Lørdag våknet det norske folk til et solid journalistisk håndverk fra VGs journalister.
Avisen har avslørt det som kan se ut som et offentlig overgrep gjort mot tre brødre bosatt i Tolga kommune i Hedmark. Brødrene har fått diagnosen «psykisk utviklingshemming», uten at det er foretatt på korrekt vis - og det har medført at kommunen har fått mer penger, ifølge VG.
«Inntektssystemet til kommunene fungerer slik at én psykisk utviklingshemmet kan øke statlige overføringer med en halv million kroner i året. Penger kommunene kan bruke på hva de vil», skriver avisen.
Gjennom hele den svært gjennomførte journalistikken blir vi vitne til et mur av stillhet fra de ansvarlige. De nekter rett og slett å stille til intervju.
Dette til tross for at VG trolig har tatt dem med buksene nede. Så til de grader.
Hvorfor har vi egentlig journalister?
Litt for å bringe nytt, litt for å underholde, litt for å holde den offentlige samtalen i gang - og litt for alt annet. Men aller mest for å avdekke maktmisbruk og stille folk til ansvar for sine handlinger.
Derfor er det regelrett pinlig at hverken rådmannen, kommunen, fylkeslegen eller noen i det offentlige ønsker å stille til intervju - dette til tross for at brødrene har veivet unna taushetsplikten.
«Siden midten av august har VG rettet flere henvendelser til Tolga kommune. VG har spurt rådmannen om grunnlaget for å registrere brødrene Holøyen som psykisk utviklingshemmede. VG har også spurt om ønsket om større inntekter til kommunen kan ha ført til at innbyggere er blitt registrert som psykisk utviklingshemmede på feilaktig grunnlag. Kommunen vil ikke uttale seg om enkeltsakene VG omtaler, men sier at regelverket blir fulgt», heter det i artikkelen.
Her kunne partene bidratt til å opplyse saken, men det nekter de.
I stadig større grad ser vi at de som blir utsatt for kritisk journalistikk svarer med at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker - og dermed forsøker de å slippe videre spørsmål.
Eller det kan være at de ikke tar telefonen og ønsker å svare på e-post - og dermed frarøver journalisten en mulighet til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål.
En kommune finansieres av innbyggernes skattepenger. Det medfører et særlig ansvar til å være transparente og stille opp for pressen - som har sin viktigste oppgave å være et korreks i samfunnet.
Spesielt burde man etterstrebe å kommentere valgene sine når man har bommet monumentalt.
Tolga kommunes slagord er «En kommune med tæl». Vel, det er ikke mye tæl å finne i kommunens manglende svar i VGs kritiske artikkel.
Dette er bare pinlig.
