Her er Årets bilde 2017

Pressefotografenes Klubb holdt fredag ettermiddag prisutdeling i landets gjeveste fotokonkurranse, Årets bilde, på Litteraturhuset i Oslo.

Den aller gjeveste prisen gikk i år til en sjelden ung fotograf og fotojournalist med et sjeldent stort talent: Frilanser Kathinka Hustad (26) tok det som ble årets bilde, under en tur til Russland. 

- Vakkert, absurd, humoristisk og uventet, sier juryen om bildet.

26-åringen startet karrieren allerede tidlig i tenåra i lokalavisa Laagendalsposten, hun har siden studert fotojournalistikk ved HiOA - og var for noen år siden i praksis hos Politiken. Hun har også tidligere fått en rekke priser i Årets bilde, men ikke denne hovedprisen - før nå.

Og den fikk hun for dette bildet (trykk på bildene for større versjon): 

Årets bilde: Katinka Hustad, frilanser

Juryens begrunnelse: Fotojournalistikk handler så ofte om krig, om konflikter, om de store og omveltende hendelsene i verden. Men den handler også om de små, nære historiene, om å komme tett på, om å vise forandring, optimisme, kjærlighet. Vi har valgt å hylle et hverdagsbilde. Et bilde som får deg til å undre og skape din egen historie om hva som skjer. Det er skjønt med en fotograf som evner å komme inn i alminnelige menneskers liv og løfte det hverdagslige opp til noe som blir allment interessant. En liten historie blir til en større historie om fremtidsoptimisme, kjærlighet og håp. Etter at EU og USA innførte økonomiske sanksjoner mot Russland i 2014, har det vært økonomiske nedgangstider i Russland. Paret på bilde symboliserer fellesskapet og det å stå sammen i frykt for et russisk utopia som feiler igjen. Årets bilde er vakkert, absurd, humoristisk og uventet. Det er kanskje ikke et opplagt valg, men juryen vil hylle kjærligheten fremfor frykten. Uberørt av katten som klorer seg fast, står paret innhyllet i den gjennomsiktige gardinen, innsvøpt i sin egen kjærlighet.

 

• Bla nedover i denne saken for å se alle hovedvinnerne, fulgt av juryens begrunnelser. De fleste videoprisene finner du under fotoprisene. Helt nederst finner du også juryens generelle uttalelse.
• For flere bilder og vinnere av diplomer / priser, se også fotojournalisten.no / ÅretsBilde.no (vil bli oppdatert med 2017-vinnere).

Årets fotojournalist: Espen Rasmussen, VG

Årets fotojournalist tar vrigrep på oss alle. Fotografen utmerker seg på tvers av mange sjangre, og mestrer like godt intime portretter av mennesker, som reportasjer fra nyhetsbegivenheter. Variasjonen i måten fotografen tilnærmer seg fotografiet som språk og uttrykk må også nevnes.

Han leker seg med uttrykkene, og viser en stilistisk sikkerhet uansett om han bruker blits og uskarphet, tar arrangerte myke portretter, eller lager knitrende skarpe dokumentarer. Fotografen har noe på hjertet, han vil noe med sitt fotografi. Han har en nysgjerrighet og et engasjement som trekker ham fremover. Han oppsøker utfordrende miljøer og viser dem, ikke med fordømmelse. Men han utforsker og opplyser.

Fotografen vinner Årets fotojournalist basert på fem bilder han har levert til denne kategorien. Men juryen kommer ikke uberørt fra alle de andre prisene han allerede har vunnet, for det som må være et av de største fotojournalistiske arbeidene i norsk historie: Fortellingen om det hvite raseriet og nasjonalsosialistenes fremgang. Fy fader for et arbeid!

Årets nykommer: Christian Breidlid, student

Årets nykommer har levert en serie som er svært godt fotografert. Her er dynamikk og kraft presentert i en klassisk sort hvit fortellerstil som hinter til fotojournalistikkens tidlige mestere. Serien er utrolig stram, hvert bilde har sin funksjon, med få bilder fortelles likevel så mye. Her kan etablerte fotografer ha mye å lære. Det er imponerende å oppleve en ung fotograf med et så gjennomført og stilsikkert bildespråk.

Om serien: I deler av Sørkinahavet har fiskebestanden sunket med 90 prosent siden 1950-tallet. Fortsetter det slik, vil bestanden være halvert innen 2045. Samtidig skiftes tradisjonelle fiskemetoder ut med stor industriell drift. De kinesiske fiskerne i Sun Moon Bay, på Hainans østkyst, tror de er de siste av deres generasjon.

 

 

Årets videojournalist: Aleksander Andersen, Paragon

Årets videojournalist utmerker seg med sin visuelle stil samtidig som han behersker god historiefortelling. Alle bidragene er helstøpte, engasjerende og viser en bredde i tematikken som formidles. Aleksander Andersen er en drivende dyktig fotograf med evne til å finne de gode historiene, og har en unik tilstedeværelse i felt som gjør at han sitter igjen med råmateriale som han foredler på best mulig måte i redigering.

• SE OGSÅ filmene Enemy of Egypt og Born in the streets

Nyhet Norge - 1. plass: Tommy Elllingsen, frilans / Dagens Næringsliv

Årets beste nyhetsbilde! Vi kommer nært på Støre, som person og ikke som politiker, i et tankefullt og ubevoktet øyeblikk. Bildet skiller seg ut blant strømmen av politikere på iscenesatte pressekonferanser. Det summerer opp et politisk motgangsår, og speiler et Arbeiderparti i krise.

Nyhet Utland, 1. plass: Harald Henden, VG

De er så sårbare, så små. Pakket fint inn, liggende i et svart mørke. Det er noe vakkert og humant over det, samtidig er det et bilde av en katastrofe, av hva som skjer i krig når det er for mange flyktninger man ikke kan ta imot. Bildet viser konsekvensene av nyhetene, ikke selve hendelsen. Det har en ro og stillhet som utfordrer nyhetssjangeren.

Nyhetsreportasje Norge, 1. plass: Annemor Larsen, VG

Det er viktig å ta tak i historiene og nyhetene fra småsteder. Vi får være med i bryllupet som feires der det før ikke ville vært mulig. En begivenhet, godt fotografert med inderlighet. Avlutningsbildet der flagget går igjen i regnbuen er en favoritt.

Om serien: Det skapte mye rabalder, men Mari Grønlund og Elin Kviteberg ble gift likevel. Bryllupet ble møtt med motstand fra det religiøse miljøet i Lyngen i Troms. Mange mente at det likekjønnede ekteskapet er en synd og strider mot Guds ord.

Nyhetsreportasje utland, 1. plass: André Liohn, frilans / Dagens Næringsliv

En modig og sterk serie som viser en av de største nyhetshendelsene i året som var. Vi er midt i gatekampene i Mosul. Vi ser frykten det døde barnet følte da det ble hengt, vi ser rekken av fanger, mannen som gråter for sitt liv. Og vi ser barna som flykter, men som fortsatt gjør seg til for fotografen, i en hverdag som både er grusom og absurd. Serien vekker sterke følelser med kontroversielle bilder. Den viser hvor viktig det er å være i frontlinjen og dokumentere konsekvensene av krig. Ikke mange fotografer kunne laget dette.

Om serien: Slaget om Vest-Mosul sommeren 2017 ble sammenlignet med de verste gatekampene under 2.verdenskrig.

 

 

Dagligliv i Norge, 1. plass: Line Møller, VG

Rosa ballonger og en liten kiste. Kombinasjonen treffer deg midt i magen. Sorgen blir ytterligere forsterket ved at det ikke er noen mennesker i bildet. Man føler seg fullstendig ensom. Et bilde av en dypt tragisk hendelse.

 

 

Sport, 1. plass: Javier Auris, frilans

En fortelling like mye om ensomhet som om sport. Denne serien forteller på flere nivåer. Ping pong blir rammen om en større historie, om det å være barn og vokse opp med ambisjoner og valg som andre har tatt for ham. Det er spennende å se at fotografer kan dyrke det narrative i sportssjangeren.

Om serien: Hver dag spiller over 300 millioner kinesere nasjonalsporten bordtennis. Siden Mao Zedong utropte bordtennis til nasjonalsport i 1950, har kineserene dominert sporten internasjonalt. På toppidrettskolen Dongdan i Beijing kjemper Huang Tse Tien (9) om å bli Kinas fremtidige idrettshelt.

 

 

Portrett, 1. plass: Espen Rasmussen, VG

Et formmessig sterkt portrett av en modig dame som fremstår sårbar og sterk på samme tid. Det avstemte bildeuttrykket gjør at det er et anstendig bilde av hennes situasjon. Samtidig har hun blikket rett i kameraet, og tvinger oss til å forholde oss til henne. Det treffer oss rett i magen.

 

 

Åpen klasse, 1. pris: Erlend Berge, Vårt Land

Nostalgisk preg, vakker fargepalett, gjennomført og stilsikker. Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt. Historien fortelles gjennom rom og ikke gjennom mennesker. Samtidig er det spor etter menneskers liv, sporene på veien, maten til noen som nettopp har vært der, eller snart skal komme.

Om serien: Hvert år stenges flere titalls norske bedehus. De blir til museum, restauranter og skatehaller. Mange bedehus har allerede stått låste og ute av bruk i flere tiår. En unik norsk kulturhistorie er i ferd med å forsvinne. Bedehusene står igjen som fysiske vitner etter den lavkirkelige vekkelsen som bølget gjennom Norge for 100 år siden. I første halvdel av 1900-tallet ble det reist bedehus på dugnad i hver grend fra Lindesnes til Vardø. I 1974 var det liv i 2621 bedehus. Nå vet ingen hvor mange bedehus det er igjen.

 

 

Klima og miljø, 1. plass: Annemor Larsen, VG

Filmatiske og surrealistiske landskaper forteller om tørke og hungersnød. Reklameplakaten på ett av bildene står i sterk kontrast til de tre menneskene på vei opp i treet. Hele bildet balanserer på dem, tripp, trapp tresko. De går i ett med landskapet, og fremstår som statister i bildet og statister i sitt eget land. Et fantastisk bilde. Det kan være vanskelig å fotografere overbelastning av jorden. Denne serien gjør det på en svært interessant måte.

Om serien: Det er en ond sirkel. For hvert tre som tas for å gi brensel og dyrkbar jord, renner regnvannet raskere ned i elvene. Elvene flommer lettere over og ødelegger avlingene. I Nord-Korea, et land der 80 prosent av befolkningen har en sårbar mattilgang, kan en ny flom få katastrofale følger. På midten av 1990-tallet mistet mellom 2 og 3,5 millioner mennesker livet i sult.

 

 

Dokumentar Norge, 1. plass: Helge Skodvin, frilans / Dagens Næringsliv

Vi er på sjøen, litt på skeiva. Fotografen får oss til å se det vi hver dag ser, men likevel ikke legger merke til. Og han ler med oss istedenfor av oss. Rockere, selfies og slitent interiør. Den lysegrønne månemannen mot den rosa billettkiosken er en favoritt. Fotografen har et tydelig og godt gjennomført bildespråk. En flott og humoristisk serie av det enkle dagliglivet på en ferge.

Om serien: 62 fergesamband binder Vestlandet sammen. En planlagt fergefri E39 fra Trondheim til Kristiansand kan fjerne mange av disse. Enorme broer over fjorden, lange high tech-tuneller under. Men null kaffe og svele.

 

 

Dokumentar utland, 1. plass: Espen Rasmussen, VG

En historie om en urovekkende samfunnsutvikling, fra et miljø som vanligvis er så lukket. Fotografen har fått en unik tilgang. Serien viser mange sterke portrett, og fotografen har kommet tett på. Bildet av kvinnen i senga er urovekkende. Vi opplever en sårhet og nærhet, men vet samtidig hva hun står for. Bildet av mannen med barnet - for mange er han en faretruende nazist, for datteren er han en kjærlig far. Fotografen er ikke fordømmende eller latterliggjørende i sin historie. Han tar sine subjekter på alvor, fremstiller mennesker som mennesker. Det gjør at vi som betraktere får en større forståelse. Det er utrolig viktig at disse historiene blir fortalt. Dokumentaren er laget med et nært og stramt fortellergrep. Lyset og stemningen er gjennomgående. En utrolig gjennomarbeidet dokumentar. Ingenting mangler.

Om serien: Våren 2016 begynner en reise blant nasjonalister, høyrepopulister, fascister, kristenfundamentalister, nynazister og islamhatere i 14 europeiske land. Hva driver dem? Hvorfor hater de? Hvorfor er de så besatte? Nazister i Ukraina og Russland, identitære i Sverige og høyreekstreme politikere i land som Hellas og Frankrike. Muslimhatere i Norge og militssoldater i Slovakia. Fascister i Italia og Holocaust-fornektere i Tyskland. Mens noen ber til høyere makter om at grensene skal stenges, bevæpner andre seg for krig. Den ekstreme høyresiden er ingen ensartet gruppe. Noen har personlige erfaringer som vekket hatet i dem, andre er blitt overbevist av konspiratorisk tankegods på nettet. Enkelte mener kampen kan vinnes politisk, men skremmende mange ikke ser annen utvei enn vold og i ytterste konsekvens borgerkrig. Felles for alle er at de elsker sitt land og sitt folk. De kaller seg patrioter.

 

 

Nyhetsvideo, 1. plass: Øyvind Tveter, Aftenposten

Hvorfor foreslår Google at kvinner skal være på kjøkkenet? 

Google har utviklet en algoritme som skal hjelpe deg å finne det du søker etter på nettet. Men autoforslagene som dukker opp når du skriver inn «kvinner bør» eller «kvinner skal» kan oppleves som kjønnsdiskriminerende.

• Idé, foto og redigering: Øyvind Tveter

Juryens begrunnelse: Øyvind Tveter har gjennom flere bidrag til nyhetskategorien markert seg som en videojournalist med evne til å gå i dybden og forklare aktuelle og kompliserte problemstillinger i samfunnet på en enkel og visuelt sterk måte. Vinnerreportasjen skiller seg ut med sin nyskapende måte å bruke form og virkemidler på. Den vekker umiddelbart seerens interesse og nysgjerrighet for problemstillingen og holder interessen oppe gjennom å bruke videojournalistens egen research som del av dramaturgien.

 

 

Videoreportasje, 1. plass: Anders Melchior, Paragon / student

Kineserne har tradisjonelt sett vært kollektivister. Enkeltmenneskene har innordnet seg staten, partiet og ideologien – og familien. Men noe er i endring. Stadig flere unge kinesere bryter med samfunnets krav om fast arbeid og ansvarlighet, slik som Awen. Moren vil at han skal bli fisker slik som sine forfedre, men Awen vil ikke. Awen vil surfe.

• Regi, foto og redigering: Anders Melchior
• Droneoperatører: Shi Jie Wang, Yi Xia
• Lyddesign: Rune van Deurs
• Komponist: Anders Mørk
• Lyd-mix: Bohács Tamás, Bengt Öberg, Kasper Val Bjerregård Larsen

Juryens begrunnelse: Awen er i særklasse det beste bidraget og forteller svært mye på kort tid. Det visuelle er det bærende fortellerelementet i en film som har alt: Et klassisk anslag, konflikt, løsning og et vendepunkt knyttet til en aktuell problemstilling.

  

Videodokumentar, serie eller digital historiefortelling, 1. plass: Egil Håskjold Larsen - Sant og Usant Film / Aftenposten

69 minutter av 86 dager I en sti av redningsvester, og en folkemengde på flukt, kommer en tre år gammel jente til syne. Dokumentarfilmen følger tre år gamle Lean og hennes familie på flukt gjennom Europa.

• Idé, foto og redigering: Egil Håskjold Larsen
• Redigering: Victor Kossakovsky

Juryens begrunnelse: Et kompromissløst fotokonsept gjør 69 minutter av 86 dager til et verk av særklasse. Med sitt autentiske bildespråk og sin nyskapende fortellerstil gjør filmen at vi kommer tett på mennesker i dramatiske situasjoner. Juryen har aldri sett flyktningtematikken formidlet på denne måten. Visuelle virkemidler fra spillefilmens verden forsterker intimiteten og tilstedeværelsen, uten å gå på bekostning av dokumentarens autentisitet.

 

 

Fotojuryen uttaler forøvrig følgende: 

Norsk fotojournalistikk er i verdensklasse! De langsiktige prosjektene, de dyptpløyende dokumentarene. Toppnivået er skyhøyt! Men bunnivået er like dypt. Spesielt var dette tydelig i tre sjangre: Nyhet Norge, Sport og Dagligliv i Norge.

Vi ble overveldet av en massiv dekning av stortingsvalget, men ikke på en måte vi hadde ventet: Politikere på vei til pressekonferanser, politikere på pressekonferanser, politikere på vei fra pressekonferanser. Og når vi først er der blir mange av bildene like. De samme distansene, samme ukritiske bruk av vidvinkel. En hale av 24-mm-fotograferende fotografer som er med Erna og Jonas på jobb. Ikke gjør dere selv til ukritiske talerør for politikernes presserådgivere som iscenesetter fotosituasjoner og pressekonferanser. Har fotosjefen sendt deg? Fotosjef, skjerp deg! Vi oppfordrer avisene til å sende fotografene ut for å ta bilder av sakene og personene som omfattes av politikken, ikke av de som snakker. Og fotografer: Dette er også deres ansvar. Hvis dere ikke tar grep selv, blir det gjort for dere. Ut av ring 1, ut av Oslo!

Det er ikke bare nyhetssjangeren som var dårlig representert. Det er en grunn til at vi har valgt å premiere reportasjer i sportskategorien. Hvis innsendingen til konkurransen speiler bildene som tas i Norge, er det tydelig at actionfotografering ikke er like prioritert som det var. Er det slik at avishusene stoler på at de spesialiserte byråfotografene kan levere til alle avisene, så man slipper å la egne fotografer prioritere tid til å lære seg dette godt? Hvor var de avgjørende fotball- og skibildene? Til konkurransen var det ikke innsendt et eneste håndballbilde. Vi er bekymret over sportsfotografiet som profesjon. Actionbilder innen nyhet og sport handler om de avgjørende øyeblikkene. At ett bilde kan fortelle hele historien. Og det savnet vi. Fotografene er ikke like mye til stede når ting skjer lenger. Dette ble også tydelig i kategorien Dagligliv i Norge, en kategori vi hadde ventet skulle glimte til. Men det var langt mellom gullkornene. Juryen valgte å hente vinnerne til denne kategorien fra bilder som egentlig var sendt inn til andre kategorier.

Men så til det som skinte: Med en gang fotografene kommer til utlandet, er det som om de tør å være tøffere, gå mer på, fortelle nyhetene gjennom personene som rammes. Nyhetsbildene fra utland var gjennomgående langt bedre enn de fra vårt eget land. Hvorfor er det slik, undrer vi?

Og det som strålte sterkest: Gjennom hele konkurransen var de lange narrativene og de stille historiene de beste. Derfor har vi valgt å løfte frem de stille bildene. Fotografier som ikke er actionpreget eller overtydelige, men som derimot gir rom for ettertanke og undring. Det har vært viktig for oss å finne tydelige, individuelle stemmer som tør å stole på originale ideer og nyskapende fortellergrep. Det er mange unge stemmer som briljerer, både blant studenter og nyutdannede. Det lover godt for fotojournalistikken fremover. Blant de lange dokumentarene var også prosjekter fra mer erfarne fotografer som viser uhyrlig iherdighet og pågangsmot. Vi er stumme av beundring over hvor mye enkelte fotografer gir av seg selv, og hvor fantastiske prosjektene har blitt. Dette er bilder vi er helt sikre på at resten av verden også kommer til å få se.

Blant de som ikke nådde opp, var det tydelig at redigering er noe av det som er mest utfordrende. Mange sendte inn serier som var altfor lange og umotiverte. Diskuter utvalget ditt med en kollega eller en venn før du sender det inn.

Portrettsjangeren var sterk. Fotografer har blitt dyktigere på å ta kontroll over situasjonen de siste årene, der har vi sett en positiv utvikling. Dere er gode på å arrangere, møte mennesker, ta grep. Det gir sterke portretter, både i innhold og uttrykk.

Så vil vi nevne Åpen klasse. Mye av det som var sendt inn her kunne like gjerne vært sendt inn til Sport, Dagligliv i norge, Dokumentar norge. I Åpen klasse ønsker vi oss fotografer som har tatt et grep, laget et konsept. Som tør å være modige. Her er plass til det som ikke har plass andre steder. Vi vil sende en appell til styret i Pressefotografenes Klubb som lager reglene for konkurransen: Vi håper at den åpne klassen kan være enda åpnere til neste år. At den vil åpne opp for dobbelteksponeringer, manipulasjoner, montasjer. Så lenge fotografen er åpen om grepene hun har tatt, om prosessen som er gjort. Slik kan man utvide dokumentarbegrepet. Det finnes mange måter å fortelle historier på, og vi er historiefortellere. Åpen klasse bør være et friere sted, et fristed.

Gjennom hele konkurransen har vi vært opptatt av å premiere det aller beste. Derfor har vi flyttet rundt på bilder og serier mellom kategoriene. Ikke bare litt. Mange kommer til å bli overrasket over at de vinner i kategorier der de ikke en gang sendte inn. Vi mener også at vi har sett mange gode bilder i året som var, som vi ikke fant i det innsendte materialet til konkurransen. Vi håper fotografer som ikke sendte inn i år vil gjøre dette til neste år. Vinnerne i Årets bilde står tross alt som et dokument for ettertiden over de vi var mest stolte av, over de beste blant oss.

Hvilke ting vi oftest så på bildene i konkurransen?

Erna, Jonas, dyr, kinesere og nazister.