- ESPEN LEIRSET, universitetslektor i statsvitenskap/stipendiat, Nord universitet (Levanger).
Medier24 har i sommer satt søkelys på konklusjoner fra mitt doktorgradsarbeid. Det er bra. Det er for liten debatt om arbeidsbetingelsene for landets lokalpolitikere, og forholdet mellom lokalpolitikk og lokalpresse.
Medier24s dekning bærer preg av en refleks om at mest mulig åpenhet alltid er best. Det er et naturlig ståsted for et presseorgan, men som forsker kan man ikke tenke slik. Hvis man på forhånd har bestemt seg for at mest mulig åpenhet er best – uansett – trenger man jo ikke å forske.
Spørsmålet om åpenhet må derfor sees fra to sider: Et politisk system trenger på den ene siden åpenhet for å være legitimt. Men på den annen side trengs også politiske verksteder som er effektive. Reglene må derfor balansere mellom disse to hensynene.
Slik de norske reglene er utformet, er det ulovlig for et norsk utvalg eller formannskap å møtes i fortrolighet. Uansett hvor krevende saken er, skal pressen gis anledning til å delta på møtet (jeg ser her bort fra unntaksreglene i kommuneloven, som sjelden gjøres gjeldende). Ingen andre nordiske land har pålagt sine lokalpolitikere et så strengt krav til åpne møter. Det finnes internasjonale studier som viser at åpne møter hemmer fri diskusjon. Men det har inntil nå ikke eksistert noen spesifikke studier av den særnorske regelen om møteoffentlighet.
Jeg har i min tidligere jobb som journalist sittet i politiske møter hvor politikerne har snakket mer til meg som journalist, enn til hverandre som politiske kolleger. Dette har gitt skarpe uttalelser og fine oppslag for en oppslagshungrig journalist. Men for en kommune som vil skape et godt grunnlag for politisk arbeid er det kanskje ikke så gunstig. Resultatet kan bli dårligere politiske arbeidsprosesser, og dermed dårligere beslutninger, enn man ellers ville fått.
På Stortinget er komiteene lukket for pressen. Norske forskere har tidligere vist at komiteene er viktig i norsk politikk, og bidrar til bedre dialog mellom Stortinget og regjeringen. Arbeidsmåten er gjerne ganske uformell. Møtene i komiteene er lukket, fordi dette gir den nødvendige tillit til at man kan diskutere fritt sammen. Jeg har ikke hørt noen som mener at det norske Stortinget virker på en udemokratisk måte som følge av at disse møtene er lukket. Dette gir grunnlag for å spørre: Hvis åpne møter i lokalpolitikken er så viktig, hvorfor krever ikke pressen å delta på Stortingets komitemøter? Hvorfor skal lokalpolitikerne utsettes for strammere krav enn stortingspolitikerne?
Mats Rønning, som leder Stortingets presselosje, viser til at pressen arbeider for innsyn i den viktige utvidede utenriks- og forsvarskomitèen. I denne komiteen er det stort hemmelighold av hensyn til rikets sikkerhet. Spørsmålet her dreier seg om pressen skal få tilgang til et minimum av informasjon, slik som oversikt over saker som komiteen behandler. Dette er ikke sammenlignbart med åpenheten vi snakker om i kommunene, hvor pressen har rett til å delta på alle møtene.
Spørsmålet er altså om norske lokalpolitikere skal kunne snakke fortrolig sammen på tvers av partigrensene. I dag kan de ikke det. Norske lokalpolitikere mangler rett og slett gode møtesteder for tverrpolitisk diskusjon. Nødhavnen for fortrolig diskusjon blir dermed partienes møter. Dette gjør at partiene, på en ikke-tilsiktet måte, styrker sin rolle i lokaldemokratiet. Det kan styrke konfliktdimensjonen i lokalpolitikken, på bekostning av tverrpolitisk arbeid. Mindre partigrupper blir lett utestengt fra de reelle diskusjonene, og er henvist til symbolpolitikk i de formelle møtene.
Det økte partistyret gir grunnlag for å spørre: Hvis de virkelige politiske diskusjonene flyttes fra formelle organer, over i partienes organer, hvor mye mer åpenhet har vi egentlig oppnådd? Har vi endt opp med svekkede beslutningsprosesser, uten at vi egentlig har oppnådd mer reell åpenhet?
Åpenheten berører også politikernes forhold til administrasjonen. I enhver kommune besitter administrasjonen stor makt, og her legges mange premisser. Den pålagte åpenheten i norske kommuner fører til at det ikke eksisterer noen arena for fortrolig dialog mellom administrasjonen og politikere. Alle dokumenter er offentlig. All diskusjon skal skje i åpne møter. I praksis kan dette føre til at enda flere premisser legges i administrasjonen. Politikere kan lett få saker som er «ferdigtygd», fordi det er for store omkostninger å involvere politikerne på et tidlig stadium.
For i det øyeblikket administrasjonen legger fram en sak til politikerne, involverer man også pressen. Det er naturlig at dette fører til en viss terskel for når og hvordan saker legges fram til politisk behandling. De åpne møtene kan således bidra til at administrasjonen styrkes, på en ikke-tilsiktet måte, og på bekostning av det politiske nivået. Det kan være en medvirkende forklaring på at mange lokalpolitikere oppfatter seg som «avmektige» i møtet med en kraftfull administrasjon.
Oppsummert kan vi slå fast at det finnes mange gode og viktige argumenter for åpenhet, som flere av Medier24s kilder er inne på. Det er ingen tvil om at åpenhet i politikken er viktig. Men det trengs rett type åpenhet. Å frata politikerne mulighet til fortrolig, tverrpolitisk diskusjon, er ikke nødvendigvis den rette måten å gjøre det på.
Der er derfor nødvendig at argumentene for åpne møter veies mot andre viktige hensyn. Landet er avhengig av lokalpolitikere som vil jobbe ulønnet til det beste for sitt lokalsamfunn. Disse om lag 10.000 folkevalgte trenger gode møtearenaer, gode arbeidsbetingelser og mulighet til å ta best mulig beslutninger. Derfor trengs balanse mellom åpenhet og fortrolige arenaer for diskusjon.
