Espen Aas ser fram til å møte kolleger igjen på Marienlyst.Erik Waatland
SOMMERPRATEN:
- Tårene rant da jeg gikk ut døra. Det er det desidert kuleste jeg har gjort, sier Espen Aas om årene i London
Siden 2013 har Espen Aas vært stemmen fra London for NRK - og han har elsket hvert sekund. Nå blir han politisk reporter og supervikar på Marienlyst, og innrømmer at overgangen blir tøff.
Espen Aas fra Horten må sies å være i siste kategori.
44-åringen har såvidt rukket å sette føttene i bakken etter fire år som korrespondent for NRK i London - i et eventyr som startet i 2013, men som nå er slutt.
I alle fall enn så lenge, skal vi tro den erfarne journalisten:
Espen Aas (44)
Journalist i NRK.
Nylig avsluttet jobben som korrespondent for statskanalen i Storbritannia.
Utdannet innen medievitenskap ved University of London Goldsmith College (BA)
– Det er ingen som helst tvil om at jeg skal tilbake i den jobben, sier Aas og er dønn seriøs i blikket.
– Trives best ute blant folk
Han har vært tilknyttet NRK siden 1993 - med unntak fra studiene ved Goldsmiths University of London.
Espen Aas, tilbake på Marienlyst.Erik Waatland
Der han har jobbet i Alltid Nyheter, ved ulike økonomiredaksjoner, han har vært vaktsjef i Dagsrevyen, reporter, programleder, reportasjeleder og nestleder på avdelingen for politikk og økonomi.
Tilværelsen som sjef var derimot ikke noe for ham:
– Jeg trives best ute blant mennesker og jeg elsker å lage spennende saker, så jeg fikk endelig jobbe som politisk reporter før jeg grein meg til jobben som korrespondent.
De fire årene i Storbritannia har preget Aas sin journalistikk i betydelig grad, der han har måttet rapportere alt fra flere terrorangrep til dødsbranner eller historier om Brexit og mye annet.
Selv sitter han igjen med en enorm takknemlighet.
– Det her vært de mest ellevilt morsomme årene i hele mitt liv. Det har vært kjempeslitsomt med lite søvn, altoppslukende og jeg har sikkert blitt 10 år eldre, men det har samtidig bare vært kult, sier han og forsetter:
– Jeg klarer bare ikke å oppsummere de fire årene med noe annet enn positivt - uansett hvor sterke inntrykkene har vært eller hvor mye jeg har måttet ofre av tid med både familie, barn og venner. Det har vært en sammenhengende fest, selv om det har vært tøffe saker. Jeg tror det var noe jeg lengtet etter å gjøre.
Fem sommerspørsmål
1. Hvordan ser din mediesommer ut?
Jeg er fortsatt så nerd at jeg starter dagen med Today Programme på BBC og leser The Times og The Guardian. Før det sjekker jeg min britiske Twitter-feed. Så går jeg innom NRK, Aftenposten og VG og noen ganger Dagbladet.
2. Når kjøpte du sist en papiravis i løssalg?
Det er mange år siden jeg kjøpte en norsk papiravis, men jeg har gjort det noen ganger i UK for å kunne vise den på TV, men det er uhyre sjelden. Jeg synes ikke det er et format som er spesielt hendig lengre.
3. Hvilke strømmetjenester abonnerer du på?
Spotify, Netflix, Sky og HBO.
4. Er det riktig å bruke 135 millioner kroner på en kommersiell allmennkringkaster?
Det er vanskelig, men jeg tror man skal spørre seg hva vi mister hvis vi ikke gjør det. I prinsipp virker det litt rart at noe som er kommersielt ikke skal kunne leve av et marked, men når vi er så lite marked, så må vi kanskje gjøre det.
5. NRK får nesten 6 milliarder kroner. Bør noe av dette fordeles på resten av mediebransjen?
Ja, fordi det er det vi har valgt som vår allmennkringkaster og som gir folk et godt tilbud på TV, radio og nett. Jeg vet ikke om det riktige er å gjøre NRK betydelig dårligere for å gjøre andre medier litt bedre. Kanskje er det andre måter å gjøre det på.
– Er det slik du trives best?
– Ja, det viser seg jo det da. Jeg har alltid synes det har vært kult å være en del av Dagsrevyen og Dagsnytt og de andre store redaksjonene med kolleger, så jeg synes det var litt skummelt å måtte være alene om absolutt alt fra regnskap til regninger til reisebestillinger og så videre. Men jeg har digget det og har aldri jobbet så bra journalistisk.
Fra viktig til «uviktig»
Folkene er det han vil huske aller best. Men det var ikke alltid like enkelt å være fra NRK i store Storbritannia:
– Fra Norge var jeg vant med at alle ville snakke med meg, fordi de aller fleste ville på Dagsrevyen. Men der borte var det totalt annerledes med stengte dører og ingen som er interessert i deg. Forskere, politikere, næringslivet og popstjerner - de orker nesten ikke snakke med norske medier, for det er så lite land.
– Hva gjorde du da?
– Jeg måtte tilpasse meg og det ble faktisk bedre journalistikk av det, for jeg måtte fortelle historiene gjennom de som opplevde det - enten det var innstramminger i offentlige budsjetter, flom eller andre ting.
- Journalister har så innmari lett for å løpe etter de som ser ting ovenfra, men nå har jeg sett ting nedenfra. Og det er det mest nyttige jeg noen gang kunne ha gjort.
– Jeg tror jeg har blitt et bedre menneske rent personlig og hvert fall som journalist, sier Aas.
Den erfarne reporteren sitter igjen med mange historier etter fire år som journalist i Storbritannia. Fortsatt river dødsbrannen og skandalen i Grenfell Tower i ham, men det gjør også terroraksjonene i landet. Han reiste også to ganger til Paris og en gang til Brussel for å dekke terror.
– Hvordan blir du påvirket av jobben som person?
– Man kan bli litt shallow... jeg vet ikke hva man kaller det på norsk - kanskje litt grunn? Kynisk? sier reporteren og prøver å finne de norske ordene.
– Jeg husker at jeg ble med en ambulanse ut på jobb en natt og der så jeg en mann dø like ved der jeg sto - etter at han hadde hoppet fra et tak. Jeg sto og så på en fyr dø og det har jeg aldri gjort før. Han norske legen spurte meg noen dager etterpå om det gikk bra med meg og jeg tenkte at jeg var ikke berørt i det hele tatt. Jeg var bare på jobb.
Den engasjerte reporteren er derimot ikke bare kald etter grusomme hendelser. Terroren i Manchester gikk noe innpå ham etter å ha intervjuet barn på samme alder som hans egne døtre.
– Da fikk jeg veldig klump i halsen og tok det personlig. Også terrorangrepene i London ble personlige for meg, for jeg er så glad i byen.
Har aldri hatt en «ordentlig» jobb
Espen Aas skulle egentlig ikke bli journalist, men økonom. Men på grunn av finanskrisen, var det kanskje den minst lukrative utdanningen man kunne ta på den tiden, sier han.
– Jeg gikk på BI med langt hår og en rockete t-skjorte og så meg rundt og tenkte: «Nei, dette går ikke». Siden har jeg aldri fått meg en ordentlig jobb - jeg har bare vært journalist, ler han.
Journalistisk har han for det meste vært i NRK hele karrieren, men en kort periode i nærradioen i Horten. Han har også jobbet i lokalavisen Gjengangeren ved siden av videregående.
– Jeg skjønte ikke på det tidspunktet at man kunne ha dette som jobb, for jeg trodde det var på gøy ved siden av tiden som elev, haha, minnes han.
Men jobb ble det og etter hvert ville han formalisere det hele og reiste til nettopp London for å ta en bachelor i medievitenskap ved University of London Goldsmith College.
Aas elsker Storbritannia, kulturen og menneskene på balløya. Og han misliker sterkt noe vi nordmenn gjør - gang på gang:
– Køkulturen i dette landet... huff! Det er bare å gi opp med en gang. Hvordan går det an å ikke slippe folk av bussen før du skal på? Utrolig, sier han bestemt.
Aas er som alltid pent kledd - slik vi har sett ham rapportere fra London. Nybarbert, dress og med en høflighet de fleste nordmenn hopper glatt over. Reporteren innrømmer å føle seg litt «på besøk» i Norge - nå som han er tilbake.
– Skal du slappe av nå som du er hjemme igjen?
– Huff, nei - jeg håper ikke det. Jeg er jo ikke noe god på de greiene der, ler han og fortsetter:
– Jeg har jo vært hjemme bare noen dager, men det føles ut som noen måneder. Jeg øver meg nå på å ro ned og ha telefonen i flymodus på natta og det har jeg ikke gjort på fire år, så det er kjemperart.
– Hvordan blir denne overgangen da?
– Det kommer til å bli rart, men jeg får bare stå i det. Det er utrolig mange flinke folk her i NRK, så det skal gå bra. Nå skal jeg jobbe i politisk avdeling og ser fram til å dekke valget.
Vil reise tilbake
– Har du gruet deg litt til å komme tilbake eller?
Espen Aas ser fram til å møte kolleger igjen på Marienlyst.Erik Waatland
– Jeg har ikke gruet meg litt, for jeg har gruet meg helt ellevilt mye. Det var virkelig slik at tårene rant når jeg gikk ut av døra i huset mitt. Jeg har helt knust over at det var slutt. Det er det desidert kuleste jeg har gjort i min karriere så langt.
– Vil du ikke reise et annet sted for NRK da?
– Hvorfor i all verden skulle jeg det? Journalistisk sett hadde det vært gøy, men jeg er så utrolig glad i London, så kunne jeg velge ville jeg heller reise dit enn for eksempel Washington - som jo er en god nummer to. Men det er ikke London...
Har skrevet opp absolutt alle sakene han har gjort og snittet viser en plass mellom 600-700 leveranser i året - noe som inkluderer direktesendinger også.
– Hva vil du gjøre nå da?
– Reise tilbake, sier han bastant og fortsetter:
– Det er ingen tvil om at jeg skal tilbake. Det er det landet jeg passer best i. Jeg liker til og med bedre å kjøre bil på venstre side av veien.
Tenkte å si opp
– Du kunne ikke bare få deg en jobb i britisk media da?
– Jo, og jeg lekte lenge med tanken på å si opp NRK-jobben, men det er vanskelig, for jeg har barn som ville hjem. Også mener jeg jo at det å være reporter i NRK er den mest priviligerte jobben man kan ha i denne bransjen. Men jeg skal tilbake og neste mulighet kommer ved neste utlysning, smiler han.
– Du kunne ikke dratt til politikken eller kommunikasjonsbransjen?
– Aldri! Hvis jeg var mest opptatt av å tjene greit og var lei av NRK er det kanskje noe, men jeg vet ikke om jeg klarer å bli lei av NRK. Det er så fine folk også ville jeg blitt helt koko av kjedsomhet etter tre dager. Jeg ville gått fullstendig på veggen, ler han.
Britiske myndigheter har krevet korrespondenten for en halv million i skattepenger i året, så det har vært et tapsprosjekt av dimensjoner, sier Aas, men han ville ikke vært foruten det:
– Så nå er du blakk, sliten og lei?
– Blakk, sliten og lykkelig, smiler Aas og fortsetter:
– Det har noen ganger vært hånd til munn på grunn av det høye pundet, men «fuck it». Noen ganger tenker jeg at denne jobben er så kul at jeg burde betalt for å få lov til å holde på, ler han avslutningsvis.
Det har vært trist på alle mulige måter å forlate London. Ikke minst fordi det betød slutten på fire års nært samarbeid med fotograf og redigerer Johan E Bull og hans Nordic Productions. Et samarbeid som også ble til et nært vennskap der vi dekket alt fra blodig terror, via valg, folkeavstemninger, politikk til kultur og sport. Som en avskjedsgave, satte han sammen noen få av de mange hundre jobbene vi rakk å gjøre sammen. Nostalgisk jeg? OK da. Iallfall ble det slik:
