Kan det tenkes at konflikten mellom Line Andersen og NRK egentlig handler om dårlig ledelse?

Det som foregår i Oslo tingrett nå er skikkelig stygt. Line Andersen og hennes advokater hudflettes av NRK - og slår tilbake med skarp skyts. Det er anklager om utrygghet og frykt, konflikter og dårlig personalbehandling.

Begge parter forsøker hardt å tegne et bilde av den andre som den verste spilleren. Sannheten ligger nok trolig en plass i midten.

Men hvem har egentlig skylda?

Jeg kjenner ikke Line Andersen utover å ha observert henne som en dyktig programleder på NRKs sjakksendinger. Men det positive inntrykket av en folkekjær programleder blir definitivt utfordret etter å ha fulgt med på rettssaken de siste dagene.

NRK mener Line Andersen har vært et problem i flere år og at hun skal ha påvirket det «psykososiale arbeidsmiljøet» i NRK Sporten negativt gjennom sin atferd. Andersen mener derimot hun er dårlig behandlet over lengre tid.

Så hva har egentlig skjedd som gjør at man nå havner i Oslo tingrett?

Jeg tror det handler om dårlig ledelse. For hvem sin skyld er det at arbeidsmiljøet forsures og at konfliktene går så langt at folk blir sykmeldt og at kolleger må skjermes fra hverandre?

Svaret på det er åpenbart ledelsen. Dersom en kollega, medarbeider eller leder ikke presterer - eller skaper trøbbel på arbeidsplassen, så må det tas tak i. Nå ser vi en offentlig skittentøysvask som egentlig skriker: NRK har et ledelsesproblem.

For hvis de mener at Line Andersen er så vanskelig - hvorfor har de ikke tatt grep tidligere? Hvis de mener hun er en primadonna med nykker - hvorfor har de ikke snakket om det? Hvis de mener hun forsurer arbeidsmiljøet - hvorfor har det ikke fått konsekvenser? Hvis hun mener at hun blir behandlet dårlig - hvorfor er det ikke satt inn nødvendig tiltak?

Kort fortalt: Hvorfor lar NRK det gå så langt at man nå skriker til hverandre i rettssalen?

Alt dette kunne vært unngått hvis man hadde turt å lede. Også når det blir tøft.

Det finnes en rekke grep man kan gjøre, men tidsaspektet er helt avgjørende. Man kan ha samtaler og høy grad av involvering, man kan gi advarsler og man kan til syvende og sist avslutte arbeidsforholdet hvis det ikke finnes noen annen utvei. Men før man kommer dit, så må man gi tilbakemeldinger og korrigere kursen hvis ting går skeis. Og helst før.

Vi har alle hatt kolleger som har vært vanskelige å forholde seg til. Eller den sjefen som ikke ser sine ansatte. Det er ikke unormalt på arbeidsplassen. Det som derimot er helt nødvendig er å sørge for at det ikke utvikler seg siloer, baksnakking, et dårlig arbeidsmiljø osv. Da må det ledes. Hver dag. Man må gå inn i vanskelige situasjoner og løse opp i flokene før de blir for store. Og man må involvere de berørte partene i betydelig grad.

Så er det noen floker som ikke lar seg løse. Da har man også noen verktøy man som leder kan benytte seg av. Men da må man gjøre det - og ikke vente så lenge at man til slutt havner i retten over dårlig arbeidsmiljø.

For ledelse handler om å få folk til å prestere. De som ikke vil eller kan prestere - og som heller vil lage trøbbel, kan ledes til å finne på noe annet. Til det beste for arbeidsmiljøet.

Men da må man tørre å lede. Også når det blir vanskelig.