Det er vanskelig å kritisere regjeringen for å opprettholde støtten i en tid der mange medier sliter med å omstille seg. Men gjør Trine Skei Grande enkelte av mediene egentlig en bjørnetjeneste? spør Erik Waatland

Mina Langlete

Kommentar

Staten bør ikke lenger være en slags Sareptas krukke for medier som ikke omstiller seg

Medier som bruker pressestøtten til å pisse i buksa og holde seg varm, bør gå i seg selv. Og gjøre noe med det før det blir for sent.

Erik Waatland

Publisert 09.10.2018 - 12:43

Denne artikkelen er over to år gammel.

Tradisjonen tro kom kulturministeren denne uka med penger til mediebransjen. 313 millioner i produksjonsstøtte, økte midler til NRK – og en rekke andre tiltak.

Det er vanskelig å kritisere regjeringen for å opprettholde støtten i en tid der mange medier sliter med å omstille seg. Men gjør Trine Skei Grande enkelte av mediene egentlig en bjørnetjeneste?

I dag sliter mange aviser med den digitale overgangen. Der spørsmålet i enkelte redaksjoner handler om hvor mye kunstig intelligens man skal bruke i journalistikken – handler det for andre om man i det hele tatt skal på internett.

Det er for en del småaviser i Norge en utopisk tanke å skulle satse digitalt, til tross for at farene står i kø.

Hva skjer for eksempel med lokalavisene når postombæringen går fra 5 til 2,5 dager i uka? Eller hva skjer med papiravisene når én etter én kutter i frekvens og distribusjonen blir for dyr på egen hånd?

Inntektsmodellen for mange aviser kretser rundt én ting – og det er papiravisen. Og det er trygt og godt, for der lurker det ingen konkurranse fra globale aktører.

Det er nemlig langt fra California til den norske landsbygda.

Og det er her problemet kommer inn: Bidrar deler av pressestøtten til at mediene unnlater å ta nødvendige grep for å omstille seg?

For det brenner betydelig mindre på dass når man alltid kan stole på at staten stiller opp.

Det er neppe regjeringens oppgave å sørge for at døende forretningsmodeller får fortsette i det uendelige.

Dersom pressestøtten ses på som en livbøye i en overgangsperiode, så bør man i større grad problematisere egne rutiner ved å stille seg selv spørsmålet:

Hvilke publisistiske og kommersielle grep har vi gjort for å sikre oss en posisjon digitalt?

Medier24 vet at det finnes krefter i regjeringsapparatet som ønsker å skrote hele produksjonsstøtteordningen og erstatte den med noe nytt.

En sentral kilde forteller at det er urettferdig at man gir så mye støtte til enkelte aviser i Oslo – og en liten andel til lokalavisene.

Innovasjonsordningen for medier kom i fjor og viser at regjeringen mener alvor når de ønsker at mediene skal innovere og omstille seg.

Spørsmålet er om produksjonsstøtten – og de andre ordningene – burde hatt som krav at for å få penger, så må man evne å digitalisere og sørge for at man ikke seiler akterut.

Noen tror at papiravisen vil være redningen også fremover.

Sannheten er at det er en utopisk drøm som vil forsvinne i takt med at papir, trykk og distribusjon blir dyrere – og annonsørene har stadig større krav til effekt og måling – og velger det rimeligste alternativet.

Medier som faller på papir og ikke evner å øke digitalt bør stille seg spørsmålet:

Er det bærekraftig for oss å leve på en pressestøtte som kan forsvinne, eller bør vi satse på en ny og bredere forretningsmodell – og posisjonere oss der leserne er?

Alternativet kan nemlig koste mye.

Og det kan bli dødelig dyrt.

Andel som har brukt ulike massemedier en gjennomsnittsdag (9-79 år) - SSB
	Prosent
	1991	2000	2016	2017
Papiravis	84	77	39	32
Fjernsyn	81	82	67	62
Radio	71	57	59	54
Lydmedier	43	50	37	50
Ukeblad	21	17	5	5
Bøker	24	20	25	25
Tidsskrift	18	14	8	6
Tegneserieblad	11	9	3	3
Serier/film/video¹	10	10	26	37
Internett	..	27	89	90