Pressens hus kan enten bli veldig bra. Eller jævlig dårlig

Akkurat nå sitter en prosjektgruppe fra presseorganisasjonene og planlegger innholdet i Pressens hus i Oslo sentrum. På Clubhouse nylig ba de om innspill til aktiviteter og ideer - noe som er kjempebra, så jeg valgte å ta rollen som djevelens advokat og stille spørsmålet:

«Trenger vi enda en møteplass blant pressefolk i Oslo?». Herlig nevemagnetisme der.

For er det én ting vi i pressen ikke trenger, så er det enda snevrere omgangskrets. Problemet er ikke at vi mangler møteplasser for å diskutere oss i mellom (nå snakker vi før og etter korona), men at vi bør komme oss mye mer ut og møte andre - og få langt flere impulser. Det gjelder også for presseorganisasjonene i en tid med anklager om falske nyheter og lukkede mediekretser.

For hvilket problem er det Pressens hus er et svar på? Kritikken nå handler først og fremst om at journalister ikke forstår godt nok livet utenfor bobla - og at vi er så lite åpne om våre metoder at det skaper en grobunn for mistro og mistillit.

Er det dette Pressens hus skal jobbe for å motvirke - fra lunsjbordet til en samlet mediemakt plassert i Skippergata i Oslo sentrum?

Huset skal, ifølge dem selv, være er krafthus for alle som har interesse for journalistikk - og blant leietakerne er NTB og en rekke medieorganisasjoner. De samme medieorganisasjonene som langt på vei mener det samme om det meste.

Jeg tror at ens geografiske ståsted har noe å si for hvordan man ser verden. Derfor tok jeg for noen år tilbake til orde for å flytte NRKs hovedkvarter ut av Oslo. Det ble selvsagt latterliggjort av oslomakta - som forventet - og i dag har det motsatte skjedd:

De velger etter alt å dømme en tomt i Oslo - og har en ledelse som domineres av ledere med sitt ståsted fra det sentrale Østlandet. Hele Norges NRK der altså.

Hvorfor må det være sånn?

I dag har vi allerede et kraftsenter for medier i Media City Bergen. Der pumpes det ut kompetanse på gravende journalistikk gjennom SUJO og en rekke medieselskaper nyter godt av teknologikompetansen på huset. Hadde det vært en ide å flytte medieorganisasjonene dit?

Hva med IJ? Hvorfor i all verden kunne ikke IJ fortsatt være et sted for kompetanseheving og nettverksbygging utenfor Oslo? Problemet nå blir heller at folk drar hjem eller sprer seg på en rekke hoteller - og ikke møtes for å sitte på et litt slitent hotell i Fredrikstad sentrum og preike presseetikk. Vi vil heller møte gamle venner og bekjente i hovedstaden - enn «han litt rare fyren fra fagpressen».

Gjør vi ikke?

Sentralisering ser ut til å være svaret på våre utfordringer. I en tid hvor de globale gigantene stikker av med annonsekronene, så må vi «holde sammen» i et møte med en krevende tid. Tydeligvis.

Jeg vet ikke. Og kanskje spiller det ingen rolle at de som jobber for pressens vilkår blir enda tettere på hverandre. Kanskje er det også på tide at noen av dem begynner å innse at de jobber for akkurat det samme og bør heller fusjonere, men det får være en annen debatt.

Jeg er bekymret for at medieorganisasjonene blir introverte - og frykter at huset vil bli et nav i et felleskap som retter fokuset innover i navlen - i stedet for å heller hente impulser, debatter og meninger utenfor andedammen.

Jeg skjønner at denne debatten er død - og man kommer ingen vei med å diskutere noe som allerede er igang. Men Pressens representanter bør printe ut et stort skilt over pulten hvor det står:

«MIN VIRKELIGHET HER I HOVEDSTADEN ER IKKE NØDVENDIGVIS REPRESENTATIV FOR HVORDAN RESTEN AV NORGE SER TING».

Pressens hus kan enten bli veldig bra - eller veldig dårlig. Evner man å løfte store diskusjoner, tanker og meninger om faget vårt fra og til hele landet, så kan det ha livets rett. Blir det «enda et sted der vi samme folka tråkker de samme sporene og mener det samme», så blir det rett og slett jævlig dårlig.

I dag velger man å bruke enorme ressurser på å bygge opp noe helt nytt i Oslo sentrum. Enn om at man heller brukte tid og krefter på å heller spre budskapet og den faglige utviklingen - i stedet for å bruke millioner på en sentraliseringsprosess?

For noen høres det ut som en utopisk tanke. Akkurat det er kanskje også problemet.

Men de kommer ikke til å se det selv.

«Jo mere vi er sammen, ja, sammen, ja, sammen. Jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi. For mine venner er dine venner, og dine venner er mine venner. Jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi».