Erna Solbergs «blødtørst»-utsagn om journalister var en over­drivelse, men ikke verre enn det medie­folk må tåle

• YNGVE BROX, bedriftsrådgiver og tidligere leder av Trøndelag Høyre

Norske journalister tåler alt for lite av omtale av seg selv. Statsminister Erna Solbergs utsagn om at journalister er «blodtørstige for å få svar» var en overdrivelse, men ikke et verre bilde enn mediefolk må tåle.

Mediene setter selv saker på spissen og bruker sterke bilder. De må tåle at den som opplever å få et samlet pressekorps på nakken beskriver hvordan dette oppleves.

Statsminister Erna Solberg formulerte seg uheldig forleden dag. Hun sa at:

«Av hensyn til rikets sikkerhet og PSTs metodebruk er det PST som må vurdere hva vi kan si. Når norske journalister nå er så blodtørstige for å få svar, må vi sørge for at vi ikke offentliggjør ting som må holdes tilbake av hensyn til sikkerhetstjenestene».

Dette har falt nærmest et samlet pressekorps tungt for brystet.

Aftenposten viet for eksempel en hel leder til saken, og skrev at statsministeren bør beklage ordbruken. Hun har beklaget. Men strengt tatt burde mediefolk gått i seg selv og vurdert hvor hårsåre de skal være.

Tatt i betraktning hvordan for eksempel USAs president for tiden angriper mediene er det ikke rart at mange er på vakt mot overgrep fra norske politikere også.

Men samtidig bør det være grenser for hårsårhet fra en yrkesgruppe som lever at å sette kritisk søkelys på andre.

Journalister selv har brukt begrepet «blodtåka» for å beskrive stemningen i redaksjoner når en stor og viktig sak blir avdekket. Kampen for finne informasjon, avdekke faktum og være først ute med de beste sakene gjør at man kan miste andre hensyn av syne.

Daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, skrev godt om dette i denne kommentaren på NRK Ytring. Det er altså vanlig å bruke begrep som «blodtåka» for å beskrive sinnstilstanden i redaksjoner og mediene når saker får voldsom oppmerksomhet.

Det passer godt på kjente tilfeller som for eksempel meeto-sakene, Gerd Liv Vallas avgang som LO-leder, Tore Tønne-saken, Sylvi Listhaugs facebookinnlegg eller altså nå Per Sandbergs tur til Iran.

Derfor burde det ikke vekke oppsikt når statsministeren bruker et beslektet begrep for å beskrive hvordan journalister nå opptrer i jakten på fakta i Sandberg-saken.

Den som selv bruker sterke ord og uttrykk bør også tåle å bli omtalt på samme måte. Mediene bruker selv til dels sterke bilder i sine saker. Det gjelder for eksempel for situasjoner som er helt normale for dem det gjelder.

Når en stortingsgruppe skal konstituere seg etter et valg er det helt normalt at flere ønsker samme verv. Dette må løses gjennom diskusjoner og voteringer i gruppen. Det er ikke en enkel situasjon, men det er altså helt normalt.

Men da Arbeiderpartiet debatterte i fjor høst diskuterte hvem som skulle bli leder for forsvars- og utenrikskomiteen skrev for eksempel VG at Anniken Huitfeldt og Espen Barth Eide «Kniver om hvem som skal bli utenrikssjef». Dette er et svært sterkt bilde.

Alle skjønner imidlertid at det bare er et bilde.

Den som blir beskrevet av mediene må tåle at saker blir satt på spissen, selv om uttrykkene som brukes er for sterke.

Både Sylvi Listhaug og Per Sandberg har kommet med sterk kritikk av mediene etter at de måtte gå av som statsråder. Statsminister Erna Solberg har i begge tilfellene understreket at statsråder må tåle å stå i mediestormen, og slik sett avvist kritikken.

Det burde fortelle mediefolk at hun forstår og verdsetter medienes rolle.

Statsministerens bruk av begrepet «blodtørstige» utløste reaksjoner fra norske redaksjoner som minner om hvordan enkelte i Senterpartiet reagerer på bryllupskaka til miljøminister Ola Elvestuen:

Hysterisk, selvhøytidelig og tynnhudet.

De som omtales av mediene må tåle at journalister setter saker på spissen og bruker bilder det ikke nødvendigvis er dekning for.

Den som skaper debatt må selv tåle å settes under debatt.

Mediene må tåle at den som opplever å få et samlet pressekorps på nakken beskriver hvordan dette oppleves.

Dette er ikke en trussel mot deres virke, det er en naturlig del av det daglige ordskiftet.