Norske programledere og reportere med innvandrerbakgrunn opplever hets på grunn av sin hudfarge. Totalt uakseptabelt, skriver Erik Waatland.

Kollasj

Kommentar

Dette er Norges fremste journalister. Ikke kødd med dem

«Profilerte journalister med innvandrerbakgrunn står frem med graverende historier om rasisme, sjikane, hets og trusler. Dette kan vi ikke akseptere», skriver Erik Waatland.

Erik Waatland

Publisert 07.12.2018 - 15:20

Denne artikkelen er over to år gammel.

NRK-programleder Fredrik Solvang gjorde noe veldig tøft denne uka da han tok til motmæle mot rasistisk grums, etter å ha blitt grovt trakassert av en seer.

I ettertid har andre profiler som Dagsrevyens Yama Wolasmal, VGs Shazia Majid og TV 2s Siri Avlesen-Østli og Kadafi Zaman gått ut og sagt at dette er langt fra uvanlig.

«Solvang er adoptert som baby fra Sør-Korea. Ser man generelt på østlige mennesker kan de ofte være veldig repeterende og pågående i sin intensjonelle iver etter å få fram sitt poeng. Kanskje må man søke i genene for å finne svar på Solvangs oppførsel i debattene», skrev en som klagde inn Solvang til Kringkastingsrådet.

– Jeg pleier å få en til to rasistiske mail i måneden, sier Kadafi Zaman.

– Jeg føler av og til at jeg blir en søppelkasse for alles frustrasjoner, sier Shazia Majid.

Man kan nesten ikke tro hvor mye stygt enkelte lirer av seg, som når Siri Avlesen-Østli blir presentert som ny programleder på TV 2 og får beskjed om at en person med hennes hudfarge ikke kan jobbe på norsk TV.

Rasisme, sjikane, hets og trusler er et alvorlig samfunnsproblem og vi må aldri akseptere det. Og det er faktisk ekstra ille når det skjer mot norske journalister, som lever av å kunne operere fritt og uhildet i offentligheten - uten hindringer.

Når en journalist unngår å rapportere ting i frykt for å bli hetset, så er det en innskrenking i pressefriheten. Hver gang en redaksjon unngår å omtale karikaturtegninger i frykt for terror, muslimer i frykt for rasisme i kommentarfeltet - eller å unnlate å omtale tema på grunn av politisk korrekthet, så er det alvorlig.

Det er journalistens plikt å ta opp disse temaene, men det er naivt å tro at det ikke legges bort i en skuff i frykt for hets.

Norge er på topp i pressefrihet i verden, men vi har åpenbart også problemer, som nå kommer på nytt til overflaten.

Hvordan kan vi som offentlighet leve med at våre fremste blir behandlet på denne måten? Svaret på det er såre enkelt:

Vi kan ikke det.

Vi må røske opp problemet med rota og ta til motmæle, for blir vi en del av den tause majoriteten, så vinner den alarmistiske minoriteten.

Det er helt innafor å være mot innvandring, det er ingenting galt i å være kritisk til religion - og det er hvert fall ingenting i veien med å kritisere journalister.

Men det går en grense når man sjikanerer, hetser og bedriver rasisme - kun fordi man har sett dem på TV - og misliker hudfargen.

Vi har stått for lenge på sidelinja og latt enkelte forsøple kommentarfeltene og innboksene våre. Det kan vi ikke fortsette med.

Og måten vi skal få bukt med problemene, er å anmelde. Anmelde til vi bli blå. Ikke fordi vi har en illusjon om at politiet vil prioritere sakene, men fordi vi må få fram fakta.

Kanskje en dag våkner også politiet - og tar hets og sjikane ordentlig på alvor.

Det hadde vært noe.