«Når VGTVs redaktør Rolf Sønstelie blir bedt om å utdype sin redaksjonelle vurdering så konkluderer han etter mitt skjønn med at Morten Hegseth ikke er som alle andre i VG», skriver Jon Martin Larsen.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
JON MARTIN LARSEN, høyskolelektor ved journalistikkstudiet ved Høyskolen Kristiania
Det var sommeren 2005. Oslo skulle være vertskap for Europride, den europeiske festivalen som feirer kjønns- og seksualitetsmangfold, og for første gang i historien skulle også flere titalls åpne redaksjonelle medarbeidere gå samlet i paraden.
Selv var jeg promotert på plakater på blant annet Oslo-trikkene som en av tre åpne i Dagsavisens redaksjon og Dagsavisen var også en av Europride sine hovedsponsorer.
I flere år hadde jeg fått lov til å skrive og kommentere saker som handlet om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, blant annet kampen for felles ekteskapslov, både under ledelse av ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd og etterfølgeren Carsten Bleness.
Det var ellers på den tiden flere redaksjoner også jaktet målrettet på etniske minoritetsjournalister, både av mangfoldsgrunner og fordi man anså at de kunne gå inn å dekke områder som var underdekket og hadde lettere tilgang til miljøer som etnisk norske journalister ikke kjente så godt.
Samtidig, i Dagsavisen, passet også både Hilde og Carsten på at vi homofile og etniske journalister ikke bare skulle dekke områder som handlet «om oss». Gode Carsten, som denne sommeren tok til egen lederspalte for å forsvare meg mot en annen redaktør som mente jeg ikke kunne gjøre jobben min.
- Går det bra med deg, spurte en svært bekymret Kim Friele.
Norges aller mest kjente homokriger var på tråden da vi sto i redaksjonen og lagde i stand plakater til paraden med krigstyper som ropte «STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN».
Ansvarlig redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, hadde valgt å bruke lederspalten sin i avisen til å fortelle verden at jeg som homofil var inhabil i forhold til å dekke temaer som adopsjon for homofile, homofilt partnerskap eller andre aspekter ved den forskjellsbehandlingen homofile utsettes for i Norge.
Simonnes skrev også at homofili nå var blitt så «politisk korrekt» at Carsten Bleness som redaktør ikke lenger våget å underlegge homofile journalister de samme journalistiske kravene som andre. Og dessuten; Dagsavisen sådde slik tvil om sin integritet som seriøs avis. Simonnes ville være ekstra aktsom når Dagsavisen skrev om homofili i framtida.
«Jeg ble trist da jeg i går morges leste din kommentar i Vårt Land. Trist fordi den var et ubegrunnet angrep på vurderingsevnen til en av Dagsavisens dyktigste nyhetsjournalister, trist fordi innlegget fra en sentral redaktør i norsk presse er så prinsippløst, men kanskje aller mest trist fordi det representerer et mørkemannens gufs mot homofile journalister», skrev Carsten Bleness søndag 26. juni 2005 i Dagsavisen.
Det var dagen etter en helt formidabel parade. Skeive journalister og fotografer hadde kommet fra hele landet, og for noen var det deres første parade, første gang de hadde vist seg som åpne redaksjonelle medarbeidere. Noen av dem fryktet at de måtte inn igjen i skapet når de kom tilbake på arbeidsplassen sin, men trøstet seg med Carsten Bleness sitt perspektiv på tematikken:
«Ville du unnlatt å sende journalister av pakistansk opprinnelse til Pakistan for å dekke æresdrapssaken, slik både Aftenposten og VG gjør? Og skal kvinnelige journalister nektes å skrive om likestillingsspørsmål?», spurte Bleness Helge Simmonnes.
– Jeg oppfatter det ikke som veldig tillitvekkende når han for den jevne seer ser ut som både aktivist og journalist, sier Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk om Morten Hegseth.
Kommentaren er skremmende lik den som falt om meg fra Helge Simonnes.
Allerede i innledningen på «Homoterapi» forteller Hegseth at han er Pride-aktivist, og sier selv han ikke er nøytral i saken. Det mener jeg er et godt og riktig grep, som gir noen riktige holdepunkt for publikum og redaksjonell etikk.
– Hegseth er ikke journalist, og er ikke ansatt i VG eller VGTV. Han er en programleder og profil, på kontrakt med oss, og ble innleid til prosjektet «Homoterapi», seier redaktør i VGTV, Rolf Sønstelie.
Han mener også Hegseth slik sett ikke er nødt til å følge VG sine interne trafikkregler for egne redaksjonelle medarbeidere om å ikke være så aktivistisk. Det er forståelig at VG har interne etiske trafikkregler for hvordan medarbeiderne skal skikke seg, men svarene til Sønstelie åpner for noen grunnleggende og etter mitt syn spennende spørsmål om journalistrollen og deres ytringsfrihet og arbeidsvilkår fremover:
Hvor går grensen for aktivisme for dine egne medarbeidere, Sønstelie? Hvorfor forskjellsbehandler dere faste ansatte og frilansere?
Og hvordan håndterer du din grense mellom journalistikk og aktivisme i din redaksjon, Selbekk? Blander du selv aldri rollen som redaktør og debattant?
To år etter Simonnes-kommentaren kunne jeg skrive en stor kommentar i Dagsavisen med tittelen «Nå kan vi endelig gifte oss». Felles ekteskapslov ble vedtatt i Stortinget. Og det var fortsatt slik at Bleness, slik jeg opplevde ham, lot kunnskap og engasjement for en sak være viktige drivere i den journalistiske produksjonen.
Og jeg opplevde ikke at jeg som fast ansatt fikk andre arbeidsvilkår enn Dagsavisens frilansere dengang.
