Med «ragebait» og åpenbar aktivisme later Resett som de driver med journalistikk, men det gjør de selvfølgelig ikke.
Som NRKs Debatten belyste torsdag kveld, virker Resetts metode å forvrenge, forfølge og skape mest mulig sinne for å få mest mulig klikk.
Det kan se ut som at Helge Lurås & co. har alt å tjene på at folk ikke lenger stoler på de tradisjonelle mediene – og dette vet de tilsynelatende å kapitalisere på. Tendensiøse artikler, skrevet av anonyme forfattere, fortsetter å spre negativitet og hat mot alt fra NRK til muslimer og folk med et annet verdensbilde.
Og med det narrativ at det er kun på Resett at du får den egentlige sannheten. Baker du dette sammen med utallige tiggemeldinger om donasjoner og penger fra leserne, så har du en god forretningsmodell.
Hat og cash – hånd i hånd. Klikk da vel!
Med alt dette «mølet», blandet med troverdig journalistikk fra NTB, skjønner jeg at det er lett for enkelte annonsører å misforstå hva Resett egentlig er.
Et mediehus underlagt pressens etiske regelverk ville ikke funnet på å systematisk spre uverifiserte rykter, forkle aktivismen (og hatet sitt) mot religiøse grupperinger som journalistikk – eller å la anonyme «journalister» publisere utallige negative artikler om enkeltpersoner eller aktører, for å nevne noe.
Dette er også grunnen til at Helge Lurås ikke kvalifiserer til medlemskap i Norsk Redaktørforening – og at Resett ikke blir medlem i Norsk Presseforbund. Det er nemlig et kvalitetstegn å være i pressens organisasjoner – med en standard langt over Resetts nivå.
Det er nemlig ikke greit å ha systematiske brudd på presseetikken, oppfordre til boikott av aviser og tilby å betale en kilde 400.000 kroner for å fortelle historien om Trine Skei Grande.
Medlemskapet fordrer at man følger Vær varsom-plakaten – og at vi gjør oss laglig til hogg for vår egen selvdømmeordning. Jammen blir det ganske god journalistikk av å følge pressens etiske regelverk også.
Jeg vil forsvare Resett – og alle andre politiske aktivister – sin rett til å ytre seg. Det mener jeg er helt avgjørende for vår offentlige samtale.
Men for meg handler ikke debatten om Resett om ytringsfrihet, for Helge Lurås & co. har uendelig muligheter å uttrykke sin aktivisme på gjennom nettstedet sitt – til full jubel fra menigheten. Debatten handler om at Resett låner 250 år gamle klær for å utgi seg for å være et seriøst mediehus.
Det er de ikke.
Jeg har tidligere kalt Helge Lurås for Norges største klikkhore – en påstand som står seg også i dag. For det begynner å bli en vane at Resetts aktivister hiver seg over ett eller annet kontroversielt tema for å skape sinne i kommentarfeltet – og dermed klikk.
Det er ingenting galt i å skape debatt – det gjør alle som har en politisk agenda. Problemet kommer når du utgir deg for å være noe du ikke er. Og det vet vi i dag, for Resett har, på sin korte levetid, gjentatte ganger vist oss:
- At de ikke foretar tilstrekkelig faktakontroll
- At de ikke søker et bredt kildegrunnlag
- At de gir blaffen i å la angrepne parter få forsvare seg
- At de går alt for langt i overskrifter uten å ha dekning for det
- At de lager tendensiøse saker med den hensikt å sette fyr på kommentarfeltet
- At de ikke tar publiseringsansvaret sitt på alvor
- At de forfølger enkeltpersoner
- At de ikke vet hva presseetikk er
- At de ikke vet hva journalistikk krever
Tanken om at Resett representerer stemmer «som aldri får en stemme i den tradisjonelle pressen» er selvsagt bare tull. Mediemangfoldet er heldigvis betydelig bedre enn det med en rekke medier som publiserer motstridende meninger hver dag.
Nettstedet livnærer seg på å fortelle tendensiøse historier om at MSM (den etablerte pressen) sensurerer kritiske saker om innvandring, islam, høyresiden og mye annet. Og de bruker mye tid på å fortelle hvor forferdelig NRK er.
Er det ikke ganske teit å forsøke å spre en løgn om at Norge ikke debatterer innvandring – og at mediene ikke omtaler innvandring – når pressen har omtalt ordene «innvandring» eller «innvandrere» over 110.000 ganger siden 2010 (Atekst)?
Det er kanskje ikke så interessant å skrive om. Dem om det.
Som redaktør i Norge er jeg veldig opptatt av å legge til rette for ytringsfrihet – og vi bruker mye tid på å sørge for å hente inn to sider av én sak – før vi publiserer. I motsetning til Resett.
Statssekretær Sveinung Rotevatn kunne fortelle i NRK torsdag at han har blitt omtalt gjentatte ganger fra Resett på kort tid – og ikke forsøkt kontaktet for en kommentar – før han selv påpekte det. Slike historier har vi hørt gjentatte ganger fra kilder som er omtalt på nettstedet - og slik jobber ikke seriøse medier.
Og det forteller meg at det aktivistiske nettstedet på ingen måte forstår journalistikk. Og det skuffer meg, for håpet lå der da Lars Akerhaug, med bakgrunn fra VG og Journalisten, begynte som redaksjonssjef. Han har til gode å overbevise om at kvaliteten har økt – slik han lovte.
Så, har Resett noe bra for seg? Tja, vil jeg si.
De har rett i at verden for ofte sees fra venstresiden og sentrum – og for lite fra høyre mot venstre. Det er et problem. Og det ekskluderer en veldig stor andel nordmenn fra å kjenne seg igjen i den norske mediefloraen.
Men det betyr ikke at aktivistnettstedet Resett er svaret – langt ifra.
Det betyr bare at vi har behov for flere stemmer fra høyresiden inn i tradisjonelle medier – en oppgave som må tas på alvor blant norske redaksjoner som rekrutterer.
Resett er ikke en nettavis, men et nettsted. De har ingen redaktør, men en aktivistleder. De har ingen journalist, men mange aktivister. Og de har ingen Vær varsom-plakat, men et ønske om å få klikk og oppmerksomhet som generer inntekter.
Og de vet å skrike etter donasjoner og penger fra sine lesere. Som en stor andel andre aktivister gjør til enhver tid.
Men det gjør dem ikke til journalister. Samme hvor mye de later som.
