Når pressen venter med å identifisere en antatt drapsmann, som også er mistenkt for å ha gjort forsøk på terrorhandlinger, så er det legitime grunner til det.
I Vær varsom-plakaten, som de seriøse redaksjonelle mediene følger, står det under punkt 4.7:
«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke».
Likevel flommet nettet over av konspirasjonsteorier, spørsmål om pressens legitimitet og om mediene forsøkte å fordekte noe. I 2019 er det som kjent kort vei til mikrofonen for skylde på budbringerne i mediene.
«Hvorfor identifiserer ikke pressen terroristen?» og «Hvorfor beskytte kriminelle?» er spørsmål som har blitt ytret flere ganger i sosiale medier de siste dagene.
For oss som hver eneste dag jobber med presseetiske valg, så er dette også vanskelig, for det finnes ingen fasit på når og hvorfor/hvorfor ikke vi skal identifisere. Det kan handle om at vi:
- På et tidlig stadium i en etterforskningssak skal vi være varsomme med å identifisere
- Det kan være forhold av vesentlig art i saken vi ikke er klar over
- Informasjonsbehovet kan til en viss grad møtes uten å legge ut navn og bilde
Men i det massive informasjonssamfunnet vi lever i, oppstår det nye utfordringer. Der pressen selv har kunnet definert hva som «skal ut og ikke», så dukker det opp blogger og nettsteder som ikke forholder seg til presseetikken – og som ikke gjør vurderinger i henhold til Vær varsom-plakaten, men av ideologiske og klikkmessige hensyn.
I så måte reiser flere spørsmålet om «Hvorfor identifiserer nettavis A, men ikke B?».
Nettavisen var tidlig ute med å identifisere den terror- og drapssiktede Philip Manshaus – det samme var Document.no. Mer tilbakeholden var VG, NRK, Aftenposten osv.
Og det kan være gode grunner for begge deler. Men det at vi mediene ikke adresserer det, kan reise en del spørsmål – og i verste fall føre til konspirasjonsteorier om medienes redaksjonelle valg.
I Aftenposten har nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen gått foran. Først i en kommentar om hvorfor mediehuset ikke identifiserer – også i en oppdatert utgave der hun forteller hvorfor de identifiserte.
Også Nettavisen var tidlig ute med å begrunne sitt redaksjonelle valg. TV 2 har også gjort en god jobb.
Dette er bra. Tiden er nemlig over der vi kan sitte på hver vår redaksjonelle tue og satse på at folk skjønner hva vi driver med langt inne på desken.
Men hvor var NRK? VG? Dagbladet? Altså landets desidert største medier... Det holder ikke å komme med noen linjer nederst i teksten - ett døgn etter hendelsen. Det må prioriteres høyere.
I tiden vi lever i må slike kommentarer og skråblikk fra redaksjonelle ledere bli mer normalen enn unntaket. Behovet for å forklare medienes etiske valg har aldri vært høyere – og vi må være fanebærere for åpenhet om det vi foretar oss.
Det er synd å si det, men det holder ikke lenger å kun lage seriøs og god journalistikk. Vi må også forklare hvorfor og hvordan.
Det må vi bare forholde oss til.
