Som TV-seer og Manchester United-fan var jeg i lykkerus over at de slo Arsenal på bortebane fredag, men til tross for at laget spilte en grei kamp, så er det alltids flere kritiske spørsmål å stille til «The babyfaced assassin», som så langt har ledet laget til åtte strake seire.
Og det er nettopp en journalists oppgave:
Å være på seernes lag og stille de spørsmålene mange sitter igjen med. Da er det ganske synd at det er Viasat-reporter (eller showman) Jan Åge Fjørtoft som holder relativt ukritisk i mikrofonen.
Gang på gang viser Fjørtoft at han ikke respekterer sin egen rolle som uavhengig journalist - og dundrer på med skryt, kos og klemming overfor kildene.
Intervjukulturen i internasjonal fotball er skrekkelig servil, der mediene har gitt fra seg en betydelig del av makta og klubbene har pinlig god kustus på hva de svarer på - og ikke.
Hva trenger vi egentlig mest? En journalist med velinformerte og kritiske spørsmål, eller en showman til å fortelle Solskjær, Robben, Henderson og Klopp hvor fantastiske de er?
Denne kulturen må ikke få ytterligere fotfeste i Norge.
High-fives og kos
Den tidligere fotballproffen Fjørtoft er, i tillegg til å være en fotballfaglig klok mann, en svært privilegert reporter med tilganger som de fleste sportsjournalister bare kan drømme om. Og derfor synes jeg at det er så utrolig skuffende å se flere ganger at han misbruker muligheten til å gjøre seerne litt klokere.
Se bare hva han presterte å stille av spørsmål de få minuttene han fikk med Solskjær etter kampen fredag:
- Ole Gunnar, det er ord i Norge som heter at intet tre vokser inn i himmelen, men akkurat når vi nå sjekket, så var vi oppe ved månen. Hvor skal dette ende?
- Apropos jobbe med spillerne, nå fikk du Lukaku igang med «Man of the match» i BBC, du får Sanchez som naturligvis scorer. Hva gjør du konkret for å få disse spillerne igang, som har hatt tunge perioder i Manchester United siste sesong?
- Hvor bevisst er du på at du alltid snur ting som er utfordrende til det positive? Senest med Sanchez nå, der vi nesten håper på at han blir utbuet, for da blir han motivert?
- Ole Gunnar Solskjær, du er kanskje verdens mest berømte nordmann, men akkurat i kveld har noen norske gutter gjort en fantastisk prestasjon i Tyskland. De har gått til VM-finalen i håndball etter å ha slått Tyskland. Jeg synes vi skal avslutte nå ved å se inn i kamera og gratulere de med dagen.
- (Ole Gunnar gratulerer laget og sier at det samler nasjonen og Fjortøft svarer): Og det kommer fra en annen nordmann som har samlet hele landet. Lykke til! (så gir han Solskjær en high-five)
Ukritisk metode
Det har betydning for samfunnet hvor mye ressurser norske medier bruker på ulike tema. For eksempel:
Solskjær er omtalt 5.210 ganger i norsk presse fra desember til 26. Januar 2019.
Det er 475.69 prosent økning i pressedekningen fra de to månedene før - og skyldes sesongstart - og selvfølgelig det faktum at «en av våre» har blitt manager i verdens største fotballklubb.
Og gjennom Solskjær, så får man vist fram at fotball er følelser, samhold, strategi, mennesker og håp. Men det er også en bakside av medaljen i idretten, med makt, penger, korrupsjon og skatteparadiser.
Når idrettens skyggeside kommer mer og mer fram i lyset, så må vi som journalister holde fanen høyt. Vi er ikke «en del av gjengen», men vi er satt der for å gjøre en jobb.
Derfor bør Fjørtofts nærmest ukritiske intervjumetode være pensum for norske sportsjournalister på hvordan man ikke bør misbruke muligheten til å være på seernes lag, mener jeg. Og det handler om mye mer enn bare én opptreden etter en kamp i FA-cupen.
Det er sikkert bra for Fjørtoft å kose seg til de beste intervjuene, men evner han å se at det skaper utfordringer for kollegene hans? Og seernes tillit til hele standen?
Og ikke minst:
Hva har det å si for kildene når man opplever enkelte reportere som kosete - og andre som kritiske? Hvem går man helst til med sakene da?
Verdens største idrett
Og når vi først er inne på Solskjær.
Når en maktperson som ham blir så til de grader omtalt i spaltene, så bør det være med både lim og lupe, som VGs Leif Welhaven har uttalt det flere ganger:
Det bør ikke hete sportsjournalistikk, men journalistikk om sport.
Er det rart sportsjournalistene har et noenlunde frynsete rykte på seg, når de tror at det er Fjørtoft og ikke Josimar og VG som er representative for jobben de gjør?
De som måtte mene at man må slappe av fordi «det bare er fotball», må ikke glemme at det er verdens største idrett med estimert fire milliarder følgere. De 20 mest verdifulle fotballagene i verden er verdt et gjennomsnitt på 1,69 milliarder dollar og det øker kraftig.
Det er ikke «bare fotball». Og derfor også litt skuffende at man slipper til ukritiske reportere i møte med de fremste maktutøverne. Enda det bare er for et par minutter.
Da Solskjær ble presentert som ny manager i Cardiff i 2014, skrev Jan Åge Fjørtoft en kronikk i The Guardian, der han uttalte at han var ikke i tvil om at Solskjær kom til å være en suksess i klubben. Vi vet nå at det er en sannhet med modifikasjoner.
Og dette er bare nok et eksempel på at vi har behov for upartiske, kritiske og nysgjerrige journalister - og ikke high-five-søkende og kosepratende «reportere» med et ønske om å bli bestevenn med kilden.
Reportere uten hyllest
Det er nå en glimrende tid å være Manchester United-fan på. Men i likhet med kritikerne, så mener jeg at ting kan bli bedre.
Og ingenting får det fram mer i lyset enn kritisk journalistikk.
Det skulle bare mangle at Ole Gunnar Solskjær får mye oppmerksomhet fra journalistene, nå som han sannsynligvis er verdens mest kjente nordmann. Og eventyret kan de aller fleste glede seg over.
Det er mye å glise over når det kommer til fotball, følelser, Solskjær og andre internasjonale stjerner som skaper TV-øyeblikk uke for uke.
Men det er også nok å være kritisk til i milliardindustrien, enten det er bindinger til agenter, fotballspilleres skatteparadiser eller triksing med kontrakter.
Det er nok av folk som kan stå i kø for å hylle idrettens fremste kvinner og menn.
Den jobben kan journalistene overlate til noen andre.
