Dette ble min hittil største tabbe i yrkeslivet. Og jeg skjemmes ennå den dag i dag

• ERIK WAATLAND, vaktsjef og journalist i Medier24 og tidligere presseoffiser i Forsvaret.

Hvor ofte ser du en journalist si unnskyld? Eller en redaksjon som forteller at de tok feil og at de beklager? Ikke så alt for ofte, kanskje?

Jeg kjenner meg igjen. Det å be om unnskyldning sitter ofte langt inne.

Vi vil helst være tabbeløse og leve på våre arbeidsgiveres uangripelige posisjon og rykte. Og det kunne vi i mange år, helt til journalistikken ble toveis.

Nå er det heller dagligdags at redaksjoner får tilbakemeldinger fra vanlige lesere og seere med faktafeil, dårlig språk og unyanserte vinklinger.

Men hvordan tar vi imot de velmente ordene fra kundene våre? Jeg tror mange vender ryggen, sletter e-posten og håper sjefen var for opptatt til å merke feilen.

Her er min påstand: Det går ikke lenger.

Kanskje er det på tide at vi - de selvgode journalistene - begynner å innse at livet går videre, selv om vi tabber oss ut.

Min største tabbe

Spoler vi sju år tilbake, var jeg kledd i grønt og tjenestegjorde som grenader i Hæren i Bardufoss. Midt mellom høye fjell og bitende minusgrader lå Hærstaben, hvor jeg hadde mitt virke i et drøyt år.

Jeg var ansatt som webmaster og fikk flere oppdrag innen informasjon- og kommunikasjonsfeltet. Utrolig spennende!

På et internseminar fikk jeg endelig muligheten til å vise meg fram.

Kommunikasjonssjefen trengte noen til å lede et prosjekt som ville berøre svært mange mennesker med et stort informasjonsbehov. Her ble vi rett og slett målt på åpenhet.

Det var store sko for en 20-åring, men her var sjansen min!

Jeg medietrente avdelingsledere, koordinerte med profileringsleverandører, lagde kommunikasjonsplattform, skapte budskap og la til rette for at dette skulle gå knirkefritt.

I flere uker jobbet jeg med det som skulle irritere meg den dag i dag. For det handlet ikke om hva jeg gjorde, men heller om hva jeg glemte å gjøre.

Jeg glemte det viktigste

Arrangementet begynte. Opp troppet de medietrente sjefene, materiellet var klart og folk ventet. Alle var der.

Bortsett fra media.

Jeg hadde **** meg glemt å invitere pressen. Som faktisk var det viktigste med hele oppgaven.

Kort fortalt, så trodde pressen at vi holdt det skjult og dermed var hemmelighets- og konspirasjonsteoriene i redaksjonene igang.

«Hva hadde de å skjule?»

Sannheten var... ingenting. Jeg bare glemte den aller viktigste arbeidsoppgaven min.

Bah.

Unge Waatland i grønt fikk naturlig nok kjeft. Og jeg glemmer ikke den flausen så lenge jeg lever.

Men jeg ba om unnskyldning, lærte av det og vokste på det. «En skikkelig blæmmert», som vi sier i Trøndelag.

Så - hva kan dere andre lære av min #FuckUp?

Gjør dere en tabbe, så rett den opp, be om unnskyldning, lær av det og gå videre.

Men aller mest: Vær ydmyk.

Det siste rådet jobber jeg med fremdeles.... God helg!

PS! Fortell gjerne om dine tabber i kommentarfeltet. Slår du min?