Det var blitt kveld i redaksjonen da telefonen min ringte. I andre enden viste det seg å være en tidligere bekjent, som hadde et spørsmål på vegne av sin tenåringsdatter.
Hun lurte rett og slett på om det var noen framtid i journalistikken for barnet sitt – gitt all skriverier om motstand, mangel på jobber, hets og sjikane.
«Det er jo et ganske belastet yrke du har», lo mora litt forsiktig.
Jeg måtte si det som det var:
«Hvis du liker lange dager, mye kjeft, utakknemlige lesere, utrygg jobb, mye hodepine, lite søvn og muligheten til å skuffe dine nærmeste på grunn av «ting som dukker opp » omtrent ukentlig – ja, da er journalistikken noe for deg»
Mora var ikke overbevist, så jeg fortsatte:
«Men hvis du vil ha verdens kuleste jobb, tidenes beste kolleger, en helt ok lønn, muligheten til å møte de smarteste folkene i verden, ha mye makt og samtidig gjøre noe viktig som bringer samfunnet framover – ja, da er også journalistikken noe for deg».
På få år har journalistikken gått fra å være ganske enveis – til å bli en kontinuerlig dialog med lesere. I den samme prosessen har folk fått mulighet til å svare oss, rette opp i feil – og til slutt skape et enda bedre produkt.
Men sosiale medier har også ført med seg en stor belastning. Uthenging, sjikane, trusler og latterliggjøring av journalister og medier har ført til at medieledere i større grad må skjerme medarbeiderne sine.
Det er en urovekkende utvikling.
I dag melder flere medieledere fra til meg om at de sliter med å rekruttere. På få år har de gått fra å nærmest vasse i relevante søkere – til å nå måtte benytte seg av flere metoder for å treffe riktige kandidater.
Journalistutdanninger legges ned på grunn av få søkere. Det tyder kanskje på at belastningen og det konstant negative fokuset på yrket har nådd de neste generasjonene.
Vi vet at svært mange journalister har forlatt yrket til fordel for kommunikasjon og PR, for å nevne noe. Der meldes det fra om tryggere arbeidsplasser, høyere lønn, mer forutsigbare dager – og mer tid til å gjennomføre prosjekter.
I så måte kan man nærmest lure på hvorfor folk er igjen i journalistikken.
Og det er her vi må løfte blikket.
Til tross for all motstand, kjeft og dårlige dager, så sitter kloke mennesker på desken, i redaksjoner, ute på pressekonferanser, i felt – og på arrangementer – for å fortelle deg hva som skjer.
Ikke hva andre vil at du skal skrive, men hva som faktisk skjer.
De vasser i dokumenter, kjeft fra kilder, motstand fra rådgivere som vil hysje ned saker i sak etter sak.
Men samtidig avslører de:
- Kommuner som utnytter ressurssvake borgere til å tjene noen ekstra penger
- Barn som sviktes av det offentlige
- Stortingsrepresentanters misbruk av skattebetalernes penger
- Internasjonale popstjerner som tjener store penger på å manipulerer lyttertall
- Uverdig eldreomsorg i norske kommuner
- Det offentliges tapte kamp i møte med psykiatriske lidelser hos barn
- Faktafeil etter faktafeil hos flere partier, bedrifter og organisasjoner
- En internasjonal svindler som ødelegger livet til unge kvinner
- Korrupsjon i det offentlige som gjør noen få veldig rike på boliger
- Stor svikt i rutiner når det gjelder bruk av tvangsmidler mot pasienter
Dette er bare noe av det aller beste vi har av norsk journalistikk for tiden. Til daglig gjør journalister Norge mindre korrupt, mer opplyst, mindre hemmelig og mer transparent.
Den gode jobben gjenspeiles i Press Freedom Index, der Norge troner på førsteplass.
Journalister får som sagt mye kjeft – og noe av det er helt legitimt. Men noen ganger er det på sin plass å minne om den gode jobben de gjør – på vegne av oss alle.
Vi bør nemlig være takknemlige for at journalistene orker. Kanskje trenger vi en «hyll en journalist»-dagen, men enn så lenge fra meg:
Tusen takk for jobben dere gjør. Dere aner ikke hvor viktige dere er.
