag kommer VG Helg med nesten 100 sider reportasje med ekstreme historier som er delt i 24 kapitler.

Risset inn hakekors i panna

Bildesjef Espen Rasmussen og journalistene Ronny Berg og Stian Eisenträger presenterer rundt 80 intervjuer med kilder, eksperter og caser fra 14 land.

De har hørt de drøyeste historiene man kan tenke seg.

– Vi har møtt fascister i Italia, nestlederen i Gylden Daggry i Hellas, ekstreme grupperinger i Russland som står bak hets og vold mot innvandrere og homofile. Også har vi møtt nazister i Ukraina, blitt med Nasjonal Front på demonstrasjon i Frankrike, i Danmark og i Sverige sammen med de som kaller seg en motstandsbevegelse, sier Rasmussen.

– Jeg har vært i 14 land, men det har vært mange flere reiser enn det. Flere av menneskene møtte vi flere ganger, for å få tillit og virkelig forstå drivkreftene deres.

Han måtte legge fra seg jobben som bildesjef i VG i ett år for å realisere reportasjen sammen med kollegene.

– Følte du deg noen gang truet under prosjektet?

– Nei, det vil jeg ikke si. Men det er fortalt utrolig mange drøye historier som man helst ikke vil se for seg. Som for eksempel da nynazisten i Ukraina fortalte, med sin kone ved sin side, at han hadde vært med i en gjeng som risset inn et hakekors i panna på en stakkar og dumpa ham i en brønn.

– Historiene har vært noe av det vanskeligste, for du sitter der og hører utrolig mye ekstreme ting, fortsetter han.

Fiendtlig innstilt mot media og muslimer

Fotografen forteller til Medier24 at det har vært det mest omfattende prosjektet han noen gang har jobbet med. Hensikten med «Det hvite raseriet» er veldig tydelig:

– Formålet har vært å reise i Europa for å snakke med og beskrive hva som skjer i hodene og tankene til de som ytrer seg i favør av den ekstreme høyresiden i Europa. Vi har pratet med alt fra nynazister til nazister og folk som er aktivister og fiendtlig innstilt mot alt fra muslimer til media, sier han.

Da VG fikk Gard Steiro som nyhetsredaktør i fjor, lanserte han et gravestipend som alle kunne søke på, bare de hadde en god nok ide.

Rasmussen fikk med seg Eisenträger og Berg på en reise som har tatt det meste av tiden deres det siste året.

– Jeg har vært i 14 land, men det har vært mange flere reiser enn det. Tanken var å ikke bare møte menneskene på en demonstrasjon, men å bli kjent med dem og komme på innsiden. Det var utrolig vanskelig å få til.

Stanget hodet i veggen

Han trodde det skulle være mulig å gjennomføre prosjektet på noen måneder, men har lært at det er utrolig få som ønsket å stille opp. Han regner med å ha fått flere hundre avslag.

– Vi har stanga litt med hodet i veggen noen ganger, for det har vært frustrerende. Men også veldig givende.

Bildesjefen sier han har mistet tellingen på antallet fotos og videoer som er tatt i prosjektet. De reiste rundt med et svært fullformats kamera og lagde versjoner som passer alle mulige formater.

– Hvordan har dere jobbet sammen i VG om prosjektet?

– Dette har mer eller mindre involvert hele huset i stor grad og spesielt den siste tiden. Dyktige kolleger har bearbeidet materialet til å passe inn på Snapchat, Instagram og mye annet. Og Simen Grytøyr og Torfinn Weisser har vært uvurderlig for presentasjonen på papir. Simen har laget to egne fonter for å få det perfekt, sier han.

Bortsett fra Berg og Eisenträger på tekst og Rasmussen på foto, har Svein Kjølberg vært reportasjeleder, Endre Alsaker Nøstdahl på video, Simen Grytøyr og Torfinn Weisser på design/font/redigering, Dan Kåre Engebretsen, Tom Byermoen og Magnus Jensen på utvikling, Camilla Brække og Randi Elise Midtskog på Snapchat og Tom Høgseth og Sverre Norberg-Schulz Hagen på fronting/sosiale medier.

– Hvilke forventninger har du til mottakelsen av prosjektet?

– Jeg er spent på å høre hvordan folk oppfatter det. Jeg håper folk tenker at det er viktig å høre stemmene som vi vanligvis ikke slipper til – selvfølgelig med kritiske spørsmål. Det er viktig å la dem komme til overflata, enn at de skal gro i mørket.