I 2019 har sportsjournalistene blitt lært opp til at hvis de unngår å stille kritiske spørsmål til de største stjernene, så går det karrieren deres godt. Da havner man i det gode selskap, får tilgang til det indre liv – og du får de største og viktigste intervjuene.
Men hvis du derimot våger å kritisere idrettens mektigste – da kan du glemme å få tilgang til de viktigste stjernene. Se bare på VG. Mediehuset er i en særklasse i norsk sammenheng hva gjelder å stille kritiske spørsmål og grave opp grums fra idrettens elite.
De kritiske sakene om Martin Ødegaards far, som har sikret seg flere titalls millioner kroner i lønn som barnetrener for Real Madrid, er nå grunnlaget for at utlånsklubben Real Sociedad nekter VG intervjuer med en av Norges aller største fotballstjerner.
«VG har publisert ting om faren hans og vi må beskytte spilleren. Beklager, han kommer ikke til å snakke med dere», skrev en pressetalsmann i klubben til mediehuset.
Til Medier24 skriver klubben:
«Det er klubben si avgjerd å ikkje la spelaren snakka med medium som kritiserer dei eller familien deira. Me er nøydd til å beskytta spelarane våre, då dei er den viktigaste delen av oss».
Videre står det i e-posten: «Alle medium har rett og fridom til å skriva kva dei vil, men me har òg rett og fridom til å bestemma kven me skal snakka med.»
Det er jo noe veldig udemokratisk med en slik uttalelse, men internasjonalt er det trolig ingen som gidder å løfte et øyenbryn engang.
Boikott av «vanskelige» journalister, og på den andre siden tilbud om eksklusive intervjuer til vennligsinnede reportere, er ikke uvanlig på den internasjonale sportsscenen, fortalte en norsk redaktør meg nylig.
Dette er en udemokratisk utvikling vi hverken kan eller bør tillate. Der det kan føles ut som en «umulig» kamp å vinne sett fra lille Norge, så mener jeg det er et stort ansvar å være den nasjonen med verdens beste pressefrihet. Vi trenger ikke å være redde for å si hva vi mener – og Norske sportsjournalisters Forbund bør bruke vår stemme internasjonalt for å sette skapet på plass.
Boikott av kritiske medier kan bare forekomme når mediene tillater det. Når Alex Ferguson boikottet BBC i syv år, så burde det vekket en harme i de andre mediene, men den gang ei.
Den samme harmen burde vært synlig da IOC-medlem Gerhard Heiberg boikottet journalister han mente «fremstilte han feil» i 2008, eller da manager Ole Gunnar Solskjær boikottet en NRK-reporter i 2013 – eller da skistjernen Martin Johnsrud Sundby boikottet en TV 2-reporter i 2016.
Dette er en utvikling vi ikke kan stå på sidelinjen og se på – og det er et kollektivt ansvar å sørge for at vi, som journaliststand, ikke aksepterer det.
Vår oppgave er å stille spørsmål når makta tier, vi skal gjøre leserne, seerne og lytterne våre klokere - og vi skal vise fram de beste prestasjonene - og ikke minst forsøke å fortelle hvorfor utøverne lyktes eller ei.
Men å være sportsjournalist handler ikke bare om å jakte reaksjoner på prestasjoner. Det handler også om å grave i reiseregninger, kreve åpenhet i NIF, grave i millionkontrakter til idrettsstjernenes fedre, stille kritiske spørsmål til Solskjær – og være vaktbikkja i en milliardindustri som ikke tåler å bli satt under lupa.
Når ett medium blir nektet adgang, så bør den grunnleggende mangelen på respekt for uavhengig journalistikk sørge for at vi andre reagerer.
For å bruke en terminologi de fleste sportsjournalister bør skjønne: Det kollektive må jobbe i samme retning.
Er det særbehandling av enkelte reportere til ulempe for en annen, så bør alle si fra. Nektes en journalist adgang, så bør alle holde seg unna. Krever kildene kontroll over intervjusituasjonen, så bør vi som journaliststand holde fanen høyt og felles henvise til Vær varsom-plakaten. Og brytes dette, så må vi skrive om det.
Det kollektive svikter når det svakeste leddet gir etter. Og særlig dersom sportspressens ledelser tenker mer på kortsiktig gevinst enn på å jobbe langsiktig for mer tilgang. Det første er å pisse i buksa - det andre er å tenke klokt.
Det skader hele journaliststanden om idrettsmakta får diktere hva vi som journalister kan og bør få lov til å spørre om.
Så lenge vi tillater en slik utvikling, så må vi også ta konsekvensen av det.
Resultatet ser vi allerede med Real Sociedads boikott av VG.
